Å nærme seg 30, i et forhold og enda barnløs, er for mange en kilde til utømmelig nysgjerrighet. Det er et hav av potensielle fallgruver, iallefall dem man aldri skal nevne for horden av venner og bekjente som allerede har klemt ut en sneip eller tre. Aldri nevn at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Det vil, automatisk, avstedkomme spørsmål om man er gravid. Om man IKKE klager på nevnte, vanlige, symptomer og plager, kommer likevel spørsmålet om man ikke har tenkt å prøve snart. Vi uvitende, naive krek, som ikke har skjønt hvilken enorm glede som ligger i gulp og bæsjebleier, sammensydde underliv og manglende søvn, kolikkplager og konflikten tøybleier/engangsbleier/hjemmelaget babymat/babymat på glass/amming/ikke amme og være kjip og ufølsom.
Kjære, du nærmer deg 30, og enda er det ikke en liten kul å øyne på magen! (Annet enn den som er sårt ervervet og enda mer uønsket på grunn av år med manglende trening). Ikke no press, altså, ikke i det hele tatt, jeg er bare nysgjerrig. Jeg er bare nysgjerrig hver gang du nevner at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Om jeg virkelig ikke har skjønt mirakelet? Mulig det, men det gir ingen noen rett til å verken forvente eller insinuere at det snart er på tide man klæmer ut en liten kraum. Tenke seg til at jeg faktisk er fornøyd med livet som det er nå, å jobbe 10 timer om dagen, kan gjøre hva jeg vil med resten (for det meste; sove. Jeg liker å sove. Mye.) Eller trene. Eller stikke til fjells med kameraet midt på natta. "Men det er jo sååå koselig! Ja, altså, jeg revnet jo fra øre til øre og trodde jeg skulle dø, og jeg holdt på å blø ihjel, og det varte i 20 timer og kjentes ut som man reverserer en semitrailer i f****, men det er jo såååå koselig!" Glemt er revner og blod, glemt er smerter og epidural (jeg har tatt en spinalpunksjon, det er det samme, bare at man suger ut spinalvæske i samme slengen. Det er jævlig vondt) glemt er de minuttene når man brøler på mamma.
Ingen snakker høyt om gulp og bæsj og søvnløse netter, når man sikkert har lyst til å kaldkvele ungen i ren frustrasjon bare for et minutt på øyet. Og alle mener de har en rett til å mene at jeg og mine barnløse medsøstre snart burde få bolle i ovnen, bare fordi DE har en eller to eller tre eller fire, og fordi man trossalt snart er 30. Jeg kunne skyldt på at jeg ikke KAN få unger (derfor skal man være forsiktig med å kommentere andres tilsynelatende, eller fraværende, graviditeter). Det kan jeg, inntil videre, ikke. Jeg har ikke prøvd så himla hardt. Med hånda på hjertet, jeg klamrer meg til p-pille-brettet hver bidige morgen. Jeg skal ikke si jeg ikke har tenkt tanken om at det er fristende. En gang eller to. En liten sneip som er søt, lukter godt, sover hele natta og er ellers et geni uten sidestykke.
Det betyr ikke at andre har rett til å mene at jeg burde jo minst hatt nummer to på gang. Jeg har også fått venninners frustrasjon over fremmedes grafsing på ens egen voksende mage (jeg foreslo hun neste gang bare kunne si "neida, jeg er bare feit. Hva med deg?" og se reaksjonen). Fremmedes mange meninger om barneoppdragelse, skal/skal ikke amme/bruke den og den type bleier/fore krapylet sånn eller hint/ligge sånn eller hist, den plutselige retten til å invadere vilt fremmedes privatliv på alle områder, når det er greit å snakke om slimpropper og inkontinens i køa på Kiwi. Om noen noen gang kommenterer neste gang jeg nevner at jeg er kvalm/svimmel/har vondt et sted om jeg er gravid (som herværende dag skjedde, nettopp i køa på Kiwi), kommer jeg med all sannsynlighet til å bli særdeles ubehøvlet, for å formulere det på en hyggelig måte. Ja, jeg nærmer meg 30. Ja, jeg er i et stabilt forhold, med hus, stakittgjerde og bikkje. Og noe mer enn det, har du faen ingenting med. Amen.
fredag 25. oktober 2013
søndag 20. oktober 2013
Hva tenkte du, Anders - revisited. To år har gått.
Følgende tekst skrev jeg om morgenen 23. juli 2011, da jeg sto opp, slo på nyhetene og ikke klarte å holde kjeft lenger. Den gangen avstedkom det 32000 visninger i løpet av de neste 18 timene, totalt nærmere 60.000 på tre dager, på en, den gang, anonym blogg. Originalmanuset ligger fortsatt på harddisken og i originalbloggen som nå er lagt ned, men ligger der fremdeles, skjult for resten av verden. Jeg er en innlogging unna å kunne finne det fram igjen, selve kladden som lå der før det ble publisert, dersom noen skulle trekke det i tvil, sammen med mailkorrespondanser både før, under og etterpå.
Selv om overraskende mange "lånte" innlegget og hevdet de hadde skrevet det selv, eller at det ble skrevet av "en jeg kjenner" (Som her, som "en jeg er tante til"http://daa.blogg.no/1311442658_hva_tenkte_du_anders_.html). Det er ikke noen av mine tanter, iallefall, men takk for at du tok deg bryet med å endre originalteksten min, slik at det virket mer troverdig at du hadde skrevet den. For dere som finner det under "via Fem Piker" - jeg var en av de fem. Vi la ned bloggen, og er i dag på ulike steder i livet, med varierende grad av kontakt.
Først i dag, over to år senere, tør jeg legge det ut under fullt navn. Hvorfor i dag? Fordi det var først i dag jeg klarte å lese det igjen selv, uten å bli eitrande forbanna.
"Hva tenkte du, Anders, da du sto opp i går. Kanskje tok en dusj og en kaffekopp, kledde på deg og spiste frokost. Sannsynligvis en sjekk, at alt var på plass, at planen din var helt vanntett, om du hadde tenkt på alt? Hva tenkte du, Anders, da du kjørte mot sentrum, vel vitende om hva uvitende nordmenn om minutter skulle rammes av. Smilte du, i selvrettferdighet over det du mente var riktig å gjøre for vårt land, da du monterte uvisse mengder sprengstoff utenfor Regjeringskvartalet, og hastig gikk derfra? Da du rettet på politilua du urettmessig hadde skaffet deg, kanskje kastet et blikk på maskinpistolen din og kjørte mot Tyrifjorden?
Sendte du noen tanker til den guden du hevder å være tro mot, til det fundamentalistiske, ba du om at han skulle holde sin hånd over deg når du utførte dine udåder? Hva tenkte du, da smellet kom, de tause minuttene etterpå før omrisset av en overveldende katastrofe trådte frem, før skrikene begynte? Hørte du skjelvende, sjokkerte reportere på radio, som ikke kunne fatte hva som nettopp hadde rammet oss, hvem som sto bak, hvor mange som kunne være drept og såret? Så du røyken i bakspeilet, fra brennende bygninger fulle av mennesker, mange døde, tatt av din egen hånd? Følte du deg mektig da?
Du kunne drept min beste venn, Anders, da sjokkbølgene av bomben du finurlig har konstruert slo ut alle rutene i en kilometers omkrets. Hun sto foran et enormt vindu som splintret og eksploderte i tusener av livsfarlige kniver. Noen millimeter feil, og det kunne blitt fatalt. Du kunne tatt fra meg den første jeg ringer når verden ikke er et hyggelig sted, når jeg ikke har det bra eller når jeg har det veldig bra og trenger noen å dele det med.
Hva tenkte du, Anders, da du parkerte bilen og hoppet om bord i båten til Utøya, hvor flere hundretalls glade ungdommer møttes om sine felles interesser i Norges framtid, noen hadde kanskje sin første sommerflørt, alle hadde de fått masse nye venner, venner de knapt hadde begynt å bli kjent med, hvor de enda er litt sjenerte og ikke vet hva man skal si når man møtes over frokosten annet enn et blygt god morgen. Hva tenkte du, når båten sakte duret mot øya, minutt for minutt, rak i ryggen med maskinpistolen, den omtenksomme politimannen som skulle sikre at alle var trygge etter bomben i Oslo, en myndighetsperson man vet man kan støtte seg til, som ordner opp.
Når ble du så sint? Så sint at du med jubelrop skyter ned og dreper et hundretalls glade ungdommer på sommerleir. Fra en formodentlig god oppvekst på beste vestkant, den lille, blonde gutten med ståløynene. Hvem var det, som gjorde deg så sint på alle som ikke er like norske og blonde som deg, var det en enkeltperson, var det grupper? Var det noen du kjente, eller ble du bare sint av det du leste i avisene og så på TV? Hvor fant du de andre, som mente det samme som deg, følte du deg da som en del av noe større, som del av en gruppe, en helhet? Tente dere hverandre, og fyrte opp under hverandres hat? Hvorfor var det du, og ikke en av de andre, var de ikke tøffe nok, eller ekte nok, eller sto de kanskje ikke like hardt på sine synspunkter at de klarte å ta liv? Hadde de, i motsetning til deg, den lille sperren i hodet, som får folk til å være sinte, rasende, men ikke trykke på avtrekkeren og ramme et helt land, det landet du har vokst opp i og er en del av – i din egen by?
Hva tenkte du, Anders, da du trakk inn avtrekkeren, kjente rekylen, hørte smellet, og så den første falle? Hvordan var det, å drepe sitt første menneske, øye til øye? Hadde du øyekontakt med den livredde unge gutten eller jenta, som aldri kunne tro du faktisk ville trekke av? Var det enklere å ta den andre, den tredje og den fjerde? Er det lettere etter hvert, eller kobler du ut slik at du ikke tenker på at det faktisk er andre mennesker du dreper, at du kutter livstråden, at de aldri mer skal puste, og rammer familier, venner, kjærester?
Noen sier du jublet. Krigsrop. Følte du deg rettferdig, da du slaktet ned nærmere et hundretalls av unge, engasjerte barn og unge, Anders, fordi du visste det ville ramme hardest akkurat der? Hørte du skrikene? Overga du deg frivillig, VILLE du bli tatt, da det ekte politiet kom i land på øya, eller trodde du du var overmenneskelig og ikke kunne tas? Handlet det bare om å ta så mange som mulig mens du rakk? Hva tenkte du, da håndjernene var på, og dagen over?
Var du lykkelig da?"
onsdag 5. juni 2013
Byråkratisk supereffektivitet
Når dette skrives er det to uker siden dalen vår nok en gang ble rammet av en dramatisk flom. Denne gangen verre enn i 2011 - da vannet steg og steg, men i alle fall til en viss grad holdt seg i sine løp. Denne gangen fulgte også store skred og ras, som gjorde skadene for mange betydelig verre enn sist.
Familier er blitt hjemløse, noen for andre og tredje gang. Hardest gikk det ut over Kvam og Midt-Gudbrandsdalen. Her holder man fortsatt pusten i spenning mens Mjøsa stiger. I går nådde den samme høyde som i 2011, og enda er det mer å gå på. Men da blir det kritisk, også for mange i Lillehammer. Værvarselet melder om ikke sol, så i alle fall ikke mer regn, det klarer vi ikke. Det er ikke plass til mer vann. Næringsdrivende på Strandtorget forbereder seg på å kutte strømmen og stenge dørene til flommen er over og Mjøsa ikke lenger truer.
Hvorvidt det er menneskeskapt eller naturlige svingninger skal jeg ikke gå inn på, selv om jeg har mest tro på sistnevnte. Da det vi kaller «Den lille istid» begynte i 1315, så regnet det sammenhengende i sju år i vår nordlige del av Europa. Vi vet at våren kommer hvert år. Det vil bli varmere. Snøen vil smelte. Det vil regne. Det gjør det, og har det gjort, hvert år både før og etter menneskene befolket Gudbrandsdalen. Likevel blir ikke katastrofen mindre for hver flom slik det skulle forventes. Skadene denne gang er større enn sist, både de menneskelige og de rent materielle. Flere kommuner «skulle ha satt i gang» flomtiltakene etter 2011. Det rakk de ikke.
Et altomfattende, altoppslukende byråkrati hindrer at tiltakene blir satt i gang. Noen skal tjene til livets opphold i dette store, ugjennomsiktige, ugjennomtrengelige vi kaller byråkratiet. Derfor må de ha noe å fylle dagene med. Et kontor til å innom. Et stempel til som må på plass. Noen må ha innsigelser mot tiltakene som er foreslått, enten for å verne fisken i tilsynelatende fiskeløse elver (!) eller andre, vage begrunnelser. Jeg tror ikke de husløse familiene i Kvam og Gudbrandsdalen forøvrig ofrer en sjelden plante eller en ørretbestand i en sideelv en tanke i det stuebord og potteplanter, familiealbum og barneleker seiler mot Lågens utløp.
I den sørtyske byen Passau, der elvene Inn og Ilz munner ut i Donau, ble det mandag målt den høyeste vannstanden siden 1501. Passaus vel 50.000 innbyggere mistet samme dag sin forsyning av rennende vann, som ble stengt av frykt for smittespredning. Minst ti er døde av flommen i Europa så langt. Tysklands statsminister Angela Merkel lovet tirsdag statlig hjelp til flomofre, og stiller i første omgang 50 millioner euro eller 380 millioner kroner til rådighet for «ubyråkratiske strakstiltak». Delstaten Bayern, som er hardt rammet, bevilger et tilsvarende beløp.
