Av alle debatter å kaste seg inn i, er pelsdyrdebatten en av de farligste. Jeg er prinsipielt mot pelsbruk selv, mest fordi jeg ikke ser poenget i å ikle seg 32 daue mink for å vise at man har mer penger enn man har godt av.
Likevel preges pelsdyrdebatten av en grov misoppfatning og mye feilinformasjon. Ap scoret under landsmøtet noen siste, desperate velgerpoeng på å gå inn for å forby pelsdyroppdrett. I dag er det omlag 300 pelsdyrgårder i Norge. Gjennom store oppslag i mediene, fortrinnsvis frontet av dyrevernorganisasjoner, har pelsdyrnæringen de siste par åra fått en kraftig skrape i lakken. Med bilder av skadde, døde og syke dyr, avrevne tær og sårskader har de klart å framstille en hel landbruksnæring som unisont hjerterå og slem.
Pelsdyravlslaget selv vurderte å ekskludere et av sine medlemmer, en pelsdyrbonde i Rogaland tilsynelatende etter funn av skadde og døde dyr. Minst fem. I en besetning på over 50.000. Men hovedårsaken for å vurdere ekskluderingen var ikke dårlig behandling av dyra - det var dårlig behandling av de polske arbeiderne som levde under kummerlige forhold på dårlig lønn.
Dyrevernere går, bokstavlig talt, over lik for å få «bevisene» mot en grusom næring, for å vise de mørke sidene av pelsdyroppdretten. Gjerne gjennom innbrudd på gårdene, eller å slippe løs hauger av dyr som er født og oppvokst i fangenskap uten noen forutsetning for å klare seg i det øyeblikket de er ute av buret.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete mener Arbeiderpartiet og andre som vil avvikle pelsdyroppdretten, får et forklaringsproblem når de samtidig vil opprettholde importen av pels. Fra land hvor vi ikke har verken rett eller mulighet til å kontrollere dyrenes velferd. Hvor vi ikke kan gripe inn og regulere næringen, men pent og høflig spar opp de kronene vi må for å importere pels med god samvittighet pluss moms.
Norsk kyllingoppdrett er under all kritikk, og selv Mattilsynet advarer mot svært dårlig velferd i norsk kyllingoppdrett. Intensiv avl og fôring har ført til kyllingen vokser ekstremt raskt. Det er avlet fram et overdimensjonert brystparti, for å utnytte markedets etterspørsel etter brystfileter. Vekstfarten overbelaster kyllingens lunge- og hjertekapasitet og fører til høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Mattilsynet har registrert økt forekomst lidelser som innebærer at buken fylles med blod- og lymfevæske. Dette er smertefullt og fører ofte til at kyllingen dør. Kravene til «frittgående» høns, er et areal som knapt rommer de hormonoppblåste lørdagsmiddagene, men de er ikke like søte som sølvrev og mink, dessuten er kylling både sunt og godt og da trenger vi ikke å bry oss om de lider de få ukene de lever.
Dobbeltmoralen blant dyrevernerne er påfallende, når de på en side lukker øynene for en næring som sprengavler dyr ihjel for billig mat, samtidig som det er gruuuusomt at en håndfull av 50.000 søte dyr har sår eller skader. Ironisk nok kjemper de for å legge ned enda mer av bondenæringa i Norge, til fordel for pelsoppdrett i utlandet og pelsimport hit. En pelsdyroppdrett vi ikke ser, ikke kan kontrollere, og som er langt mer inhuman enn vår egen, uten de samme lover, pålegg og retningslinjer vi trossalt har for næringen. Som kommentator Kato Nykvist i Nationen også sier; Isolert sett er det vanskelig å fastslå at pelsdyrnæringen skulle være noe verre enn for eksempel kyllingproduksjonen. Likevel lever altså pelsdyroppdretterne med kniven på strupen, mens ingen ville finne på å forby kyllingoppdrett. Vi lar andre avle pelsene i stedet.
