En kopp lykke, takk

Jeg tenker mye, på mye, og om mangt, særlig i dusjen (ikke vet jeg hvorfor, men jeg burde dusje oftere, for ni av ti gode ideer oppstår der). I dag sov jeg litt lenger enn planlagt, og sparte meg derfor for minst en god ide. Likevel slo det meg en tanke strenende på vei til kontoret fra bilen. Nesten i desperasjon, med hastverk så nøkler og aviser fløy rundt, rent frenetisk; hvorfor er vi så desperate etter, bruker så mye tid og penger og krefter, ja rent innimellom lar jorda omtrent spinne rundt noe så enkelt som en kopp kaffe?!

Jeg rakk ikke kaffe hjemme, verken fra fancy Tassimo-kapselmaskin eller ikke fullt så fancy kaffetrakter, og det var med skjelvende hender jeg kastet meg over kaffetrakterkolbe og de tilmålte fem skjeer brunt pulver som var det narkotika med en gateverdi på nivå med bruttonasjonalproduktet til et lite land. Halvt konsentrert om dagens avis ventet jeg til surklinga fra trakteren ga seg, før jeg satte inn en sprint bedre enn Bolt bort til Moccamasteren for dagens første brune, bitre dråper. Og det var da jeg begynte å tenke på viktigheten av noe så uviktig som kaffe.

Nest etter "Ånei, ikke allerede!" er "KAFFE!" det første jeg tenker på i det vekkeklokka ringer. Jeg elsker kaffe i alle slags former. Svart kaffe. Cappucino. Kaffe mocca med tjukk, seig sjokoladesaus i bunnen. Frappucino, søt og kald og grumsete slaps med krem og karmellsaus på toppen. Iskaffe fra sølvfargede pappbokser som egentlig bare smaker rart og man får dårlig ånde av dem resten av dagen. Espresso i små kopper. Arabisk kaffe, i enda mindre kopper, med gruff og kardemommesmak. Pulverkaffe på hytta, som smaker av innestengt vinter og furulegger og myr, og som bare er godt på hytta og aldri ellers. Men akkurat da, er det verdens beste kaffe, og slår glatt både Starbucks og Stockfleths langt ned i hipsterstøvlene.

Hver dag drikker 2,8 millioner nordmenn om lag 12 millioner kopper kaffe.Det blir noe sånt som 4,4 milliarder kaffekopper i året. Vi holder liv i utallige kaffesjapper, kaffekjeder og svenske baristaer. Ikke mange er å se uten en pappkopp i hendene, gjerne med logoen godt synlig for å vise at man er trendy og allerede har plukket opp dagens første non-fat decaf macchiato eller iced skinny soy latte. Kaffe er våknopp-drikk. Det er overleve-dagen-drikk. Det er den sosialt akseptable drikken i vennelag før øl-tid eller vin-tid. Det er der nabokjerringer møtes, der gigantavtaler signeres, der studenter griner over tusensiders eksamenspensum. Det er til kaffe de inviteres, i brylluper, konfirmasjoner, begravelser eller dåp, de som ikke er helt inne i den indre kjerne men som man likevel forplikter å invitere til noe for gammelt bekjentskaps skyld. Man ber ikke venninner på skogtur, hagestell, biltur, et glass melk og kaker eller et glass vann. Man møtes over en kopp brun, varm, bitter lykke, med eller uten melk, med eller uten sukker, med eller uten fair trade og god samvittighet, med eller uten statusstempel og trendmerking.

Jeg har drukket kaffe siden jeg var gammel nok til å sitte oppreist på mammas fang og dyppe sukkerbiter i kaffe, suge ut kaffen og dyppe igjen til sukkerbiten smuldret helt opp mellom klissete fingre. Da selskapene var over og gjestene ble ønsket farvel på trappa, snek jeg meg rundt stuebordet og tømte koppene for kaldskvetter (en gang tømte jeg glassene for konjakkskvetter, men det er en annen historie, og endte syngende på julesanger under gulvteppet i gangen). Når jeg kjenner etter, her jeg sitter med en halvlunken Evergood som begynner å smake surt og brent etter å ha stått for lenge i kolben, er ikke kaffe en gang særlig godt. Det er en rar smak, det er ikke godt på samme måte som jordbæris eller sjokolademelk, iskald Fanta eller en kald pils (som, om man tenker etter, heller ikke rent teknisk smaker så godt). Egentlig er det ikke, eller burde ikke vært, godt i det hele tatt. Hvor forferdelig usmakelig den blir i det den tipper den halve graden fra passe varm, til akkurat for kald til å drikkes og nesten kommer i retur i halsen. Smaken er en smak som ikke egentlig er en god smak, men som likevel er det beste som finnes. Som er det første jeg tenker på i det jeg setter meg i bilen på vei til jobb; jeg må komme meg inn og få på kaffetrakteren! Først da er universets stabilitet oppnådd, framtiden sikret, og dagen kan starte.