Her, mens campingvogner, hus og menneskers liv flyter forbi, planlegger byråkratene fortsatt tiltak – og hvordan de skal finansieres, fordeler skyld og ansvar og hvem som skal gjøre hva – etter den forrige flommen som rammet.
Er vi heldige, er tiltakene som må på plass etter årets flom, om det fortsetter i samme byråkratiske sendrektighetstempo - realisert innen en tredje, fjerde eller femte flom, om en åtte-ti år eller så. For med 4000 milliarder på bok, er det ikke så lett å finne penger til å gjøre jobben skikkelig en gang for alle, og spare samfunn og skjebner for enorme kostnader.
(Leder i Lillehammer Byavis 6. juni 2013)
Familier er blitt hjemløse, noen for andre og tredje gang. Hardest gikk det ut over Kvam og Midt-Gudbrandsdalen. Her holder man fortsatt pusten i spenning mens Mjøsa stiger. I går nådde den samme høyde som i 2011, og enda er det mer å gå på. Men da blir det kritisk, også for mange i Lillehammer. Værvarselet melder om ikke sol, så i alle fall ikke mer regn, det klarer vi ikke. Det er ikke plass til mer vann. Næringsdrivende på Strandtorget forbereder seg på å kutte strømmen og stenge dørene til flommen er over og Mjøsa ikke lenger truer.
Hvorvidt det er menneskeskapt eller naturlige svingninger skal jeg ikke gå inn på, selv om jeg har mest tro på sistnevnte. Da det vi kaller «Den lille istid» begynte i 1315, så regnet det sammenhengende i sju år i vår nordlige del av Europa. Vi vet at våren kommer hvert år. Det vil bli varmere. Snøen vil smelte. Det vil regne. Det gjør det, og har det gjort, hvert år både før og etter menneskene befolket Gudbrandsdalen. Likevel blir ikke katastrofen mindre for hver flom slik det skulle forventes. Skadene denne gang er større enn sist, både de menneskelige og de rent materielle. Flere kommuner «skulle ha satt i gang» flomtiltakene etter 2011. Det rakk de ikke.
Et altomfattende, altoppslukende byråkrati hindrer at tiltakene blir satt i gang. Noen skal tjene til livets opphold i dette store, ugjennomsiktige, ugjennomtrengelige vi kaller byråkratiet. Derfor må de ha noe å fylle dagene med. Et kontor til å innom. Et stempel til som må på plass. Noen må ha innsigelser mot tiltakene som er foreslått, enten for å verne fisken i tilsynelatende fiskeløse elver (!) eller andre, vage begrunnelser. Jeg tror ikke de husløse familiene i Kvam og Gudbrandsdalen forøvrig ofrer en sjelden plante eller en ørretbestand i en sideelv en tanke i det stuebord og potteplanter, familiealbum og barneleker seiler mot Lågens utløp.
I den sørtyske byen Passau, der elvene Inn og Ilz munner ut i Donau, ble det mandag målt den høyeste vannstanden siden 1501. Passaus vel 50.000 innbyggere mistet samme dag sin forsyning av rennende vann, som ble stengt av frykt for smittespredning. Minst ti er døde av flommen i Europa så langt. Tysklands statsminister Angela Merkel lovet tirsdag statlig hjelp til flomofre, og stiller i første omgang 50 millioner euro eller 380 millioner kroner til rådighet for «ubyråkratiske strakstiltak». Delstaten Bayern, som er hardt rammet, bevilger et tilsvarende beløp.
Her, mens campingvogner, hus og menneskers liv flyter forbi, planlegger byråkratene fortsatt tiltak – og hvordan de skal finansieres, fordeler skyld og ansvar og hvem som skal gjøre hva – etter den forrige flommen som rammet.
Er vi heldige, er tiltakene som må på plass etter årets flom, om det fortsetter i samme byråkratiske sendrektighetstempo - realisert innen en tredje, fjerde eller femte flom, om en åtte-ti år eller så. For med 4000 milliarder på bok, er det ikke så lett å finne penger til å gjøre jobben skikkelig en gang for alle, og spare samfunn og skjebner for enorme kostnader.
(Leder i Lillehammer Byavis 6. juni 2013)
fredag 31. mai 2013
En kopp lykke, takk
Jeg tenker mye, på mye, og om mangt, særlig i dusjen (ikke vet jeg hvorfor, men jeg burde dusje oftere, for ni av ti gode ideer oppstår der). I dag sov jeg litt lenger enn planlagt, og sparte meg derfor for minst en god ide. Likevel slo det meg en tanke strenende på vei til kontoret fra bilen. Nesten i desperasjon, med hastverk så nøkler og aviser fløy rundt, rent frenetisk; hvorfor er vi så desperate etter, bruker så mye tid og penger og krefter, ja rent innimellom lar jorda omtrent spinne rundt noe så enkelt som en kopp kaffe?!
Jeg rakk ikke kaffe hjemme, verken fra fancy Tassimo-kapselmaskin eller ikke fullt så fancy kaffetrakter, og det var med skjelvende hender jeg kastet meg over kaffetrakterkolbe og de tilmålte fem skjeer brunt pulver som var det narkotika med en gateverdi på nivå med bruttonasjonalproduktet til et lite land. Halvt konsentrert om dagens avis ventet jeg til surklinga fra trakteren ga seg, før jeg satte inn en sprint bedre enn Bolt bort til Moccamasteren for dagens første brune, bitre dråper. Og det var da jeg begynte å tenke på viktigheten av noe så uviktig som kaffe.
Nest etter "Ånei, ikke allerede!" er "KAFFE!" det første jeg tenker på i det vekkeklokka ringer. Jeg elsker kaffe i alle slags former. Svart kaffe. Cappucino. Kaffe mocca med tjukk, seig sjokoladesaus i bunnen. Frappucino, søt og kald og grumsete slaps med krem og karmellsaus på toppen. Iskaffe fra sølvfargede pappbokser som egentlig bare smaker rart og man får dårlig ånde av dem resten av dagen. Espresso i små kopper. Arabisk kaffe, i enda mindre kopper, med gruff og kardemommesmak. Pulverkaffe på hytta, som smaker av innestengt vinter og furulegger og myr, og som bare er godt på hytta og aldri ellers. Men akkurat da, er det verdens beste kaffe, og slår glatt både Starbucks og Stockfleths langt ned i hipsterstøvlene.
Hver dag drikker 2,8 millioner nordmenn om lag 12 millioner kopper kaffe.Det blir noe sånt som 4,4 milliarder kaffekopper i året. Vi holder liv i utallige kaffesjapper, kaffekjeder og svenske baristaer. Ikke mange er å se uten en pappkopp i hendene, gjerne med logoen godt synlig for å vise at man er trendy og allerede har plukket opp dagens første non-fat decaf macchiato eller iced skinny soy latte. Kaffe er våknopp-drikk. Det er overleve-dagen-drikk. Det er den sosialt akseptable drikken i vennelag før øl-tid eller vin-tid. Det er der nabokjerringer møtes, der gigantavtaler signeres, der studenter griner over tusensiders eksamenspensum. Det er til kaffe de inviteres, i brylluper, konfirmasjoner, begravelser eller dåp, de som ikke er helt inne i den indre kjerne men som man likevel forplikter å invitere til noe for gammelt bekjentskaps skyld. Man ber ikke venninner på skogtur, hagestell, biltur, et glass melk og kaker eller et glass vann. Man møtes over en kopp brun, varm, bitter lykke, med eller uten melk, med eller uten sukker, med eller uten fair trade og god samvittighet, med eller uten statusstempel og trendmerking.
Jeg har drukket kaffe siden jeg var gammel nok til å sitte oppreist på mammas fang og dyppe sukkerbiter i kaffe, suge ut kaffen og dyppe igjen til sukkerbiten smuldret helt opp mellom klissete fingre. Da selskapene var over og gjestene ble ønsket farvel på trappa, snek jeg meg rundt stuebordet og tømte koppene for kaldskvetter (en gang tømte jeg glassene for konjakkskvetter, men det er en annen historie, og endte syngende på julesanger under gulvteppet i gangen). Når jeg kjenner etter, her jeg sitter med en halvlunken Evergood som begynner å smake surt og brent etter å ha stått for lenge i kolben, er ikke kaffe en gang særlig godt. Det er en rar smak, det er ikke godt på samme måte som jordbæris eller sjokolademelk, iskald Fanta eller en kald pils (som, om man tenker etter, heller ikke rent teknisk smaker så godt). Egentlig er det ikke, eller burde ikke vært, godt i det hele tatt. Hvor forferdelig usmakelig den blir i det den tipper den halve graden fra passe varm, til akkurat for kald til å drikkes og nesten kommer i retur i halsen. Smaken er en smak som ikke egentlig er en god smak, men som likevel er det beste som finnes. Som er det første jeg tenker på i det jeg setter meg i bilen på vei til jobb; jeg må komme meg inn og få på kaffetrakteren! Først da er universets stabilitet oppnådd, framtiden sikret, og dagen kan starte.
Tenk over alle situasjoner du er i i løpet av en dag, der kaffen kanskje ikke spiller hovedrollen, men iallefall er en birolle, en alltid tilstedeværende støtte, en kopp å klamre seg til når man er nervøs eller ikke vet hva man skal si, eller man er sjenert, eller venter på noe eller noen. En trygg mur mot verden. Kommer man ikke på noe vettugt å si, kan man iallefall ta en slurk av kaffekoppen. Der menigmenn og makt møtes. Der verdensproblemer løses eller skapes, der store og små ting skjer.
Der er den alltid, om lys eller mørk, søt eller bitter, varm, pisslunka eller iskald; en bitte liten porsjon lykke. Så ubetydelig i sin enkelhet, og så uendelig viktig - som Forsvaret sier og herved er adoptert; for alt vi har, og alt vi er.
Jeg rakk ikke kaffe hjemme, verken fra fancy Tassimo-kapselmaskin eller ikke fullt så fancy kaffetrakter, og det var med skjelvende hender jeg kastet meg over kaffetrakterkolbe og de tilmålte fem skjeer brunt pulver som var det narkotika med en gateverdi på nivå med bruttonasjonalproduktet til et lite land. Halvt konsentrert om dagens avis ventet jeg til surklinga fra trakteren ga seg, før jeg satte inn en sprint bedre enn Bolt bort til Moccamasteren for dagens første brune, bitre dråper. Og det var da jeg begynte å tenke på viktigheten av noe så uviktig som kaffe.
Nest etter "Ånei, ikke allerede!" er "KAFFE!" det første jeg tenker på i det vekkeklokka ringer. Jeg elsker kaffe i alle slags former. Svart kaffe. Cappucino. Kaffe mocca med tjukk, seig sjokoladesaus i bunnen. Frappucino, søt og kald og grumsete slaps med krem og karmellsaus på toppen. Iskaffe fra sølvfargede pappbokser som egentlig bare smaker rart og man får dårlig ånde av dem resten av dagen. Espresso i små kopper. Arabisk kaffe, i enda mindre kopper, med gruff og kardemommesmak. Pulverkaffe på hytta, som smaker av innestengt vinter og furulegger og myr, og som bare er godt på hytta og aldri ellers. Men akkurat da, er det verdens beste kaffe, og slår glatt både Starbucks og Stockfleths langt ned i hipsterstøvlene.
Hver dag drikker 2,8 millioner nordmenn om lag 12 millioner kopper kaffe.Det blir noe sånt som 4,4 milliarder kaffekopper i året. Vi holder liv i utallige kaffesjapper, kaffekjeder og svenske baristaer. Ikke mange er å se uten en pappkopp i hendene, gjerne med logoen godt synlig for å vise at man er trendy og allerede har plukket opp dagens første non-fat decaf macchiato eller iced skinny soy latte. Kaffe er våknopp-drikk. Det er overleve-dagen-drikk. Det er den sosialt akseptable drikken i vennelag før øl-tid eller vin-tid. Det er der nabokjerringer møtes, der gigantavtaler signeres, der studenter griner over tusensiders eksamenspensum. Det er til kaffe de inviteres, i brylluper, konfirmasjoner, begravelser eller dåp, de som ikke er helt inne i den indre kjerne men som man likevel forplikter å invitere til noe for gammelt bekjentskaps skyld. Man ber ikke venninner på skogtur, hagestell, biltur, et glass melk og kaker eller et glass vann. Man møtes over en kopp brun, varm, bitter lykke, med eller uten melk, med eller uten sukker, med eller uten fair trade og god samvittighet, med eller uten statusstempel og trendmerking.