For da er det greit at dyr lider, selv søte, nusselige mink og rev, så lenge vi slipper å se det selv?
(Leder i Lillehammer Byavis 25.04.2013)
torsdag 25. april 2013
mandag 15. april 2013
Mot i brystet, vett i pannen
Pudding i ben og armer!
I dag har jeg fått hjelp av englene selv, ikke erkeenglene Mikael og Gabriel, men Mikael og Christoffer, i form at to toppidrettsstudenter i PT-uniform, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er i stand til å gå i morra. Mitt alltid kjære Elixia sørger nemlig for PT-uke, hvor jeg allerede på første dag sikret meg kuppet "to menn til prisen av en" - gratis. Helt til egen, fri bruk etter egne ønsker i en hel time - oh joy! Så hva brukte jeg den timen på?
Knebøy.
Mange. Så langt ned, at man nesten setter ræva i parketten, med godt over halvparten av egen kroppsvekt på skuldrene. (Og i motsetning til hva jeg i mitt eget oppblåste ego på et tidspunkt trodde; det er ikke så mye. Det var ikke så mye da jeg tok over egen kroppsvekt i knebøy heller, dog med dårligere teknikk. Hildeborg Hugdal har pers på over 272 kilo, og da blir selv min anselige vektstang som fyrstikk å regne) Med hælene plantet på to femkilosvekter mens jeg pustet og peste som en hval (de lærte meg nemlig at man faktisk skal puste også!) Alt jeg har gjort til nå, er feil. Teknikken er ikke en gang teknikk, det lærte jeg i dag. Med sko, uten å gå under kneledds høyde, og med for lite svai. Nå har det gått en time eller to, og jeg begynner allerede å stivne helt. Nevnte jeg benkpress? Jepp, mange der også, etter å ha fått inn riktig teknikk. "Vi legger på litt til, det så så lett ut", konkluderte de, og slengte på fem kilo til. Så mye for å late som at man har peiling og forutsetninger for å gjøre det man gjør, og tilsynelatende klare det uten å spy. Jeg burde ofre karrieren på poker, dersom pokerfjeset er så sikkert at det ikke vises på utsiden at jeg er på grensen til å inngå en hestehandel med mørkemannen.
Jeg ba jo trossalt om det selv, da jeg, tøff i pysj, sa "kjør på til jeg dåner".
Markløft er heller ikke gøy etter fire sett. Foruten at man føler seg som en komplett noldus der man står med rumpa ut og svai i ryggen og peser mens man faktisk kjenner muskelfibrene ryke én etter en. Topp det hele med litt tautrekking, og man har oppskriften på midlertidig invaliditet. Planen var å i nærmeste framtid ta opp kampen mot mitt sikre endelikt - Lysgårdsbakken, eller i det minste en liten joggetur, alt etter hvordan timene strekker til.
Som her nu ser ut, er jeg redusert til en krakk med umiddelbart hjelpebehov innen Dagsnytt. Bortsett fra den curlingkampen jeg må gjennomføre på hederlig vis - en sport som innebærer både kraftige fraspark, balanse og en viss sans for presisjon og styrke kombinert i form av utfallignende slides over isen.
Akkurat det man trenger med noe sånt som åtte centimeter for korte lårmuskler og fleksibilitet som en middels sperreballong.
(PS: Det er et lite plaster på såret at mens jeg gråt og svettet og bar meg over vektstengene, hadde min bedre halvdel en rent trivelig opplevelse i fellesdusjen. Uten å gå i detalj så innebar det en annen mann med fortrinnsvis andre interesser enn min, og et sterkt ønske om å gjøre noe med det. For å sitere: "Jeg er jævlig glad jeg hadde såpe på flaske, og ikke i bit!)