Tenk over alle situasjoner du er i i løpet av en dag, der kaffen kanskje ikke spiller hovedrollen, men iallefall er en birolle, en alltid tilstedeværende støtte, en kopp å klamre seg til når man er nervøs eller ikke vet hva man skal si, eller man er sjenert, eller venter på noe eller noen. En trygg mur mot verden. Kommer man ikke på noe vettugt å si, kan man iallefall ta en slurk av kaffekoppen. Der menigmenn og makt møtes. Der verdensproblemer løses eller skapes, der store og små ting skjer.
Der er den alltid, om lys eller mørk, søt eller bitter, varm, pisslunka eller iskald; en bitte liten porsjon lykke. Så ubetydelig i sin enkelhet, og så uendelig viktig - som Forsvaret sier og herved er adoptert; for alt vi har, og alt vi er.

En bransje ute på dato

Når dette skrives, rigges store telt, popcornmaskiner og trailere i hopetall på Lurhaugen. Det er vår, det er sol, det er fuglekvitter og soft-is. Og det er sirkus. Denne barndommens store høydepunkt, morsomme klovner, dristige akrobater, esler, hester, elefanter og sukkerspinn. Forventningen, lysene, glitteret, en verden så fjern fra min egen bygdebarndom at man skalv i ren fryd over trapesartister med eksotiske navn og hester med dusker og utsmykning.

I voksen alder har sirkusmagien, som for så mange andre barndomsminner, bleknet. I køen utenfor sirkuset i kveld, venter ikke bare spente barn. Der venter også demonstranter fra flere organisasjoner og partier, som protesterer mot en bransje som mildt sagt er gått ut på dato. De protesterer mot å putte eksotiske dyr uten tilhørighet til Norge i trailere, kjøre dem rundt til 20 byer og tettsteder på knappe 30 dager. Ut av trailer, lufte, pyntes med glitter og stas, inn i telt og være underholdning for jublende barn til livlig musikk og lyskastere, inn i trailer igjen og videre til neste stopp. Fjernt fra både savanner og varme, fjernt fra flokk og naturlig habitat, til underholdning for nordmenn sugne på underholdning fra dyr vi ikke ser i våre egne skoger. Uten elefanter og andre eksotiske dyr er for eksempel Circus Zorba, som i stedet stiller med geiter, ponnier og hunder, og skriver på sine nettsider om forestillingen «.. en stor glede å kunne presentere en forestilling med røtter tilbake i tid. En tid hvor krigen var sentral men hvor cirkuset var et lysglimt i en ellers vanskelig hverdag.»

Vi lever ikke i en tid hvor krigen er sentral og cirkuset et lysglimt i en vanskelig hverdag. De aller fleste av oss har slett ikke vanskelige hverdager, iallefall ikke av den typen som kan lettes med glitter, stas og dyr som gjør kunster. Mange circus har forlengst gått bort fra å bruke levende dyr i sine forestillinger, og satser heller enda sterkere på akrobatikk og klovnerier.
De vet at, som organisasjonen Noah skriver på sine nettsider,  elefanter som står på hodet i en manesje eller er lenket fast til en transportbil, ikke har et verdig liv. De vet at at hunder og duer i bur, sjøløver på et lasteplan og hester og kameler bundet til et telt ikke kan få den naturlige utfoldelse som dyr trenger. Noah mener sirkus bare spiller på barns uvitenhet og voksnes ønske om å gjenskape barndommens uskyld. Vi vet det er feil, det er noe som skurrer med elefanter som luftes på Lurhaugen. Jeg tviler ikke på at Arnardo og andre circus tar godt vare på dyrene sine, gir dem mat og stell og omsorg som kravene tilsier at de skal ha. Jeg tror ikke sirkusene er ute etter å bevisst skade dyr, la dem lide for underholdningens del. Men jeg forstår likevel ikke hvorfor de i 2013 fortsatt bruker elefanter og kameler til å underholde oss.

Samtidig har vi en landbruksminister som synes det er greit å slepe elefanter Norge rundt, mens man ikke skal kunne holde herptiler som kjæledyr. Ikke at jeg er noen fan av slanger og øgler, men jeg tror en slange i et tilpasset glassbur med strenge minimumskrav til omgivelser, som fores med levende mus eller insekter, som har rett lys og temperatur og en eier som er lidenskapelig opptatt av å la sitt kjæledyr trives best mulig, har det langt bedre enn en elefant som lastes inn på Lillehammer og ut igjen på Ørsta noen timer senere. Man sluttet å vise fram damer med skjegg, dverger og mennesker med diagnoser som gjorde at de så rare ut for mange, mange år siden. Det er ikke underholdning å le av vanskapte medmennesker. Det burde i vårt siviliserte samfunn, heller ikke være underholdning å pynte eksotiske dyr i glitter og stas og la dem gjøre triks for en godbit eller to.