Jeg har drukket kaffe siden jeg var gammel nok til å sitte oppreist på mammas fang og dyppe sukkerbiter i kaffe, suge ut kaffen og dyppe igjen til sukkerbiten smuldret helt opp mellom klissete fingre. Da selskapene var over og gjestene ble ønsket farvel på trappa, snek jeg meg rundt stuebordet og tømte koppene for kaldskvetter (en gang tømte jeg glassene for konjakkskvetter, men det er en annen historie, og endte syngende på julesanger under gulvteppet i gangen). Når jeg kjenner etter, her jeg sitter med en halvlunken Evergood som begynner å smake surt og brent etter å ha stått for lenge i kolben, er ikke kaffe en gang særlig godt. Det er en rar smak, det er ikke godt på samme måte som jordbæris eller sjokolademelk, iskald Fanta eller en kald pils (som, om man tenker etter, heller ikke rent teknisk smaker så godt). Egentlig er det ikke, eller burde ikke vært, godt i det hele tatt. Hvor forferdelig usmakelig den blir i det den tipper den halve graden fra passe varm, til akkurat for kald til å drikkes og nesten kommer i retur i halsen. Smaken er en smak som ikke egentlig er en god smak, men som likevel er det beste som finnes. Som er det første jeg tenker på i det jeg setter meg i bilen på vei til jobb; jeg må komme meg inn og få på kaffetrakteren! Først da er universets stabilitet oppnådd, framtiden sikret, og dagen kan starte.
Tenk over alle situasjoner du er i i løpet av en dag, der kaffen kanskje ikke spiller hovedrollen, men iallefall er en birolle, en alltid tilstedeværende støtte, en kopp å klamre seg til når man er nervøs eller ikke vet hva man skal si, eller man er sjenert, eller venter på noe eller noen. En trygg mur mot verden. Kommer man ikke på noe vettugt å si, kan man iallefall ta en slurk av kaffekoppen. Der menigmenn og makt møtes. Der verdensproblemer løses eller skapes, der store og små ting skjer.
Der er den alltid, om lys eller mørk, søt eller bitter, varm, pisslunka eller iskald; en bitte liten porsjon lykke. Så ubetydelig i sin enkelhet, og så uendelig viktig - som Forsvaret sier og herved er adoptert; for alt vi har, og alt vi er.
søndag 12. mai 2013
En bransje ute på dato
Når dette skrives, rigges store telt, popcornmaskiner og trailere i hopetall på Lurhaugen. Det er vår, det er sol, det er fuglekvitter og soft-is. Og det er sirkus. Denne barndommens store høydepunkt, morsomme klovner, dristige akrobater, esler, hester, elefanter og sukkerspinn. Forventningen, lysene, glitteret, en verden så fjern fra min egen bygdebarndom at man skalv i ren fryd over trapesartister med eksotiske navn og hester med dusker og utsmykning.
I voksen alder har sirkusmagien, som for så mange andre barndomsminner, bleknet. I køen utenfor sirkuset i kveld, venter ikke bare spente barn. Der venter også demonstranter fra flere organisasjoner og partier, som protesterer mot en bransje som mildt sagt er gått ut på dato. De protesterer mot å putte eksotiske dyr uten tilhørighet til Norge i trailere, kjøre dem rundt til 20 byer og tettsteder på knappe 30 dager. Ut av trailer, lufte, pyntes med glitter og stas, inn i telt og være underholdning for jublende barn til livlig musikk og lyskastere, inn i trailer igjen og videre til neste stopp. Fjernt fra både savanner og varme, fjernt fra flokk og naturlig habitat, til underholdning for nordmenn sugne på underholdning fra dyr vi ikke ser i våre egne skoger. Uten elefanter og andre eksotiske dyr er for eksempel Circus Zorba, som i stedet stiller med geiter, ponnier og hunder, og skriver på sine nettsider om forestillingen «.. en stor glede å kunne presentere en forestilling med røtter tilbake i tid. En tid hvor krigen var sentral men hvor cirkuset var et lysglimt i en ellers vanskelig hverdag.»
Vi lever ikke i en tid hvor krigen er sentral og cirkuset et lysglimt i en vanskelig hverdag. De aller fleste av oss har slett ikke vanskelige hverdager, iallefall ikke av den typen som kan lettes med glitter, stas og dyr som gjør kunster. Mange circus har forlengst gått bort fra å bruke levende dyr i sine forestillinger, og satser heller enda sterkere på akrobatikk og klovnerier.
De vet at, som organisasjonen Noah skriver på sine nettsider, elefanter som står på hodet i en manesje eller er lenket fast til en transportbil, ikke har et verdig liv. De vet at at hunder og duer i bur, sjøløver på et lasteplan og hester og kameler bundet til et telt ikke kan få den naturlige utfoldelse som dyr trenger. Noah mener sirkus bare spiller på barns uvitenhet og voksnes ønske om å gjenskape barndommens uskyld. Vi vet det er feil, det er noe som skurrer med elefanter som luftes på Lurhaugen. Jeg tviler ikke på at Arnardo og andre circus tar godt vare på dyrene sine, gir dem mat og stell og omsorg som kravene tilsier at de skal ha. Jeg tror ikke sirkusene er ute etter å bevisst skade dyr, la dem lide for underholdningens del. Men jeg forstår likevel ikke hvorfor de i 2013 fortsatt bruker elefanter og kameler til å underholde oss.
Samtidig har vi en landbruksminister som synes det er greit å slepe elefanter Norge rundt, mens man ikke skal kunne holde herptiler som kjæledyr. Ikke at jeg er noen fan av slanger og øgler, men jeg tror en slange i et tilpasset glassbur med strenge minimumskrav til omgivelser, som fores med levende mus eller insekter, som har rett lys og temperatur og en eier som er lidenskapelig opptatt av å la sitt kjæledyr trives best mulig, har det langt bedre enn en elefant som lastes inn på Lillehammer og ut igjen på Ørsta noen timer senere. Man sluttet å vise fram damer med skjegg, dverger og mennesker med diagnoser som gjorde at de så rare ut for mange, mange år siden. Det er ikke underholdning å le av vanskapte medmennesker. Det burde i vårt siviliserte samfunn, heller ikke være underholdning å pynte eksotiske dyr i glitter og stas og la dem gjøre triks for en godbit eller to.
torsdag 25. april 2013
Ikke søt nok
Av alle debatter å kaste seg inn i, er pelsdyrdebatten en av de farligste. Jeg er prinsipielt mot pelsbruk selv, mest fordi jeg ikke ser poenget i å ikle seg 32 daue mink for å vise at man har mer penger enn man har godt av.
Likevel preges pelsdyrdebatten av en grov misoppfatning og mye feilinformasjon. Ap scoret under landsmøtet noen siste, desperate velgerpoeng på å gå inn for å forby pelsdyroppdrett. I dag er det omlag 300 pelsdyrgårder i Norge. Gjennom store oppslag i mediene, fortrinnsvis frontet av dyrevernorganisasjoner, har pelsdyrnæringen de siste par åra fått en kraftig skrape i lakken. Med bilder av skadde, døde og syke dyr, avrevne tær og sårskader har de klart å framstille en hel landbruksnæring som unisont hjerterå og slem.
Pelsdyravlslaget selv vurderte å ekskludere et av sine medlemmer, en pelsdyrbonde i Rogaland tilsynelatende etter funn av skadde og døde dyr. Minst fem. I en besetning på over 50.000. Men hovedårsaken for å vurdere ekskluderingen var ikke dårlig behandling av dyra - det var dårlig behandling av de polske arbeiderne som levde under kummerlige forhold på dårlig lønn.
Dyrevernere går, bokstavlig talt, over lik for å få «bevisene» mot en grusom næring, for å vise de mørke sidene av pelsdyroppdretten. Gjerne gjennom innbrudd på gårdene, eller å slippe løs hauger av dyr som er født og oppvokst i fangenskap uten noen forutsetning for å klare seg i det øyeblikket de er ute av buret.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete mener Arbeiderpartiet og andre som vil avvikle pelsdyroppdretten, får et forklaringsproblem når de samtidig vil opprettholde importen av pels. Fra land hvor vi ikke har verken rett eller mulighet til å kontrollere dyrenes velferd. Hvor vi ikke kan gripe inn og regulere næringen, men pent og høflig spar opp de kronene vi må for å importere pels med god samvittighet pluss moms.
Norsk kyllingoppdrett er under all kritikk, og selv Mattilsynet advarer mot svært dårlig velferd i norsk kyllingoppdrett. Intensiv avl og fôring har ført til kyllingen vokser ekstremt raskt. Det er avlet fram et overdimensjonert brystparti, for å utnytte markedets etterspørsel etter brystfileter. Vekstfarten overbelaster kyllingens lunge- og hjertekapasitet og fører til høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Mattilsynet har registrert økt forekomst lidelser som innebærer at buken fylles med blod- og lymfevæske. Dette er smertefullt og fører ofte til at kyllingen dør. Kravene til «frittgående» høns, er et areal som knapt rommer de hormonoppblåste lørdagsmiddagene, men de er ikke like søte som sølvrev og mink, dessuten er kylling både sunt og godt og da trenger vi ikke å bry oss om de lider de få ukene de lever.
Dobbeltmoralen blant dyrevernerne er påfallende, når de på en side lukker øynene for en næring som sprengavler dyr ihjel for billig mat, samtidig som det er gruuuusomt at en håndfull av 50.000 søte dyr har sår eller skader. Ironisk nok kjemper de for å legge ned enda mer av bondenæringa i Norge, til fordel for pelsoppdrett i utlandet og pelsimport hit. En pelsdyroppdrett vi ikke ser, ikke kan kontrollere, og som er langt mer inhuman enn vår egen, uten de samme lover, pålegg og retningslinjer vi trossalt har for næringen. Som kommentator Kato Nykvist i Nationen også sier; Isolert sett er det vanskelig å fastslå at pelsdyrnæringen skulle være noe verre enn for eksempel kyllingproduksjonen. Likevel lever altså pelsdyroppdretterne med kniven på strupen, mens ingen ville finne på å forby kyllingoppdrett. Vi lar andre avle pelsene i stedet.
For da er det greit at dyr lider, selv søte, nusselige mink og rev, så lenge vi slipper å se det selv?
(Leder i Lillehammer Byavis 25.04.2013)
Likevel preges pelsdyrdebatten av en grov misoppfatning og mye feilinformasjon. Ap scoret under landsmøtet noen siste, desperate velgerpoeng på å gå inn for å forby pelsdyroppdrett. I dag er det omlag 300 pelsdyrgårder i Norge. Gjennom store oppslag i mediene, fortrinnsvis frontet av dyrevernorganisasjoner, har pelsdyrnæringen de siste par åra fått en kraftig skrape i lakken. Med bilder av skadde, døde og syke dyr, avrevne tær og sårskader har de klart å framstille en hel landbruksnæring som unisont hjerterå og slem.
Pelsdyravlslaget selv vurderte å ekskludere et av sine medlemmer, en pelsdyrbonde i Rogaland tilsynelatende etter funn av skadde og døde dyr. Minst fem. I en besetning på over 50.000. Men hovedårsaken for å vurdere ekskluderingen var ikke dårlig behandling av dyra - det var dårlig behandling av de polske arbeiderne som levde under kummerlige forhold på dårlig lønn.
Dyrevernere går, bokstavlig talt, over lik for å få «bevisene» mot en grusom næring, for å vise de mørke sidene av pelsdyroppdretten. Gjerne gjennom innbrudd på gårdene, eller å slippe løs hauger av dyr som er født og oppvokst i fangenskap uten noen forutsetning for å klare seg i det øyeblikket de er ute av buret.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete mener Arbeiderpartiet og andre som vil avvikle pelsdyroppdretten, får et forklaringsproblem når de samtidig vil opprettholde importen av pels. Fra land hvor vi ikke har verken rett eller mulighet til å kontrollere dyrenes velferd. Hvor vi ikke kan gripe inn og regulere næringen, men pent og høflig spar opp de kronene vi må for å importere pels med god samvittighet pluss moms.
Norsk kyllingoppdrett er under all kritikk, og selv Mattilsynet advarer mot svært dårlig velferd i norsk kyllingoppdrett. Intensiv avl og fôring har ført til kyllingen vokser ekstremt raskt. Det er avlet fram et overdimensjonert brystparti, for å utnytte markedets etterspørsel etter brystfileter. Vekstfarten overbelaster kyllingens lunge- og hjertekapasitet og fører til høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Mattilsynet har registrert økt forekomst lidelser som innebærer at buken fylles med blod- og lymfevæske. Dette er smertefullt og fører ofte til at kyllingen dør. Kravene til «frittgående» høns, er et areal som knapt rommer de hormonoppblåste lørdagsmiddagene, men de er ikke like søte som sølvrev og mink, dessuten er kylling både sunt og godt og da trenger vi ikke å bry oss om de lider de få ukene de lever.
Dobbeltmoralen blant dyrevernerne er påfallende, når de på en side lukker øynene for en næring som sprengavler dyr ihjel for billig mat, samtidig som det er gruuuusomt at en håndfull av 50.000 søte dyr har sår eller skader. Ironisk nok kjemper de for å legge ned enda mer av bondenæringa i Norge, til fordel for pelsoppdrett i utlandet og pelsimport hit. En pelsdyroppdrett vi ikke ser, ikke kan kontrollere, og som er langt mer inhuman enn vår egen, uten de samme lover, pålegg og retningslinjer vi trossalt har for næringen. Som kommentator Kato Nykvist i Nationen også sier; Isolert sett er det vanskelig å fastslå at pelsdyrnæringen skulle være noe verre enn for eksempel kyllingproduksjonen. Likevel lever altså pelsdyroppdretterne med kniven på strupen, mens ingen ville finne på å forby kyllingoppdrett. Vi lar andre avle pelsene i stedet.