I dag har jeg fått hjelp av englene selv, ikke erkeenglene Mikael og Gabriel, men Mikael og Christoffer, i form at to toppidrettsstudenter i PT-uniform, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er i stand til å gå i morra. Mitt alltid kjære Elixia sørger nemlig for PT-uke, hvor jeg allerede på første dag sikret meg kuppet "to menn til prisen av en" - gratis. Helt til egen, fri bruk etter egne ønsker i en hel time - oh joy! Så hva brukte jeg den timen på?
Knebøy.
Mange. Så langt ned, at man nesten setter ræva i parketten, med godt over halvparten av egen kroppsvekt på skuldrene. (Og i motsetning til hva jeg i mitt eget oppblåste ego på et tidspunkt trodde; det er ikke så mye. Det var ikke så mye da jeg tok over egen kroppsvekt i knebøy heller, dog med dårligere teknikk. Hildeborg Hugdal har pers på over 272 kilo, og da blir selv min anselige vektstang som fyrstikk å regne) Med hælene plantet på to femkilosvekter mens jeg pustet og peste som en hval (de lærte meg nemlig at man faktisk skal puste også!) Alt jeg har gjort til nå, er feil. Teknikken er ikke en gang teknikk, det lærte jeg i dag. Med sko, uten å gå under kneledds høyde, og med for lite svai. Nå har det gått en time eller to, og jeg begynner allerede å stivne helt. Nevnte jeg benkpress? Jepp, mange der også, etter å ha fått inn riktig teknikk. "Vi legger på litt til, det så så lett ut", konkluderte de, og slengte på fem kilo til. Så mye for å late som at man har peiling og forutsetninger for å gjøre det man gjør, og tilsynelatende klare det uten å spy. Jeg burde ofre karrieren på poker, dersom pokerfjeset er så sikkert at det ikke vises på utsiden at jeg er på grensen til å inngå en hestehandel med mørkemannen.
Jeg ba jo trossalt om det selv, da jeg, tøff i pysj, sa "kjør på til jeg dåner".
Markløft er heller ikke gøy etter fire sett. Foruten at man føler seg som en komplett noldus der man står med rumpa ut og svai i ryggen og peser mens man faktisk kjenner muskelfibrene ryke én etter en. Topp det hele med litt tautrekking, og man har oppskriften på midlertidig invaliditet. Planen var å i nærmeste framtid ta opp kampen mot mitt sikre endelikt - Lysgårdsbakken, eller i det minste en liten joggetur, alt etter hvordan timene strekker til.
Som her nu ser ut, er jeg redusert til en krakk med umiddelbart hjelpebehov innen Dagsnytt. Bortsett fra den curlingkampen jeg må gjennomføre på hederlig vis - en sport som innebærer både kraftige fraspark, balanse og en viss sans for presisjon og styrke kombinert i form av utfallignende slides over isen.
Akkurat det man trenger med noe sånt som åtte centimeter for korte lårmuskler og fleksibilitet som en middels sperreballong.
(PS: Det er et lite plaster på såret at mens jeg gråt og svettet og bar meg over vektstengene, hadde min bedre halvdel en rent trivelig opplevelse i fellesdusjen. Uten å gå i detalj så innebar det en annen mann med fortrinnsvis andre interesser enn min, og et sterkt ønske om å gjøre noe med det. For å sitere: "Jeg er jævlig glad jeg hadde såpe på flaske, og ikke i bit!)
tirsdag 9. april 2013
Viktigheten av en bitte liten strek
God aften! Da er jeg ute av dvalen etter et uhyre langt formannskapsmøte. Ikke bare skal man holde seg våken i et rom hvor mange mennesker snakker relativt dempet i lang tid, man skal i tillegg få med seg hva de snakker om, og klare å konstruere en sak ut av det. Iallefall er det en god del av dere med MS der ute, som vet hvor enkelt det kan være... Hodet var grøt ved dagens slutt, og turen bar rett på sofaen i stedet for å gjøre ferdig sakene, ergo blir det unødvendig overtid langt utover kvelden. Der gikk joggeplanene også fløyten, iallefall de som innebar å møte opp på en bestemt tid til et bestemt sted for å løpe sammen med flere. Skuldre og nakke kjennes fortsatt ut som de er tygd på og spytta ut, så det er ingen umiddelbare planer om annet enn å drikke kaffe og skrive en stund til før jeg så mye som TENKER på å knyte på meg joggeskoa.
