Og jaggu har jeg klart å sause bort nok et halvt år uten å skrive noe vettugt, men kanskje er det først nå hodet er på plass nok til å skrive litt igjen. Og jeg har fått beskjed om å gjøre det, "fordi jeg er så smart at jeg burde dele det med flere". Den har jeg ikke hørt før, tror jeg. Men skriving er en sånn ting som ikke kan planlegges, det kommer plutselig, i form av små setninger som begynner å forme seg i hodet, som små, flyktige gassballonger. Så blir det flere, og til slutt så mange at jeg må få dem ut. Av og til blir det bare noen få, og koker bort. Eller så flyr de av sted før jeg får sanset meg til å skrive dem ned.
En hel del har skjedd siden mars, jeg har blitt oppsagt fra jobb, kranglet med advokater, vært syk, blitt bedre, blitt verre, ligget en uke på sykehus for å pumpes full av nye medisiner (hurra for Lemtrada!), blitt drukket ut (to ganger!) og dagene har flydd forbi uten at jeg egentlig har registrert dem. Jeg har hatt alt for mye i hodet, og endelig fått hjelp til å lande noe av det. Jeg har aldri vært så skeptisk til noe som "Oppfølgingsenheten Frisk", men det var før jeg møtte May, min reddende engel. Hun tvinger meg til å sette ord på ting jeg ikke har tenkt, eller turt å tenke på før. Hun tvinger meg derimot ikke til å tro at jeg er frisk og burde jobbe fullt og litt til og klare enda litt mer. Hos May er det lov å være sint, syk, skuffet og svak. Hele dette innlegget burde vært en ode til May. Jeg er ikke vant til å måtte hamle opp med ubehagelige ting, ubehagelige mønstre, slemme tanker og dårlige vaner. Jeg er vant til å dytte det langt inn i et eller annet skap, og der får det ligge og ulme i årevis, eller jeg later som det ikke er der. Slett ikke alltid gøy, men absolutt nødvendig.
Ikke minst jobber hun med å få meg til å skjønne at jeg har en identitet som ikke bare er hva jeg gjør og presterer. Det er kanskje det tøffeste, når man ikke lenger har noe svar når noen spør "hva driver du med?". Det er alltid det første folk spør om, og det man måles på; hva gjør du, hva jobber du med, hvilke resultater kan du vise til, hva har du å skryte av? Akkurat nå; fint lite. I mitt hode har jeg alltid vært jobben min, hva jeg har gjort og de resultatene jeg kan vise til. I 29 dager til kan jeg si "jeg er sykmeldt". Om 29 dager har jeg ikke noe godt svar. Jeg naver. Jeg er på arbeidsavklaring. Jeg er i tillegg arbeidsløs. Jeg skal finne ut hva jeg klarer å gjøre, hva jeg kan og hva jeg kan brukes til. Jeg blir sannsynligvis i en eller annen grad ufør. En sånn ubrukelig slask som bare snylter på staten og kan late meg hjemme så mye jeg gidder, for jeg er jo sikkert innerst inne egentlig bare lat og arbeidssky og slett ikke syk. DET er det jeg tenker når noen spør, og jeg ikke har et svar. Og det er der May strammer meg opp litt. Det er alltid mer enn prestasjonene, jobbene, resultatene. Enda har jeg ikke så lett for å se dem, men jeg har blitt flinkere. Jeg er jo egentlig ganske snill (så lenge man ikke tråkker meg på tærne). Og så er jeg engasjert (i overkant, innimellom). Og et par ting til. Men jeg er ikke lenger Liv Maren i Byavisa eller Liv Maren i curlingklubben.
Jeg er ikke hu som jobber hele tida, er over alt, har kontroll på alt. Faktisk har jeg kontroll på fint lite. Ikke en gang klesvasken, som jeg innså i dag at jeg har utsatt i tre dager, eller å bære ut matsøpla som var full for lenge siden. Jeg skal gifte meg om 25 dager, og har sikkert glemt en hel haug med ting jeg burde ha tenkt på. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre etter 30. september, eller hvor vi skal få penger fra, eller hvordan noe som helst av framtiden blir. Det skumleste, er å innse at man ikke lenger har kontroll, og at det er ting man ikke kan styre. Jeg ble ikke noen av de tingene jeg sa jeg skulle bli når jeg ble stor. Aller minst har jeg blitt voksen enda. Jeg har blitt en del andre ting i stedet, og noen av dem er bra. Noen er slett ikke ok, og noen får jeg heller ikke gjort noe med. Den illusjonen jeg hadde av hvordan livet skulle bli, er borte som et blaff. Noen planer endres alltid underveis, og noen får man aldri gjennomført. Mye jeg har lyst til, kommer ikke til å skje.
Skrekken er å synke tilbake i likegyldighet, å ikke bare ikke være engasjert og "på" hele tida, men å tvert imot bare gi opp helt. Jeg er ikke vant til å ikke gjøre noe, å ikke skulle oppfylle en eller annen rolle. En av de vanskeligste hjemmeleksene jeg har fått, er å sitte rett opp og ned ti hele minutter i strekk om dagen og ikke gjøre noen ting. Sorry, May, jeg har ikke klart det hver eneste dag. Jeg har sprukket, og begynt å sysle med et eller annet av og til. Jeg står opp tidlig for å ikke kaste bort dagen, og så har jeg ingen ting å fylle den med. Jeg har ingen ting jeg MÅ gjøre, bortsett fra å jobbe med å bli friskere. Likevel føler jeg at jeg sløser bort verdifull tid om jeg setter meg i sofaen med en bok. Det er alltid et eller annet jeg burde ha gjort i stedet. Klesvask, tørke støv, rydde skuffer. Alt annet enn å sitte uvirksom. Jeg begynner, etter et par måneder med May, å innse hvilket forkvaklet syn jeg må ha på meg selv og verden rundt meg. Hvor mye stress som egentlig sitter i kroppen, og forventninger og meninger jeg har om hva jeg skal og bør og må klare, når jeg innimellom ikke klarer noen ting. Det kommer til å ta tid, lang tid, å skru av den overproduktive supereffektive skal-klare-alt-delen, og finne den delen som kan drite i hybelkaninene og heller lese en bok i stedet.
Og det kommer til å ta lang tid å finne en ny meg, som vet hva hun skal svare når noen spør "hva driver du med?".