For da er det greit at dyr lider, selv søte, nusselige mink og rev, så lenge vi slipper å se det selv?
(Leder i Lillehammer Byavis 25.04.2013)
mandag 15. april 2013
Mot i brystet, vett i pannen
Pudding i ben og armer!
I dag har jeg fått hjelp av englene selv, ikke erkeenglene Mikael og Gabriel, men Mikael og Christoffer, i form at to toppidrettsstudenter i PT-uniform, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er i stand til å gå i morra. Mitt alltid kjære Elixia sørger nemlig for PT-uke, hvor jeg allerede på første dag sikret meg kuppet "to menn til prisen av en" - gratis. Helt til egen, fri bruk etter egne ønsker i en hel time - oh joy! Så hva brukte jeg den timen på?
Knebøy.
Mange. Så langt ned, at man nesten setter ræva i parketten, med godt over halvparten av egen kroppsvekt på skuldrene. (Og i motsetning til hva jeg i mitt eget oppblåste ego på et tidspunkt trodde; det er ikke så mye. Det var ikke så mye da jeg tok over egen kroppsvekt i knebøy heller, dog med dårligere teknikk. Hildeborg Hugdal har pers på over 272 kilo, og da blir selv min anselige vektstang som fyrstikk å regne) Med hælene plantet på to femkilosvekter mens jeg pustet og peste som en hval (de lærte meg nemlig at man faktisk skal puste også!) Alt jeg har gjort til nå, er feil. Teknikken er ikke en gang teknikk, det lærte jeg i dag. Med sko, uten å gå under kneledds høyde, og med for lite svai. Nå har det gått en time eller to, og jeg begynner allerede å stivne helt. Nevnte jeg benkpress? Jepp, mange der også, etter å ha fått inn riktig teknikk. "Vi legger på litt til, det så så lett ut", konkluderte de, og slengte på fem kilo til. Så mye for å late som at man har peiling og forutsetninger for å gjøre det man gjør, og tilsynelatende klare det uten å spy. Jeg burde ofre karrieren på poker, dersom pokerfjeset er så sikkert at det ikke vises på utsiden at jeg er på grensen til å inngå en hestehandel med mørkemannen.
Jeg ba jo trossalt om det selv, da jeg, tøff i pysj, sa "kjør på til jeg dåner".
Markløft er heller ikke gøy etter fire sett. Foruten at man føler seg som en komplett noldus der man står med rumpa ut og svai i ryggen og peser mens man faktisk kjenner muskelfibrene ryke én etter en. Topp det hele med litt tautrekking, og man har oppskriften på midlertidig invaliditet. Planen var å i nærmeste framtid ta opp kampen mot mitt sikre endelikt - Lysgårdsbakken, eller i det minste en liten joggetur, alt etter hvordan timene strekker til.
Som her nu ser ut, er jeg redusert til en krakk med umiddelbart hjelpebehov innen Dagsnytt. Bortsett fra den curlingkampen jeg må gjennomføre på hederlig vis - en sport som innebærer både kraftige fraspark, balanse og en viss sans for presisjon og styrke kombinert i form av utfallignende slides over isen.
Akkurat det man trenger med noe sånt som åtte centimeter for korte lårmuskler og fleksibilitet som en middels sperreballong.
(PS: Det er et lite plaster på såret at mens jeg gråt og svettet og bar meg over vektstengene, hadde min bedre halvdel en rent trivelig opplevelse i fellesdusjen. Uten å gå i detalj så innebar det en annen mann med fortrinnsvis andre interesser enn min, og et sterkt ønske om å gjøre noe med det. For å sitere: "Jeg er jævlig glad jeg hadde såpe på flaske, og ikke i bit!)
I dag har jeg fått hjelp av englene selv, ikke erkeenglene Mikael og Gabriel, men Mikael og Christoffer, i form at to toppidrettsstudenter i PT-uniform, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er i stand til å gå i morra. Mitt alltid kjære Elixia sørger nemlig for PT-uke, hvor jeg allerede på første dag sikret meg kuppet "to menn til prisen av en" - gratis. Helt til egen, fri bruk etter egne ønsker i en hel time - oh joy! Så hva brukte jeg den timen på?
Knebøy.
Mange. Så langt ned, at man nesten setter ræva i parketten, med godt over halvparten av egen kroppsvekt på skuldrene. (Og i motsetning til hva jeg i mitt eget oppblåste ego på et tidspunkt trodde; det er ikke så mye. Det var ikke så mye da jeg tok over egen kroppsvekt i knebøy heller, dog med dårligere teknikk. Hildeborg Hugdal har pers på over 272 kilo, og da blir selv min anselige vektstang som fyrstikk å regne) Med hælene plantet på to femkilosvekter mens jeg pustet og peste som en hval (de lærte meg nemlig at man faktisk skal puste også!) Alt jeg har gjort til nå, er feil. Teknikken er ikke en gang teknikk, det lærte jeg i dag. Med sko, uten å gå under kneledds høyde, og med for lite svai. Nå har det gått en time eller to, og jeg begynner allerede å stivne helt. Nevnte jeg benkpress? Jepp, mange der også, etter å ha fått inn riktig teknikk. "Vi legger på litt til, det så så lett ut", konkluderte de, og slengte på fem kilo til. Så mye for å late som at man har peiling og forutsetninger for å gjøre det man gjør, og tilsynelatende klare det uten å spy. Jeg burde ofre karrieren på poker, dersom pokerfjeset er så sikkert at det ikke vises på utsiden at jeg er på grensen til å inngå en hestehandel med mørkemannen.
Jeg ba jo trossalt om det selv, da jeg, tøff i pysj, sa "kjør på til jeg dåner".
Markløft er heller ikke gøy etter fire sett. Foruten at man føler seg som en komplett noldus der man står med rumpa ut og svai i ryggen og peser mens man faktisk kjenner muskelfibrene ryke én etter en. Topp det hele med litt tautrekking, og man har oppskriften på midlertidig invaliditet. Planen var å i nærmeste framtid ta opp kampen mot mitt sikre endelikt - Lysgårdsbakken, eller i det minste en liten joggetur, alt etter hvordan timene strekker til.
Som her nu ser ut, er jeg redusert til en krakk med umiddelbart hjelpebehov innen Dagsnytt. Bortsett fra den curlingkampen jeg må gjennomføre på hederlig vis - en sport som innebærer både kraftige fraspark, balanse og en viss sans for presisjon og styrke kombinert i form av utfallignende slides over isen.
Akkurat det man trenger med noe sånt som åtte centimeter for korte lårmuskler og fleksibilitet som en middels sperreballong.
(PS: Det er et lite plaster på såret at mens jeg gråt og svettet og bar meg over vektstengene, hadde min bedre halvdel en rent trivelig opplevelse i fellesdusjen. Uten å gå i detalj så innebar det en annen mann med fortrinnsvis andre interesser enn min, og et sterkt ønske om å gjøre noe med det. For å sitere: "Jeg er jævlig glad jeg hadde såpe på flaske, og ikke i bit!)
tirsdag 9. april 2013
Viktigheten av en bitte liten strek
God aften! Da er jeg ute av dvalen etter et uhyre langt formannskapsmøte. Ikke bare skal man holde seg våken i et rom hvor mange mennesker snakker relativt dempet i lang tid, man skal i tillegg få med seg hva de snakker om, og klare å konstruere en sak ut av det. Iallefall er det en god del av dere med MS der ute, som vet hvor enkelt det kan være... Hodet var grøt ved dagens slutt, og turen bar rett på sofaen i stedet for å gjøre ferdig sakene, ergo blir det unødvendig overtid langt utover kvelden. Der gikk joggeplanene også fløyten, iallefall de som innebar å møte opp på en bestemt tid til et bestemt sted for å løpe sammen med flere. Skuldre og nakke kjennes fortsatt ut som de er tygd på og spytta ut, så det er ingen umiddelbare planer om annet enn å drikke kaffe og skrive en stund til før jeg så mye som TENKER på å knyte på meg joggeskoa.
I stedet begynte jeg i bilen på vei hjem å tenke på nødvendigheten, viktigheten av, og betydningen av en bitte, bitte liten strek. Grunnen til at jeg føler det nødvendig å påpeke at den finnes, var en kommentar av en av formannskapsrepresentantene, som henviste til en sak jeg hadde skrevet (det skjer jo nesten aldri! yay!). "Dette er det jo journalisten som har skrevet, så vi får gå ut fra at det stemmer", sa han, og viste til lover og regler i kommunen jeg ikke kan noe om. Dumt at jeg skrev det da, sant?
Ikke når den hadde den bitte lille, unnselige streken foran seg. Det som kalles en sitatstrek. Den søte, lille saken som viser når et sitat fra noen starter. Den lille, litt lange prikken, strengt tatt, som fortalte hva en ansatt i kommunen hadde sagt om hist og hint. Det er ikke første gangen jeg blir tillagt meninger og utsagn som slett ikke er mine. For ikke lenge siden, ble jeg truet med søksmål og utskjelt per telefon av en eller annen sjæf ved Art of Sushi i Oslo, fordi jeg i en sak siterte en person i byen som, blant mange andre, hentet noe av inspirasjonen til menyen ved sitt nye spisested nettopp fra Art of Sushi. (Ja, jeg navngir restauranten, rett og slett fordi jeg ble eitranes forbanna og synes det var en jævlig kjip, urettferdig oppførsel) Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som journalist. Om jeg hadde vært der og spist? Nei, det måtte jeg innrømme, det hadde jeg ikke. Hvordan kunne jeg da PÅSTÅ at jeg visste hva jeg snakket om?! Jo, fordi jeg siterte noen på det som faktisk hadde vært der. Jeg henviste elegant til sitatstreken, og belærte vedkommende på fireåringsvis om hva en sitatstrek betyr, nemlig at det viser hva *noen* har sagt - og den *noen* er ikke meg! Jeg personlig kunne da virkelig ikke stilles til rette for det en av byens restaurantører sa, at hans nye restaurant hentet inspirasjonen fra et annet sted? At han mente nevnte restaurantør var en svindler og en bedrager, får jo stå for hans regning, for så langt (og lite) som jeg kjenner vedkommende er det en oppegående fyr. Fordi jeg har snakket med ham noen ganger, fordi jeg har skrevet saker hvor nevnte restaurantør har vært kilde. En hyggelig en, som man gjerne vil bruke flere ganger i saker hvor det kan være relevant.
"Du hører fra min advokat Elden" (ELDENELDEN!) sa han, og slengte på røret. Jeg har fortsatt til gode å snakke med nevnte Elden, men han har det sikkert travelt med å mingle med kjendisene.
DET er nemlig jobben min; jeg formidler videre til andre hva en eller to eller tre personer har sagt om en eller annen sak. De kommer til meg, de forteller, og jeg skriver. Faktisk mener jeg ekstremt lite selv, om det jeg skriver om. Først av alt fordi det ekstremt sjelden, faktisk bryr meg. Stort sett gir jeg en lang, kjølig beng i hva folk sier og mener, jeg skriver hva de sier og mener og er fornøyd med det. "Du må lese deg opp og sette deg inn i dette bedre før du skriver sånt" fikk jeg beskjed om etter en annen sak. Jeg kunne da ikke bare valse inn i hans fagområde, professoren som hadde jobbet med det i årevis, og mene hvasomhelst! Han var, som nevnt, professor på sitt felt, og definitivt en av de beste. Det burde jeg også nemlig være, dersom jeg hadde planer om å skrive om det. Gudbedre hvordan CV'en skulle sett ut, dersom jeg skulle satt meg inn like godt i det de handlet om, alle de anslagsvis nesten 2000 artiklene jeg har skrevet de siste fem åra (i snitt åtte i uka, i 46 uker i året). Ikke alle felt er så interessante at de er verd å lese seg opp på. Iallefall ikke når man faktisk SKAL produsere, i snitt, åtte saker i uka, om åtte ulike tema, i 46 aviser i året, i over fem år. Likevel mener mange at vi bør kunne like mye om alt som de selv gjør, uavhengig om det er børstemark eller børs.
Og derfor skvatt jeg litt, da formannskapsrepresentanten sa "dette er det journalisten som har skrevet". Han hadde jo helt rett, det VAR jeg som hadde skrevet det. Men det var slett ikke jeg som hadde SAGT det. Samtidig ville det jo blitt relativt latterlig dersom kildene selv skulle skrevet sine egne artikler, hurra for en fri og uavhengig presse, og sånt. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg går på jobb om morran med akkurat den samme motivasjonen som de aller fleste andre i alle andre yrker; å se kronene trille inn på konto hver 25. slik at jeg har et hus å bo i og mat på bordet. Jeg gjør det jeg skal, de timene jeg skal, og utover det er det meg i de aller fleste tilfellene klinkende likegyldig. I dag skrev jeg om forskningspark. I morgen skal jeg skrive om tenketanker og demens. Ingen av delene er meg i nærheten av vedkommende, og quite frankly gir jeg en iskald en i hva som skjer både med forskningsparker og tenketanker (DET er nemlig verd et innlegg i seg selv, for jeg blir kvalm bare jeg hører ordene). Likevel; sakene skal skrives fordi noen ringte og spurte og jeg syntes det var en interessant sak og fordi det er jobben min å skrive det folk sier. Fortrinnsvis MED sitatstrek. Neste gang du tenker "fy faen, for en udugelig journalist", husk å sjekke om de idiotiske utsagnene har en strek foran seg. Det er nemlig ikke særlig høflig å skyte hverken budbringeren eller pianisten, og når jeg selv mener noe om noe, kalles det en lederartikkel, finnes på side 2, har bildet mitt ved siden av seg, og er forhåpentligvis langt mer storkjefta enn det noen av mine kilder tør å være.