I stedet begynte jeg i bilen på vei hjem å tenke på nødvendigheten, viktigheten av, og betydningen av en bitte, bitte liten strek. Grunnen til at jeg føler det nødvendig å påpeke at den finnes, var en kommentar av en av formannskapsrepresentantene, som henviste til en sak jeg hadde skrevet (det skjer jo nesten aldri! yay!). "Dette er det jo journalisten som har skrevet, så vi får gå ut fra at det stemmer", sa han, og viste til lover og regler i kommunen jeg ikke kan noe om. Dumt at jeg skrev det da, sant?
Ikke når den hadde den bitte lille, unnselige streken foran seg. Det som kalles en sitatstrek. Den søte, lille saken som viser når et sitat fra noen starter. Den lille, litt lange prikken, strengt tatt, som fortalte hva en ansatt i kommunen hadde sagt om hist og hint. Det er ikke første gangen jeg blir tillagt meninger og utsagn som slett ikke er mine. For ikke lenge siden, ble jeg truet med søksmål og utskjelt per telefon av en eller annen sjæf ved Art of Sushi i Oslo, fordi jeg i en sak siterte en person i byen som, blant mange andre, hentet noe av inspirasjonen til menyen ved sitt nye spisested nettopp fra Art of Sushi. (Ja, jeg navngir restauranten, rett og slett fordi jeg ble eitranes forbanna og synes det var en jævlig kjip, urettferdig oppførsel) Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som journalist. Om jeg hadde vært der og spist? Nei, det måtte jeg innrømme, det hadde jeg ikke. Hvordan kunne jeg da PÅSTÅ at jeg visste hva jeg snakket om?! Jo, fordi jeg siterte noen på det som faktisk hadde vært der. Jeg henviste elegant til sitatstreken, og belærte vedkommende på fireåringsvis om hva en sitatstrek betyr, nemlig at det viser hva *noen* har sagt - og den *noen* er ikke meg! Jeg personlig kunne da virkelig ikke stilles til rette for det en av byens restaurantører sa, at hans nye restaurant hentet inspirasjonen fra et annet sted? At han mente nevnte restaurantør var en svindler og en bedrager, får jo stå for hans regning, for så langt (og lite) som jeg kjenner vedkommende er det en oppegående fyr. Fordi jeg har snakket med ham noen ganger, fordi jeg har skrevet saker hvor nevnte restaurantør har vært kilde. En hyggelig en, som man gjerne vil bruke flere ganger i saker hvor det kan være relevant.
"Du hører fra min advokat Elden" (ELDENELDEN!) sa han, og slengte på røret. Jeg har fortsatt til gode å snakke med nevnte Elden, men han har det sikkert travelt med å mingle med kjendisene.
DET er nemlig jobben min; jeg formidler videre til andre hva en eller to eller tre personer har sagt om en eller annen sak. De kommer til meg, de forteller, og jeg skriver. Faktisk mener jeg ekstremt lite selv, om det jeg skriver om. Først av alt fordi det ekstremt sjelden, faktisk bryr meg. Stort sett gir jeg en lang, kjølig beng i hva folk sier og mener, jeg skriver hva de sier og mener og er fornøyd med det. "Du må lese deg opp og sette deg inn i dette bedre før du skriver sånt" fikk jeg beskjed om etter en annen sak. Jeg kunne da ikke bare valse inn i hans fagområde, professoren som hadde jobbet med det i årevis, og mene hvasomhelst! Han var, som nevnt, professor på sitt felt, og definitivt en av de beste. Det burde jeg også nemlig være, dersom jeg hadde planer om å skrive om det. Gudbedre hvordan CV'en skulle sett ut, dersom jeg skulle satt meg inn like godt i det de handlet om, alle de anslagsvis nesten 2000 artiklene jeg har skrevet de siste fem åra (i snitt åtte i uka, i 46 uker i året). Ikke alle felt er så interessante at de er verd å lese seg opp på. Iallefall ikke når man faktisk SKAL produsere, i snitt, åtte saker i uka, om åtte ulike tema, i 46 aviser i året, i over fem år. Likevel mener mange at vi bør kunne like mye om alt som de selv gjør, uavhengig om det er børstemark eller børs.