Jeg mener rett og slett ikke så fordømt mye om noen ting, i grunn. Annet enn når jeg får velge selv, og da er det rimelig tydelig.
I stedet begynte jeg i bilen på vei hjem å tenke på nødvendigheten, viktigheten av, og betydningen av en bitte, bitte liten strek. Grunnen til at jeg føler det nødvendig å påpeke at den finnes, var en kommentar av en av formannskapsrepresentantene, som henviste til en sak jeg hadde skrevet (det skjer jo nesten aldri! yay!). "Dette er det jo journalisten som har skrevet, så vi får gå ut fra at det stemmer", sa han, og viste til lover og regler i kommunen jeg ikke kan noe om. Dumt at jeg skrev det da, sant?
Ikke når den hadde den bitte lille, unnselige streken foran seg. Det som kalles en sitatstrek. Den søte, lille saken som viser når et sitat fra noen starter. Den lille, litt lange prikken, strengt tatt, som fortalte hva en ansatt i kommunen hadde sagt om hist og hint. Det er ikke første gangen jeg blir tillagt meninger og utsagn som slett ikke er mine. For ikke lenge siden, ble jeg truet med søksmål og utskjelt per telefon av en eller annen sjæf ved Art of Sushi i Oslo, fordi jeg i en sak siterte en person i byen som, blant mange andre, hentet noe av inspirasjonen til menyen ved sitt nye spisested nettopp fra Art of Sushi. (Ja, jeg navngir restauranten, rett og slett fordi jeg ble eitranes forbanna og synes det var en jævlig kjip, urettferdig oppførsel) Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som journalist. Om jeg hadde vært der og spist? Nei, det måtte jeg innrømme, det hadde jeg ikke. Hvordan kunne jeg da PÅSTÅ at jeg visste hva jeg snakket om?! Jo, fordi jeg siterte noen på det som faktisk hadde vært der. Jeg henviste elegant til sitatstreken, og belærte vedkommende på fireåringsvis om hva en sitatstrek betyr, nemlig at det viser hva *noen* har sagt - og den *noen* er ikke meg! Jeg personlig kunne da virkelig ikke stilles til rette for det en av byens restaurantører sa, at hans nye restaurant hentet inspirasjonen fra et annet sted? At han mente nevnte restaurantør var en svindler og en bedrager, får jo stå for hans regning, for så langt (og lite) som jeg kjenner vedkommende er det en oppegående fyr. Fordi jeg har snakket med ham noen ganger, fordi jeg har skrevet saker hvor nevnte restaurantør har vært kilde. En hyggelig en, som man gjerne vil bruke flere ganger i saker hvor det kan være relevant.
"Du hører fra min advokat Elden" (ELDENELDEN!) sa han, og slengte på røret. Jeg har fortsatt til gode å snakke med nevnte Elden, men han har det sikkert travelt med å mingle med kjendisene.
DET er nemlig jobben min; jeg formidler videre til andre hva en eller to eller tre personer har sagt om en eller annen sak. De kommer til meg, de forteller, og jeg skriver. Faktisk mener jeg ekstremt lite selv, om det jeg skriver om. Først av alt fordi det ekstremt sjelden, faktisk bryr meg. Stort sett gir jeg en lang, kjølig beng i hva folk sier og mener, jeg skriver hva de sier og mener og er fornøyd med det. "Du må lese deg opp og sette deg inn i dette bedre før du skriver sånt" fikk jeg beskjed om etter en annen sak. Jeg kunne da ikke bare valse inn i hans fagområde, professoren som hadde jobbet med det i årevis, og mene hvasomhelst! Han var, som nevnt, professor på sitt felt, og definitivt en av de beste. Det burde jeg også nemlig være, dersom jeg hadde planer om å skrive om det. Gudbedre hvordan CV'en skulle sett ut, dersom jeg skulle satt meg inn like godt i det de handlet om, alle de anslagsvis nesten 2000 artiklene jeg har skrevet de siste fem åra (i snitt åtte i uka, i 46 uker i året). Ikke alle felt er så interessante at de er verd å lese seg opp på. Iallefall ikke når man faktisk SKAL produsere, i snitt, åtte saker i uka, om åtte ulike tema, i 46 aviser i året, i over fem år. Likevel mener mange at vi bør kunne like mye om alt som de selv gjør, uavhengig om det er børstemark eller børs.
Og derfor skvatt jeg litt, da formannskapsrepresentanten sa "dette er det journalisten som har skrevet". Han hadde jo helt rett, det VAR jeg som hadde skrevet det. Men det var slett ikke jeg som hadde SAGT det. Samtidig ville det jo blitt relativt latterlig dersom kildene selv skulle skrevet sine egne artikler, hurra for en fri og uavhengig presse, og sånt. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg går på jobb om morran med akkurat den samme motivasjonen som de aller fleste andre i alle andre yrker; å se kronene trille inn på konto hver 25. slik at jeg har et hus å bo i og mat på bordet. Jeg gjør det jeg skal, de timene jeg skal, og utover det er det meg i de aller fleste tilfellene klinkende likegyldig. I dag skrev jeg om forskningspark. I morgen skal jeg skrive om tenketanker og demens. Ingen av delene er meg i nærheten av vedkommende, og quite frankly gir jeg en iskald en i hva som skjer både med forskningsparker og tenketanker (DET er nemlig verd et innlegg i seg selv, for jeg blir kvalm bare jeg hører ordene). Likevel; sakene skal skrives fordi noen ringte og spurte og jeg syntes det var en interessant sak og fordi det er jobben min å skrive det folk sier. Fortrinnsvis MED sitatstrek. Neste gang du tenker "fy faen, for en udugelig journalist", husk å sjekke om de idiotiske utsagnene har en strek foran seg. Det er nemlig ikke særlig høflig å skyte hverken budbringeren eller pianisten, og når jeg selv mener noe om noe, kalles det en lederartikkel, finnes på side 2, har bildet mitt ved siden av seg, og er forhåpentligvis langt mer storkjefta enn det noen av mine kilder tør å være.
Jeg mener rett og slett ikke så fordømt mye om noen ting, i grunn. Annet enn når jeg får velge selv, og da er det rimelig tydelig.
søndag 7. april 2013
Galskap! Galskap!
Av og til får man sånne sinnssyke ideer, sånne man vet er helt bak mål, dertil direkte livsfarlige, hjerneløse og idiotiske. Gjerne i fylla, gjerne som fjortis. Og av og til klink edru og voksen (jeg liker å tro det, jeg ble kalt "kvinne" for første gang i dag, det var nesten skummelt). Som når en god venninne foreslår "vi skal ikke ta en joggetur'a?" og man kommer med det eminente svaret "vi skal ikke løpe Lysgårdsbakken'a?"
Lysgårdsbakken ja, denne kronen på verket i lillehammersk OL-entreprenørskap, et prydverk i hoppsporten, stedet der Jens Weissflog ga finger'n til nordmennene og barten et ansikt. Stedet der Bredesen briljerte, fortsatt ung og uhyre kjekk for en 12 år gammel svermende liten pike (Den eneste som var kjekkere, var Andreas Goldberger, til han ble dophue og forsvant). En K-90 og en K-123, en lekker stolheis og tilskuerplass til noe sånt som 40.000. Økaw Arkitekters store stolthet, toppet med 954 herlige strekkmetalltrappetrinn med ujevn steglengde.
DER skulle jeg opp. Sist var for to år siden. Det året løp jeg 50 mil, slet ut to par joggesko, og tyna meg gjennom Oslo Maraton. I konkurranse med PT'n som løper bakken på sju minutter, klarte jeg å presse meg opp på 8.21. Den gang så jeg sånn ut:
Altså, betraktelig slankere, sprekere og mer oppegående enn i dag (men kjekk motivasjon å ha). Det der er på toppen, og jeg ser fortsatt ut som jeg er relativt i live. I dag var jeg mer i tvil allerede i den første trappa.
Dette er synet som møter en fra starten:
Trappevidunderet er det til venstre i bakken, langs gjerdet. Med løpelista på øret og godt mot tross alt for lite oppvarming, startet jeg turen med en lett jogg. Det holdt i 14 trinn. Så stivnet leggene. Etter 36 skritt var jeg kvalm, pustet som en hval, og hadde enda 918 trinn igjen til toppen. Jeg enset ikke lenger musikken, bare pulsslagene i ørene. Lårene sved, leggene sved, armene ble hovedsaklig brukt til å slepe meg oppover. Bak meg trippet E., tilsynelatende ubesværet. Nesten opp den første trappa (helt i det øverste høyre hjørnet i tribunen der) ventet medlidende blikk fra en dame som nøt sola fra øverste rad. Jeg kunne SE hva hun tenkte! Men like forbannet, det er enda verre å gå ned, opp må man. Ved hoppkanten må man bytte side, og videre opp trappa på høyre side av bakken. Jeg vurderte et øyeblikk å rømme til skogs på venstre flanke i stedet. Det er ikke gøy, når det eneste man skuer, er dette:
Trapper. Endeløse trapper. Et hett helvete i galvanisert strekkmetall og tidlig 90-talls ingeniørkunst. Med blodsmak i halsen, og enda noe sånt som 150 trinn igjen til toppen. Det er da man har lyst til å bare legge seg ned og grine. Rope på mamma, og i trass denge nevene i søla til noen kommer og bærer deg ned. Det ER ingen til å bære deg ned. Ikke opp heller. Ikke en gang en bitte liten japansk turist, som bakken ellers er full av. Det er bare å tråkke videre, smertefulle skritt for skritt, mens man tappert svelger blod, tårer og dagens frokost. Jeg hater trapper. Jeg hater intenst trapper. Jeg vil ha rulletrapper, eller enda bedre, rulleBÅND over alt. Trapper er djevelens verk, iallefall om de ikke har 18 trinn og bærer til soverommet, til senga, varm dyne og fred. Ikke med stiv nordavind og knirkende stål. Når pulsen slår så hardt, at man ikke engang lenger hører at man puster. Bak er det lydløst, ikke en gang et lite syt, et lite knirk, en bitte liten klage. Der kommer solstrålen selv!
Og etter noe sånt som 19 minutter, altså godt over 10 minutter dårligere tid enn sist, når man toppen. Da var jeg så sliten at jeg ikke en gang klarte å knipse et bilde. Jeg husker knapt at jeg var der, bare at jeg forbannet den spreke Swix-familien som kom bak (far, datter og sønn i full Swix langrennsuniform) som jogget fjærlett opp de siste trinnene til toppen, som de sikkert hadde gjort hele veien fra bunnen av bakken før de fant igjen mor (hun som solte seg i tribunen, fant vi ut) og sikkert jogget lett hjem til ferdig gourmet søndagsmiddag med stek og brunsaus og surkål og lavkalori riskrem til dessert. Vi kjørte forbi dem på vei ned igjen (DET husker jeg. Jeg tror ikke jeg var kjørbar). Jeg vurderte å kjøre dem ned.
Likevel, dagen måtte avsluttes med en opptur, en halvtimes lett jogg langs Strandpromenaden, i strålende sol og gjørmebad. For å lette på trykket (og fordi jeg allerede var søkkvåt og gjørmete og kald) besluttet jeg å være skikkelig barnslig, og ta rennafart rett i den dypeste søledammen jeg fant. Den første var for liten. Den andre var nærmere 10 cm dyp, og ga rett sprut. Nok til at det var verd å legge inn en liten spurt og et skikkelig spensthopp for så å lande midt i, med begge fotsålene så hardt det gikk. Og da ser man sånn ut:
Det ser ikke så ille ut som det faktisk var. Nå er skoene til vask, og jeg har unnskyldning til å ikke ta en løpetur før de er tørre igjen. Forhåpentligvis tar det et døgn eller tre. I mellomtiden blir jeg overvåket. Den ligger der og lurer, ikke en gang som en småskummel skygge, men i full, frekk og uanstendig vulgær åpenhet, fra tre av stuens fire vinduer. Ondskapen selv. Hoppbakken fra helvete. Min Nemesis.
lørdag 6. april 2013
På'n igjen
Så får'n prøve å knote ned noen ord igjen da. Long time no see. Og for motivasjonens del, skal jeg heretter brette ut den brutale kampen mot valkene og annet snacks. Om jeg ikke klarer å motivere meg selv, får jeg iallefall innbille meg at jeg har litt ekstra grunn til å skjerpe meg. Innimellom glimtes det nok til med diverse andre meningsytringer av den typen som ofte havner på trykk i en herværende gratisavis, men dagene foruten jobb består av trening med og uten mening, uten at jeg skal gå rosablogg av den grunn. Jeg kan ikke love mye, annet enn at det ikke blir selfies i rosa treningstopp mens jeg flekser sixpacken kledelig solariumsoransje.