Og derfor skvatt jeg litt, da formannskapsrepresentanten sa "dette er det journalisten som har skrevet". Han hadde jo helt rett, det VAR jeg som hadde skrevet det. Men det var slett ikke jeg som hadde SAGT det. Samtidig ville det jo blitt relativt latterlig dersom kildene selv skulle skrevet sine egne artikler, hurra for en fri og uavhengig presse, og sånt. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg går på jobb om morran med akkurat den samme motivasjonen som de aller fleste andre i alle andre yrker; å se kronene trille inn på konto hver 25. slik at jeg har et hus å bo i og mat på bordet. Jeg gjør det jeg skal, de timene jeg skal, og utover det er det meg i de aller fleste tilfellene klinkende likegyldig. I dag skrev jeg om forskningspark. I morgen skal jeg skrive om tenketanker og demens. Ingen av delene er meg i nærheten av vedkommende, og quite frankly gir jeg en iskald en i hva som skjer både med forskningsparker og tenketanker (DET er nemlig verd et innlegg i seg selv, for jeg blir kvalm bare jeg hører ordene). Likevel; sakene skal skrives fordi noen ringte og spurte og jeg syntes det var en interessant sak og fordi det er jobben min å skrive det folk sier. Fortrinnsvis MED sitatstrek. Neste gang du tenker "fy faen, for en udugelig journalist", husk å sjekke om de idiotiske utsagnene har en strek foran seg. Det er nemlig ikke særlig høflig å skyte hverken budbringeren eller pianisten, og når jeg selv mener noe om noe, kalles det en lederartikkel, finnes på side 2, har bildet mitt ved siden av seg, og er forhåpentligvis langt mer storkjefta enn det noen av mine kilder tør å være.
Jeg mener rett og slett ikke så fordømt mye om noen ting, i grunn. Annet enn når jeg får velge selv, og da er det rimelig tydelig.
I stedet begynte jeg i bilen på vei hjem å tenke på nødvendigheten, viktigheten av, og betydningen av en bitte, bitte liten strek. Grunnen til at jeg føler det nødvendig å påpeke at den finnes, var en kommentar av en av formannskapsrepresentantene, som henviste til en sak jeg hadde skrevet (det skjer jo nesten aldri! yay!). "Dette er det jo journalisten som har skrevet, så vi får gå ut fra at det stemmer", sa han, og viste til lover og regler i kommunen jeg ikke kan noe om. Dumt at jeg skrev det da, sant?