For å sitere et fantastisk innlegg jeg kom over i går: "Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. " (Les hele innlegget her: Tufs i tights)
Der har du meg. På tur opp, etter en lang tur ned, etter å ha vært bælfeit hele livet. Tredve kilo ned, ti kilo opp igjen, og med en mage med betydelig omfang. Puppene jeg mistet i forrige runde, er fortsatt borte. Nå har alt liksom bare seget nedover, og klort seg fast. Beina er relativt spjælete, noe som forsterker inntrykket av å se ut som en kjærlighet på pinne. Bevæpnet med pulsklokke (hurra for mamman og pappan min, som forstår min kjærlighet til gadgets! Jeg er i besittelse av dette vidunderet) og ambisjoner høyere enn Busta Rhymes innser jeg at jeg er alt for sent ute med å sikre bikiniformen i år, men pokker heller, man får gjøre så godt man kan. Jeg har allerede støl triceps, ræv og ankler etter ukens foregående økter (jogging, kickboxing, styrketrening på overkropp, intervall på ellipsemaskin og noe som høres så sexy ut som "bootylicious", men som er så svett og ekkelt som det kan bli når førti damer skyter hoftene til værs i kollektiv lidelse over en stepkasse.) Jeg er bemerkelsesverdig nok ikke blitt kvitt muffinsvalkene over natten (her er ikke "jeg tvinger meg inn i for små Miss Sixty-jeans så ekspeditrisen ikke skal tro jeg har større bukser enn henne"-muffins altså, her er "50-åring i helsetrøye med ølvom"-muffins. Mer som et litt mislykket kneippbrød, når de siger over kanten på brødforma og ned på stekerista)
I dag feilet jeg dog miserabelt, da jeg beviste en gang for alle at man ikke kan stole på en app. Ikke en gang om man har to. Skisporet mente at lysløypa var kjørt opp for 14 timer siden. Swix-appen anbefalte lilla voks for grovkornet snø. Jeg burde ha ant de berømte uglene i postkassa da veien, parkeringsplassen og de første hundre metrene var bar og fin grusvei. Om ikke det hjalp, burde jeg kanskje snudd uten skam da jeg så fotgjengere i skiløypa. Eller, der skiløypa var sist jeg var der. Der var den ikke i dag. I dag ble jeg møtt av et begredelig felt råtten kornsnø ispedd grannåler og hundebæsj. Det som en gang hadde vært spor, var to delvis borttinte rekker av is, med kongler, bar og mer hundebæsj i. Men, jeg hadde da ikke kjørt fem kilometer for å snu! Så jeg gikk på, med et mot Nansen hadde trengt i sin tid. I hele 500 meter. Det var så infernalsk bakglatt, at jeg omtrent skled baklengs i unnabakkene. Mens fotgjengerne humret for seg, staket jeg meg endeløst sakte forbi, da det var den eneste måten å komme seg framover på. Med to armer som nykokt spaghetti så det nok mer ut som desperat krafsing, enn Aukland over fjellet fra Rena. Etter nevnte 500 meter ante jeg det første som kunne minne om en svak motbakke, og fornuften slo inn igjen etter dvalen, og snudde. Turen tok, lengden til tross, hele 15 minutter og 27 sekunder. Men så bakglatt var det, og så mye peste jeg i mitt strev, at jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som har klart å forbrenne 91 kalorier på 500 meter på flatmark.
Så hva har jeg fått ut av dagen? Jeg ség ned i sofaen med min store svakhet; Sørlandschips, fulgt av Rock of ages på DVD. Jeg vet ikke hva som er jævligst. En aldri så liten karbosmell etter å ha ligget godt under 100 gram karbo om dagen i to uker. Og en sviktende tro på rocken, filmindustrien, Tom Cruise og puddelsveisens ære i det som må være Hollywoods svar på pute-TV. Kleint og jævlig, og jeg føler meg som en søppelhaug, innvendig og mentalt. Jeg kommer til å anmelde den neste oversetteren som oversetter hedelige puddelrock-tekster til norsk, fulgt av et større søksmål dersom flere øyner muligheten til å gjøre musicals av enda flere av mine gamle, kokainsløve helter. Og jeg er glad gubben er passe nærsynt og foretrekker å ha lyset av.
For å sitere et fantastisk innlegg jeg kom over i går: "Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. " (Les hele innlegget her: Tufs i tights)
Der har du meg. På tur opp, etter en lang tur ned, etter å ha vært bælfeit hele livet. Tredve kilo ned, ti kilo opp igjen, og med en mage med betydelig omfang. Puppene jeg mistet i forrige runde, er fortsatt borte. Nå har alt liksom bare seget nedover, og klort seg fast. Beina er relativt spjælete, noe som forsterker inntrykket av å se ut som en kjærlighet på pinne. Bevæpnet med pulsklokke (hurra for mamman og pappan min, som forstår min kjærlighet til gadgets! Jeg er i besittelse av dette vidunderet) og ambisjoner høyere enn Busta Rhymes innser jeg at jeg er alt for sent ute med å sikre bikiniformen i år, men pokker heller, man får gjøre så godt man kan. Jeg har allerede støl triceps, ræv og ankler etter ukens foregående økter (jogging, kickboxing, styrketrening på overkropp, intervall på ellipsemaskin og noe som høres så sexy ut som "bootylicious", men som er så svett og ekkelt som det kan bli når førti damer skyter hoftene til værs i kollektiv lidelse over en stepkasse.) Jeg er bemerkelsesverdig nok ikke blitt kvitt muffinsvalkene over natten (her er ikke "jeg tvinger meg inn i for små Miss Sixty-jeans så ekspeditrisen ikke skal tro jeg har større bukser enn henne"-muffins altså, her er "50-åring i helsetrøye med ølvom"-muffins. Mer som et litt mislykket kneippbrød, når de siger over kanten på brødforma og ned på stekerista)
I dag feilet jeg dog miserabelt, da jeg beviste en gang for alle at man ikke kan stole på en app. Ikke en gang om man har to. Skisporet mente at lysløypa var kjørt opp for 14 timer siden. Swix-appen anbefalte lilla voks for grovkornet snø. Jeg burde ha ant de berømte uglene i postkassa da veien, parkeringsplassen og de første hundre metrene var bar og fin grusvei. Om ikke det hjalp, burde jeg kanskje snudd uten skam da jeg så fotgjengere i skiløypa. Eller, der skiløypa var sist jeg var der. Der var den ikke i dag. I dag ble jeg møtt av et begredelig felt råtten kornsnø ispedd grannåler og hundebæsj. Det som en gang hadde vært spor, var to delvis borttinte rekker av is, med kongler, bar og mer hundebæsj i. Men, jeg hadde da ikke kjørt fem kilometer for å snu! Så jeg gikk på, med et mot Nansen hadde trengt i sin tid. I hele 500 meter. Det var så infernalsk bakglatt, at jeg omtrent skled baklengs i unnabakkene. Mens fotgjengerne humret for seg, staket jeg meg endeløst sakte forbi, da det var den eneste måten å komme seg framover på. Med to armer som nykokt spaghetti så det nok mer ut som desperat krafsing, enn Aukland over fjellet fra Rena. Etter nevnte 500 meter ante jeg det første som kunne minne om en svak motbakke, og fornuften slo inn igjen etter dvalen, og snudde. Turen tok, lengden til tross, hele 15 minutter og 27 sekunder. Men så bakglatt var det, og så mye peste jeg i mitt strev, at jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som har klart å forbrenne 91 kalorier på 500 meter på flatmark.
Så hva har jeg fått ut av dagen? Jeg ség ned i sofaen med min store svakhet; Sørlandschips, fulgt av Rock of ages på DVD. Jeg vet ikke hva som er jævligst. En aldri så liten karbosmell etter å ha ligget godt under 100 gram karbo om dagen i to uker. Og en sviktende tro på rocken, filmindustrien, Tom Cruise og puddelsveisens ære i det som må være Hollywoods svar på pute-TV. Kleint og jævlig, og jeg føler meg som en søppelhaug, innvendig og mentalt. Jeg kommer til å anmelde den neste oversetteren som oversetter hedelige puddelrock-tekster til norsk, fulgt av et større søksmål dersom flere øyner muligheten til å gjøre musicals av enda flere av mine gamle, kokainsløve helter. Og jeg er glad gubben er passe nærsynt og foretrekker å ha lyset av.
tirsdag 12. februar 2013
Jeg snører min sekk
Og spenner mine ski, selv om det kan virke som det faller noen tungt for hjertet. Skal dette være en ordentlig blogg, burde jeg sikkert hatt minst ett bilde med mobilen i hånda, tatt i et speil, med dagens outfit. For ordens skyld besto det av lilla, utvasket superundertøy (ukjent merke, Newline tror jeg), en fantastisk vintertights (Stormberg, Juvikdalen), en halvnuppete blå fleecegenser (også Stormberg, Vigør) en anorakk jeg tror tilhørte bestefaren til venninna mi, sennepsgule pulsvarmere (H&M), løpehansker (Nike) og en knall turkis bambuslue (Stormberg den og. De hadde et enormt bra nyttårssalg samtidig med at jeg hadde penger til overs. Det var før bilen måtte på verksted for 17.000 og vegavgifta kom i posten, nesten 3000 den og). Jeg dro til og med hjemmefra usminket, for dem som synes det er viktig å understreke det (her burde jeg vel hatt et bilde med bildeteksten "no makeup!", uten at det gjør særlig fra eller til, resultatet er relativt begredelig uansett).
Her kommer noe av poenget mitt inn. Jeg raljerer rett som det er over Lillehammer og dens fortreffeligheter (vel, som oftest alt jeg irriterer meg over). Det er ikke til å komme unna begrepet "Nikkers-adelen", selv om det som innflytter vil være å tråkke i vepsebol. Det er Birkebeiner-byen, OL-byen, Inga-Låmi-byen, VM/NM/EM/World Cup-byen. Finnes det et sted i verden man er født med ski på beina er det her. Byen hvor en stor andel har skiløypa utenfor husdøra, og hvor du kan banne på at tråkkemaskina er ute i god tid før kommunens brøytemannskaper. I tillegg har vi noe sånt som 11 sportsbutikker. I en by med 25.000 innbyggere! "Bergans-uniform" har blitt et viden kjent begrep for alle middelklasse småbarnsfamilene som går catwalk i Storgata lørdag formiddag, korrekt kledd i årets modell av hva nå enn slags sportsmerke som er mest in denne vinteren, gjerne Bergans. Til nød Norheim, eller gjerne ekstra dyre merker som Arc'teryx. Aller helst Swix, som trossalt er Lillehammer-produsert. Byen hvor man ser folk krysse kirkegården med ski på beina, eller i elegant diagonalgang på jobb tidlig om morran. Om man ikke får betalt av kommunen for å sykle med piggdekk da.
Der er det lettest å skille innflytter fra innfødt. Det er ikke et eneste Swix-emblem å spore. Til mitt forsvar har jeg iallefall Madshus-ski. Dem kjøpte jeg i år for en tusenlapp, på en av nettets mange kjøp-og-salg-sider. De forrige skiene mine, var bestemors smørefrie Atomic-ski, øyensynlig kjøpt i 1994 ut fra skiskoa å dømme. (Gammeldags rottefella tå-binding, og Lillehammer-OL '94-logoen på siden). Stavene er jeg ikke helt sikker på hvor jeg har funnet, men jeg tror de er mine. Og jeg tror, til mitt forsvar, at det er Swix.
Jeg kjører gladelig nesten et kvarter hjemmefra for å spenne på meg skia i de eneste skiløypene jeg har funnet (det vil si, turt å gå. Jeg er skeptisk til å hive meg ut i løyper jeg ikke vet hvor går hen, i fall jeg skulle ende i all ensomhet langt innpå Øyerfjellet). Det er de samme løypene man gjerne tar med seg sine håpefulle når de skal lære å gå på ski. Der bli jeg forbi-rent av småtasser med skøyteteknikk som gjør Northug grønn, pensjonister med perfekt trykk på skia og dertil diagonalgang. NTG-elever og verdensstjerner på skøytetur uten staver. Tenåringer som drømmer om OL-gull. Alle fortrinnsvis i årets modell av Madshus eller Fischer-ski (man bør ha minst tre par, har jeg lest. Til de ulike typene føre, eller om man skal gå skøyting eller klassisk). Alle i Swix fra topp til tå. Her om dagen fant jeg en rumpetaske fra Fjellpulken, og automatisk rykket jeg et hakk opp i anseelse. Det er ikke det røde drikkebeltet, men det ER et belte.
Og der hangler jeg meg av gårde så godt jeg kan, til irritasjon for alle middelaldrende menn med hjerteflimmer i brystet og Birken-merket i blikket. De sukker tungt i det de, akk-o-ve, må ut av løypa og ta noen skøytetak for å komme forbi meg. Gjerne et megetsigende blikk mot irritasjonsmomentet som aller mest prøver å holde seg på beina. Jeg har aldri vært god på ski. Jeg gikk noen skirenn da jeg gikk i barneskolen, og var alltid sist. Ski var noe man måtte ha for å komme seg til hytta to ganger hver vinter, ikke til hverdagsbruk. Og jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har gått på ski, inntil for tre år siden. Før det var jeg av typen svettet på bakglatte ski bakerst sammen med lærerne på skolens skidag, og mest gledet meg til å grille pølser. Vi har ikke alpintbakker i mils omkrets, så snowboard, twintip, alpinski er fremmede begrep. Jeg har vært i bakkene i Hafjell tre ganger i mitt liv. En gang midtveis opp med snøscooter, så ned igjen med samme farkost. En gang ned bakkene, sommerstid, på sykkel. Galskap! Og en gang til beins, også sommerstid, for å ta bilder.
Jeg kan ikke skøyte om det så står om livet, den kunsten forsvant for mange år siden. Men jeg skal framover, selv om det går sakte. Jeg har TO typer skismurning - blå og rød. Og en tube klister, som jeg ikke har den fjerneste anelse om når eller hvordan jeg skal bruke, fortrinnsvis skjer det på et tidspunkt hvor jeg for lengst har satt skia i boden. Likevel slenger jeg skia i bilen så fort sola viser seg. Jeg, som alltid har vært av typen til å helst sitte inne med en bok. Feit, lat og utrent hele mitt liv. Og nå, med sviktende bein og armer. Enkelte dager klarer jeg nesten ikke å gå, kanskje to kilometer, tre om jeg må. På gode dager, kan jeg løpe en mil. Balansen er på nivå med epledrita elgkalver, og finner det for godt å svikte hist og her uten forvarsel. Likevel er det skiturene som trekker mest, når trærne henger snøtunge og glitrende, når sola skinner og såvidt har begynt å varme. Når det ikke finnes andre lyder enn svisj fra skiene og knirk fra gamle skistaver som høres ut som paniske måkeunger. Og stønnende birkebeinere.
De som finner det berettiget å kommenter at jeg burde ha et teknikk-kurs, for det klapper når jeg går og det skal det ikke gjøre. Man skal ikke, for en hver pris, lage klappelyder! At jeg burde gjøre noe med holdningen og stavgangen min. De som ser misbilligende på to-tre år gamle turski uten butikk-prepp og fluorpulver, bare et ujevnt utstrøket lag blåswix. Som smiler skjevt når bakglatta tar meg i motbakkene, og knea et øyeblikk må i snøen. Som sukker over at det går så saaakte, og at jeg ploger meg i sneglefart ned de bratteste bakkene, før de svisjer forbi med skiskoleteknikken de har betalt dyrt for. Som ikke vet at jeg KUNNE sittet hjemme og syntes synd på meg selv, latt dårlig balanse og dårlige bein få ta det beste fra meg. Heller være syk og svak og falle hen i uføretrygdens favn, dit det med all sannsynlighet bærer til slutt likevel. Som ikke er der om nettene, når krampene i armer og bein tar nattesøvn og vett som straff for at jeg var så dum og naiv at jeg i stedet for å sitte hjemme foran TV'n, tok en skitur i silkeføre og solskinn, selv uten årets bekledning og skimodell.
Den neste som føler seg berettiget å kommenter hvordan jeg går på ski, eller smile skjevt fordi jeg ikke er korrekt kledd eller utstyrt, kommer til å få en stav i øyet. Dager som dette er grunnen til at jeg biter mindreverdighetsfølelsen i meg, og smetter på meg skia:
Her kommer noe av poenget mitt inn. Jeg raljerer rett som det er over Lillehammer og dens fortreffeligheter (vel, som oftest alt jeg irriterer meg over). Det er ikke til å komme unna begrepet "Nikkers-adelen", selv om det som innflytter vil være å tråkke i vepsebol. Det er Birkebeiner-byen, OL-byen, Inga-Låmi-byen, VM/NM/EM/World Cup-byen. Finnes det et sted i verden man er født med ski på beina er det her. Byen hvor en stor andel har skiløypa utenfor husdøra, og hvor du kan banne på at tråkkemaskina er ute i god tid før kommunens brøytemannskaper. I tillegg har vi noe sånt som 11 sportsbutikker. I en by med 25.000 innbyggere! "Bergans-uniform" har blitt et viden kjent begrep for alle middelklasse småbarnsfamilene som går catwalk i Storgata lørdag formiddag, korrekt kledd i årets modell av hva nå enn slags sportsmerke som er mest in denne vinteren, gjerne Bergans. Til nød Norheim, eller gjerne ekstra dyre merker som Arc'teryx. Aller helst Swix, som trossalt er Lillehammer-produsert. Byen hvor man ser folk krysse kirkegården med ski på beina, eller i elegant diagonalgang på jobb tidlig om morran. Om man ikke får betalt av kommunen for å sykle med piggdekk da.
Der er det lettest å skille innflytter fra innfødt. Det er ikke et eneste Swix-emblem å spore. Til mitt forsvar har jeg iallefall Madshus-ski. Dem kjøpte jeg i år for en tusenlapp, på en av nettets mange kjøp-og-salg-sider. De forrige skiene mine, var bestemors smørefrie Atomic-ski, øyensynlig kjøpt i 1994 ut fra skiskoa å dømme. (Gammeldags rottefella tå-binding, og Lillehammer-OL '94-logoen på siden). Stavene er jeg ikke helt sikker på hvor jeg har funnet, men jeg tror de er mine. Og jeg tror, til mitt forsvar, at det er Swix.
Jeg kjører gladelig nesten et kvarter hjemmefra for å spenne på meg skia i de eneste skiløypene jeg har funnet (det vil si, turt å gå. Jeg er skeptisk til å hive meg ut i løyper jeg ikke vet hvor går hen, i fall jeg skulle ende i all ensomhet langt innpå Øyerfjellet). Det er de samme løypene man gjerne tar med seg sine håpefulle når de skal lære å gå på ski. Der bli jeg forbi-rent av småtasser med skøyteteknikk som gjør Northug grønn, pensjonister med perfekt trykk på skia og dertil diagonalgang. NTG-elever og verdensstjerner på skøytetur uten staver. Tenåringer som drømmer om OL-gull. Alle fortrinnsvis i årets modell av Madshus eller Fischer-ski (man bør ha minst tre par, har jeg lest. Til de ulike typene føre, eller om man skal gå skøyting eller klassisk). Alle i Swix fra topp til tå. Her om dagen fant jeg en rumpetaske fra Fjellpulken, og automatisk rykket jeg et hakk opp i anseelse. Det er ikke det røde drikkebeltet, men det ER et belte.
Og der hangler jeg meg av gårde så godt jeg kan, til irritasjon for alle middelaldrende menn med hjerteflimmer i brystet og Birken-merket i blikket. De sukker tungt i det de, akk-o-ve, må ut av løypa og ta noen skøytetak for å komme forbi meg. Gjerne et megetsigende blikk mot irritasjonsmomentet som aller mest prøver å holde seg på beina. Jeg har aldri vært god på ski. Jeg gikk noen skirenn da jeg gikk i barneskolen, og var alltid sist. Ski var noe man måtte ha for å komme seg til hytta to ganger hver vinter, ikke til hverdagsbruk. Og jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har gått på ski, inntil for tre år siden. Før det var jeg av typen svettet på bakglatte ski bakerst sammen med lærerne på skolens skidag, og mest gledet meg til å grille pølser. Vi har ikke alpintbakker i mils omkrets, så snowboard, twintip, alpinski er fremmede begrep. Jeg har vært i bakkene i Hafjell tre ganger i mitt liv. En gang midtveis opp med snøscooter, så ned igjen med samme farkost. En gang ned bakkene, sommerstid, på sykkel. Galskap! Og en gang til beins, også sommerstid, for å ta bilder.
Jeg kan ikke skøyte om det så står om livet, den kunsten forsvant for mange år siden. Men jeg skal framover, selv om det går sakte. Jeg har TO typer skismurning - blå og rød. Og en tube klister, som jeg ikke har den fjerneste anelse om når eller hvordan jeg skal bruke, fortrinnsvis skjer det på et tidspunkt hvor jeg for lengst har satt skia i boden. Likevel slenger jeg skia i bilen så fort sola viser seg. Jeg, som alltid har vært av typen til å helst sitte inne med en bok. Feit, lat og utrent hele mitt liv. Og nå, med sviktende bein og armer. Enkelte dager klarer jeg nesten ikke å gå, kanskje to kilometer, tre om jeg må. På gode dager, kan jeg løpe en mil. Balansen er på nivå med epledrita elgkalver, og finner det for godt å svikte hist og her uten forvarsel. Likevel er det skiturene som trekker mest, når trærne henger snøtunge og glitrende, når sola skinner og såvidt har begynt å varme. Når det ikke finnes andre lyder enn svisj fra skiene og knirk fra gamle skistaver som høres ut som paniske måkeunger. Og stønnende birkebeinere.
De som finner det berettiget å kommenter at jeg burde ha et teknikk-kurs, for det klapper når jeg går og det skal det ikke gjøre. Man skal ikke, for en hver pris, lage klappelyder! At jeg burde gjøre noe med holdningen og stavgangen min. De som ser misbilligende på to-tre år gamle turski uten butikk-prepp og fluorpulver, bare et ujevnt utstrøket lag blåswix. Som smiler skjevt når bakglatta tar meg i motbakkene, og knea et øyeblikk må i snøen. Som sukker over at det går så saaakte, og at jeg ploger meg i sneglefart ned de bratteste bakkene, før de svisjer forbi med skiskoleteknikken de har betalt dyrt for. Som ikke vet at jeg KUNNE sittet hjemme og syntes synd på meg selv, latt dårlig balanse og dårlige bein få ta det beste fra meg. Heller være syk og svak og falle hen i uføretrygdens favn, dit det med all sannsynlighet bærer til slutt likevel. Som ikke er der om nettene, når krampene i armer og bein tar nattesøvn og vett som straff for at jeg var så dum og naiv at jeg i stedet for å sitte hjemme foran TV'n, tok en skitur i silkeføre og solskinn, selv uten årets bekledning og skimodell.
Den neste som føler seg berettiget å kommenter hvordan jeg går på ski, eller smile skjevt fordi jeg ikke er korrekt kledd eller utstyrt, kommer til å få en stav i øyet. Dager som dette er grunnen til at jeg biter mindreverdighetsfølelsen i meg, og smetter på meg skia:
fredag 8. februar 2013
Mine små korstog
Foruten herunder nevnte språkmani, har jeg mange små korstog. Noen av dem blir jeg jevnlig påmint, og da er det på tide å heise faner og bannere igjen. Sosiale medier gjør korstogene så mye mer påtrengende, og jeg begynner å innse at jeg strengt tatt burde vært statlig ansatt (og overbetalt) for å bekjempe naivitet, dumskap og lettlurthet. En slags David mot Nigeria-svindlere, kjedebrevenes Jeanne d'Arc. For våre venner og bekjentes uendelige dumskap vil tydeligvis ingen ende ta. Min kjepphest i dag er følgende kjedebrev som atter florerer på Facebook:
"Okay alle mine vakre kvinner. Det er den tiden på året igjen.... sett fokus på bryst-kreft!
Husker du i fjor? Da skulle vi skrive i status-feltet hvilken farge vi hadde på BHen. I fjor var det så mange som deltok at det ble nevnt i nyhetene...
En slik vedvarende oppdatering av status minner alle på hvorfor vi gjør dette og hjelper å sette fokus på et viktig tema.
IKKE fortelle noen menn hva statusen betyr.. bare la dem gjette!! Vær snill å kopier denne teksten og send den til alle dine kvinnelige venner (i en melding!). Idéen er at man tar den måneden og dagen du er født. I status-feltet skal det stå: “Jeg skal dra til Mexico i 21 måneder”. Dagen du ble født skal være hvor mange måneder du skal være borte. Stedet du skal dra er bestemt ut i fra den måneden du ble født. God tur!
Send denne meldingen til BARE KVINNER, så ser vi hvor langt det går. I fjor, den med BHen, gikk rundt hele verden
Januar - Mexico
Februar - London
Mars - Miami
April - Dominikanske Republikk
Mai - Frankriket
Juni - St. Petersburg
Juli - Østerriket
August - Tyskland
September - New York
Oktober - Amsterdam
November - Las Vegas
Desember - Columbia
Send videre! Vis at du bryr deg"
Se forbi skrivefeilene (Frankriket, Østerriket etc). Stopp opp et sekund. Les over en gang til. Og så stiller du deg spørsmålet; Hvordan i hinsidige skal dette på NOE SOM HELST VIS bekjempe brystkreft? Hvordan skal vi virke kokette, mystiske og spennende overfor våre mannlige bekjente gjennom å skrive at vi skal reise bort til et eksotisk sted i ørten måneder, gjemme hvor vi setter håndveska bak statusen "jeg foretrekker kjøkkenbordet/sofaen/gangen" i et slags forkledd "ta meg der, nå!" eller fortelle om man har blå, grønn eller i mitt tilfelle; svart, slaskete sports-BH og derved kurere alle verdens plager? Siden Facebooks grytidlige morgen har kjedebrevene vært en evinnelig plage, og alt som deles skal og kan og vil kurere kreft/*fyll inn passende sykdom her*. Sørg for å spre historien om det grusomme OL-viruset som brenner opp hele C-disken på din PC (!), sørg for å poste enda en gang om ranerne som limer papir på bakruta di og sitter bak snøkantene på Birkebeineren skistadion eller andre, gjerne godt skjulte, men høyst folksomme, steder man måtte parkere bilen, for så å sprette fram og stjele alt du eier, herunder kone, barn, bikkje og PIN-koder. Husk for all del å gratulere din niese/datter/søster/sønn/tippoldemor og grandtante med niesedagen, datterdagen, søsterdagen, sønnedagen, tippoldemordagen og grandtantedagen de tjuefem gangene i året vedkommende dag inntreffer.