Ikke når den hadde den bitte lille, unnselige streken foran seg. Det som kalles en sitatstrek. Den søte, lille saken som viser når et sitat fra noen starter. Den lille, litt lange prikken, strengt tatt, som fortalte hva en ansatt i kommunen hadde sagt om hist og hint. Det er ikke første gangen jeg blir tillagt meninger og utsagn som slett ikke er mine. For ikke lenge siden, ble jeg truet med søksmål og utskjelt per telefon av en eller annen sjæf ved Art of Sushi i Oslo, fordi jeg i en sak siterte en person i byen som, blant mange andre, hentet noe av inspirasjonen til menyen ved sitt nye spisested nettopp fra Art of Sushi. (Ja, jeg navngir restauranten, rett og slett fordi jeg ble eitranes forbanna og synes det var en jævlig kjip, urettferdig oppførsel) Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som journalist. Om jeg hadde vært der og spist? Nei, det måtte jeg innrømme, det hadde jeg ikke. Hvordan kunne jeg da PÅSTÅ at jeg visste hva jeg snakket om?! Jo, fordi jeg siterte noen på det som faktisk hadde vært der. Jeg henviste elegant til sitatstreken, og belærte vedkommende på fireåringsvis om hva en sitatstrek betyr, nemlig at det viser hva *noen* har sagt - og den *noen* er ikke meg! Jeg personlig kunne da virkelig ikke stilles til rette for det en av byens restaurantører sa, at hans nye restaurant hentet inspirasjonen fra et annet sted? At han mente nevnte restaurantør var en svindler og en bedrager, får jo stå for hans regning, for så langt (og lite) som jeg kjenner vedkommende er det en oppegående fyr. Fordi jeg har snakket med ham noen ganger, fordi jeg har skrevet saker hvor nevnte restaurantør har vært kilde. En hyggelig en, som man gjerne vil bruke flere ganger i saker hvor det kan være relevant.
"Du hører fra min advokat Elden" (ELDENELDEN!) sa han, og slengte på røret. Jeg har fortsatt til gode å snakke med nevnte Elden, men han har det sikkert travelt med å mingle med kjendisene.
DET er nemlig jobben min; jeg formidler videre til andre hva en eller to eller tre personer har sagt om en eller annen sak. De kommer til meg, de forteller, og jeg skriver. Faktisk mener jeg ekstremt lite selv, om det jeg skriver om. Først av alt fordi det ekstremt sjelden, faktisk bryr meg. Stort sett gir jeg en lang, kjølig beng i hva folk sier og mener, jeg skriver hva de sier og mener og er fornøyd med det. "Du må lese deg opp og sette deg inn i dette bedre før du skriver sånt" fikk jeg beskjed om etter en annen sak. Jeg kunne da ikke bare valse inn i hans fagområde, professoren som hadde jobbet med det i årevis, og mene hvasomhelst! Han var, som nevnt, professor på sitt felt, og definitivt en av de beste. Det burde jeg også nemlig være, dersom jeg hadde planer om å skrive om det. Gudbedre hvordan CV'en skulle sett ut, dersom jeg skulle satt meg inn like godt i det de handlet om, alle de anslagsvis nesten 2000 artiklene jeg har skrevet de siste fem åra (i snitt åtte i uka, i 46 uker i året). Ikke alle felt er så interessante at de er verd å lese seg opp på. Iallefall ikke når man faktisk SKAL produsere, i snitt, åtte saker i uka, om åtte ulike tema, i 46 aviser i året, i over fem år. Likevel mener mange at vi bør kunne like mye om alt som de selv gjør, uavhengig om det er børstemark eller børs.
Og derfor skvatt jeg litt, da formannskapsrepresentanten sa "dette er det journalisten som har skrevet". Han hadde jo helt rett, det VAR jeg som hadde skrevet det. Men det var slett ikke jeg som hadde SAGT det. Samtidig ville det jo blitt relativt latterlig dersom kildene selv skulle skrevet sine egne artikler, hurra for en fri og uavhengig presse, og sånt. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg går på jobb om morran med akkurat den samme motivasjonen som de aller fleste andre i alle andre yrker; å se kronene trille inn på konto hver 25. slik at jeg har et hus å bo i og mat på bordet. Jeg gjør det jeg skal, de timene jeg skal, og utover det er det meg i de aller fleste tilfellene klinkende likegyldig. I dag skrev jeg om forskningspark. I morgen skal jeg skrive om tenketanker og demens. Ingen av delene er meg i nærheten av vedkommende, og quite frankly gir jeg en iskald en i hva som skjer både med forskningsparker og tenketanker (DET er nemlig verd et innlegg i seg selv, for jeg blir kvalm bare jeg hører ordene). Likevel; sakene skal skrives fordi noen ringte og spurte og jeg syntes det var en interessant sak og fordi det er jobben min å skrive det folk sier. Fortrinnsvis MED sitatstrek. Neste gang du tenker "fy faen, for en udugelig journalist", husk å sjekke om de idiotiske utsagnene har en strek foran seg. Det er nemlig ikke særlig høflig å skyte hverken budbringeren eller pianisten, og når jeg selv mener noe om noe, kalles det en lederartikkel, finnes på side 2, har bildet mitt ved siden av seg, og er forhåpentligvis langt mer storkjefta enn det noen av mine kilder tør å være.