Alle disse vage, ikke dato-bestemte eller allment vedtatte merkedagene man kan markere med et tilfeldig, stjålet stock-photo med rørende tekst på¨. Noen motiverende ord eller sitater med ukjent opphav, gjerne med skrivefeil og dårlig korrektur. Husk også å spre kampen mot alle våre felles hatobjekter, som "Vi vil ikke Ha mer NRK avgift i Norge!." Jeg tror det er mot TV-lisensen, som den gjerne også kalles. Vær, for Guds skyld, ikke en av de 93% av vennene mine som ikke vil dele denne statusen!
Det eneste denne dagen har minnet meg på, og det skal dere ha, alle dere på min venneliste som reiser til et eksotisk sted det nærmeste året eller to for å kjempe hardt mot brystkreft;
Der kan dere faen rulle meg ha det så godt!
"Okay alle mine vakre kvinner. Det er den tiden på året igjen.... sett fokus på bryst-kreft!
Husker du i fjor? Da skulle vi skrive i status-feltet hvilken farge vi hadde på BHen. I fjor var det så mange som deltok at det ble nevnt i nyhetene...
En slik vedvarende oppdatering av status minner alle på hvorfor vi gjør dette og hjelper å sette fokus på et viktig tema.
IKKE fortelle noen menn hva statusen betyr.. bare la dem gjette!! Vær snill å kopier denne teksten og send den til alle dine kvinnelige venner (i en melding!). Idéen er at man tar den måneden og dagen du er født. I status-feltet skal det stå: “Jeg skal dra til Mexico i 21 måneder”. Dagen du ble født skal være hvor mange måneder du skal være borte. Stedet du skal dra er bestemt ut i fra den måneden du ble født. God tur!
Send denne meldingen til BARE KVINNER, så ser vi hvor langt det går. I fjor, den med BHen, gikk rundt hele verden
Januar - Mexico
Februar - London
Mars - Miami
April - Dominikanske Republikk
Mai - Frankriket
Juni - St. Petersburg
Juli - Østerriket
August - Tyskland
September - New York
Oktober - Amsterdam
November - Las Vegas
Desember - Columbia
Send videre! Vis at du bryr deg"
Se forbi skrivefeilene (Frankriket, Østerriket etc). Stopp opp et sekund. Les over en gang til. Og så stiller du deg spørsmålet; Hvordan i hinsidige skal dette på NOE SOM HELST VIS bekjempe brystkreft? Hvordan skal vi virke kokette, mystiske og spennende overfor våre mannlige bekjente gjennom å skrive at vi skal reise bort til et eksotisk sted i ørten måneder, gjemme hvor vi setter håndveska bak statusen "jeg foretrekker kjøkkenbordet/sofaen/gangen" i et slags forkledd "ta meg der, nå!" eller fortelle om man har blå, grønn eller i mitt tilfelle; svart, slaskete sports-BH og derved kurere alle verdens plager? Siden Facebooks grytidlige morgen har kjedebrevene vært en evinnelig plage, og alt som deles skal og kan og vil kurere kreft/*fyll inn passende sykdom her*. Sørg for å spre historien om det grusomme OL-viruset som brenner opp hele C-disken på din PC (!), sørg for å poste enda en gang om ranerne som limer papir på bakruta di og sitter bak snøkantene på Birkebeineren skistadion eller andre, gjerne godt skjulte, men høyst folksomme, steder man måtte parkere bilen, for så å sprette fram og stjele alt du eier, herunder kone, barn, bikkje og PIN-koder. Husk for all del å gratulere din niese/datter/søster/sønn/tippoldemor og grandtante med niesedagen, datterdagen, søsterdagen, sønnedagen, tippoldemordagen og grandtantedagen de tjuefem gangene i året vedkommende dag inntreffer.
Alle disse vage, ikke dato-bestemte eller allment vedtatte merkedagene man kan markere med et tilfeldig, stjålet stock-photo med rørende tekst på¨. Noen motiverende ord eller sitater med ukjent opphav, gjerne med skrivefeil og dårlig korrektur. Husk også å spre kampen mot alle våre felles hatobjekter, som "Vi vil ikke Ha mer NRK avgift i Norge!." Jeg tror det er mot TV-lisensen, som den gjerne også kalles. Vær, for Guds skyld, ikke en av de 93% av vennene mine som ikke vil dele denne statusen!
Det eneste denne dagen har minnet meg på, og det skal dere ha, alle dere på min venneliste som reiser til et eksotisk sted det nærmeste året eller to for å kjempe hardt mot brystkreft;
Der kan dere faen rulle meg ha det så godt!
Språk i for fall
Nettopp.
Jeg gjør det denne gangen konsekvent, på pur djevel skap. Nettopp for
og under streke hvor slitsomt det er å hver dag måtte forholde seg til
et språk i for fall. Jeg er kanskje over gjennom snittet opptatt av
skrive feil.
Sær skrivinger, stave feil å og/å-feil. Jeg røsket Disney boka fra beste mor da jeg var tre, å sa jeg skulle lese sjøl. Siden den gang har jeg lest hundre vis av bøker og skrevet side opp å side ned, å derfor er det på tide med mitt eget lille kors tog mot språkets for fall. Det var nemlig ikke sånn når jeg begynte på skolen. Omtrent her skal jeg gå over til korrekt, norsk rettskriving igjen.
Vi hadde ikke datamaskiner (om man ser bort fra en Macintosh SE30 som spilte midi-filer av Beatles «Lucy in the sky with diamonds» og 8MB harddisk, eller mobiltelefoner (pappa hadde, en Ericsson Hotline på omlag fem kilo). Vi måtte jevnlig tyne oss gjennom diktater (finnes det lenger?) og gloseprøver, grammatikktester og norskstiler, og læreren rettet ivrig med rød penn. I min klasse var vi bare to elever, så det var heller dårlig med rom til å snike seg unna i mengden. Det man gjorde, ville bli - og ble - nøye gransket av lærer-Liv og lærer-Torhild, før resultatet uten det minste spørsmål ble kringkastet. Jeg var best i norsk, Sissel var best i matte, og innimellom fungerte vi som lærere for hverandre til vi entes om et minste felles multiplum i læringskurvene. Derfra gikk det brått unnabakk.
Et sted i slutten av forrige årtusen gikk det fullstendig på skeiva, og plutselig er det greit å skrive som en førsteklassing, selv om man er godt voksen. Jeg skal slett ikke skryte på meg at jeg alltid skriver feilfritt selv, for i svingene går det som kjent ofte fort unna.
Man trenger ikke lære å skrive riktig, for Word har jo stavekontroll! «Men tenk på dem med dysleksi, da», er argumentet, gjerne fra dem som selv slurver med språket. DE har ikke dysleksi selv, men man skal helst ikke påpeke at språket er i full revers mot noe gutturalt og huleboeraktig. Da kan man risikere å såre noen. Ikke et vondt ord om dyslektikere, jeg har samme problem med tall og gråter nesa sår og rød over KID-numrene fra Gausdalsvegen AS. Men såvidt meg bekjent, har dysleksi aldri vært smittsomt, iallefall ikke i den grad at det rammer hele årskull og foreldregenerasjonen i samme slengen. Mitt argument er alltid det samme, og jeg får alltid like mye kjeft; det kalles ikke dysleksi, det kalles latskap. Det er latskap, når Fakkelprisen (som jeg egentlig skulle skrive om, og nå har blitt helt tilfeldig offer) melder på sine nettsider at «Fakkelprisen er et dugnadsprosjekt i regi av Lillehammer entusiaster». Det er latskap når butikkene annonserer for lamme lår og pute var (og ikke er). Det er fordømt latskap når man ikke gidder å bry seg om at aldri er to l’er i aldri, og alltid to l’er i alltid, eller den gang da og alltid når. Rett som det er får jeg telefoner fra bekjente som lurer på om hist eller her skrives i ett eller to ord. Jeg ber dem bare lese det høyt.
Høres «pølsegrateng» mer vettugt ut enn «pølse *kunstpause* grateng» så er førstnevnte sannsynligvis verd å satse på. Hva folk foretar seg i sitt eget hjem, skal man som kjent ikke blande seg opp i. Likevel bør man ta en pause, lese litt høyt, og gjerne spørre en venn før man publiserer, reklamerer, annonserer og trykker «send», særlig når det er ting som skal ut i full offentlighet. Jeg er så kverulerende at jeg stoler mer på værvarslene til Yr.no fordi de i motsetning til Storm.no har «søkeresultater» og ikke «søke resultater». Klarer de ikke å skrive god norsk, stoler jeg ikke på at de melder været riktig heller.
Bindestreker er små, unnselige og lett å glemme. Men du skal få dem av meg, helt gratis.
(Leder i Byavisa 7.2.2013)
Sær skrivinger, stave feil å og/å-feil. Jeg røsket Disney boka fra beste mor da jeg var tre, å sa jeg skulle lese sjøl. Siden den gang har jeg lest hundre vis av bøker og skrevet side opp å side ned, å derfor er det på tide med mitt eget lille kors tog mot språkets for fall. Det var nemlig ikke sånn når jeg begynte på skolen. Omtrent her skal jeg gå over til korrekt, norsk rettskriving igjen.
Vi hadde ikke datamaskiner (om man ser bort fra en Macintosh SE30 som spilte midi-filer av Beatles «Lucy in the sky with diamonds» og 8MB harddisk, eller mobiltelefoner (pappa hadde, en Ericsson Hotline på omlag fem kilo). Vi måtte jevnlig tyne oss gjennom diktater (finnes det lenger?) og gloseprøver, grammatikktester og norskstiler, og læreren rettet ivrig med rød penn. I min klasse var vi bare to elever, så det var heller dårlig med rom til å snike seg unna i mengden. Det man gjorde, ville bli - og ble - nøye gransket av lærer-Liv og lærer-Torhild, før resultatet uten det minste spørsmål ble kringkastet. Jeg var best i norsk, Sissel var best i matte, og innimellom fungerte vi som lærere for hverandre til vi entes om et minste felles multiplum i læringskurvene. Derfra gikk det brått unnabakk.
Et sted i slutten av forrige årtusen gikk det fullstendig på skeiva, og plutselig er det greit å skrive som en førsteklassing, selv om man er godt voksen. Jeg skal slett ikke skryte på meg at jeg alltid skriver feilfritt selv, for i svingene går det som kjent ofte fort unna.
Man trenger ikke lære å skrive riktig, for Word har jo stavekontroll! «Men tenk på dem med dysleksi, da», er argumentet, gjerne fra dem som selv slurver med språket. DE har ikke dysleksi selv, men man skal helst ikke påpeke at språket er i full revers mot noe gutturalt og huleboeraktig. Da kan man risikere å såre noen. Ikke et vondt ord om dyslektikere, jeg har samme problem med tall og gråter nesa sår og rød over KID-numrene fra Gausdalsvegen AS. Men såvidt meg bekjent, har dysleksi aldri vært smittsomt, iallefall ikke i den grad at det rammer hele årskull og foreldregenerasjonen i samme slengen. Mitt argument er alltid det samme, og jeg får alltid like mye kjeft; det kalles ikke dysleksi, det kalles latskap. Det er latskap, når Fakkelprisen (som jeg egentlig skulle skrive om, og nå har blitt helt tilfeldig offer) melder på sine nettsider at «Fakkelprisen er et dugnadsprosjekt i regi av Lillehammer entusiaster». Det er latskap når butikkene annonserer for lamme lår og pute var (og ikke er). Det er fordømt latskap når man ikke gidder å bry seg om at aldri er to l’er i aldri, og alltid to l’er i alltid, eller den gang da og alltid når. Rett som det er får jeg telefoner fra bekjente som lurer på om hist eller her skrives i ett eller to ord. Jeg ber dem bare lese det høyt.
Høres «pølsegrateng» mer vettugt ut enn «pølse *kunstpause* grateng» så er førstnevnte sannsynligvis verd å satse på. Hva folk foretar seg i sitt eget hjem, skal man som kjent ikke blande seg opp i. Likevel bør man ta en pause, lese litt høyt, og gjerne spørre en venn før man publiserer, reklamerer, annonserer og trykker «send», særlig når det er ting som skal ut i full offentlighet. Jeg er så kverulerende at jeg stoler mer på værvarslene til Yr.no fordi de i motsetning til Storm.no har «søkeresultater» og ikke «søke resultater». Klarer de ikke å skrive god norsk, stoler jeg ikke på at de melder været riktig heller.
Bindestreker er små, unnselige og lett å glemme. Men du skal få dem av meg, helt gratis.
(Leder i Byavisa 7.2.2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)