Jeg mener rett og slett ikke så fordømt mye om noen ting, i grunn. Annet enn når jeg får velge selv, og da er det rimelig tydelig.
søndag 7. april 2013
Galskap! Galskap!
Av og til får man sånne sinnssyke ideer, sånne man vet er helt bak mål, dertil direkte livsfarlige, hjerneløse og idiotiske. Gjerne i fylla, gjerne som fjortis. Og av og til klink edru og voksen (jeg liker å tro det, jeg ble kalt "kvinne" for første gang i dag, det var nesten skummelt). Som når en god venninne foreslår "vi skal ikke ta en joggetur'a?" og man kommer med det eminente svaret "vi skal ikke løpe Lysgårdsbakken'a?"
Lysgårdsbakken ja, denne kronen på verket i lillehammersk OL-entreprenørskap, et prydverk i hoppsporten, stedet der Jens Weissflog ga finger'n til nordmennene og barten et ansikt. Stedet der Bredesen briljerte, fortsatt ung og uhyre kjekk for en 12 år gammel svermende liten pike (Den eneste som var kjekkere, var Andreas Goldberger, til han ble dophue og forsvant). En K-90 og en K-123, en lekker stolheis og tilskuerplass til noe sånt som 40.000. Økaw Arkitekters store stolthet, toppet med 954 herlige strekkmetalltrappetrinn med ujevn steglengde.
DER skulle jeg opp. Sist var for to år siden. Det året løp jeg 50 mil, slet ut to par joggesko, og tyna meg gjennom Oslo Maraton. I konkurranse med PT'n som løper bakken på sju minutter, klarte jeg å presse meg opp på 8.21. Den gang så jeg sånn ut:
Altså, betraktelig slankere, sprekere og mer oppegående enn i dag (men kjekk motivasjon å ha). Det der er på toppen, og jeg ser fortsatt ut som jeg er relativt i live. I dag var jeg mer i tvil allerede i den første trappa.
Dette er synet som møter en fra starten:
Trappevidunderet er det til venstre i bakken, langs gjerdet. Med løpelista på øret og godt mot tross alt for lite oppvarming, startet jeg turen med en lett jogg. Det holdt i 14 trinn. Så stivnet leggene. Etter 36 skritt var jeg kvalm, pustet som en hval, og hadde enda 918 trinn igjen til toppen. Jeg enset ikke lenger musikken, bare pulsslagene i ørene. Lårene sved, leggene sved, armene ble hovedsaklig brukt til å slepe meg oppover. Bak meg trippet E., tilsynelatende ubesværet. Nesten opp den første trappa (helt i det øverste høyre hjørnet i tribunen der) ventet medlidende blikk fra en dame som nøt sola fra øverste rad. Jeg kunne SE hva hun tenkte! Men like forbannet, det er enda verre å gå ned, opp må man. Ved hoppkanten må man bytte side, og videre opp trappa på høyre side av bakken. Jeg vurderte et øyeblikk å rømme til skogs på venstre flanke i stedet. Det er ikke gøy, når det eneste man skuer, er dette:
Trapper. Endeløse trapper. Et hett helvete i galvanisert strekkmetall og tidlig 90-talls ingeniørkunst. Med blodsmak i halsen, og enda noe sånt som 150 trinn igjen til toppen. Det er da man har lyst til å bare legge seg ned og grine. Rope på mamma, og i trass denge nevene i søla til noen kommer og bærer deg ned. Det ER ingen til å bære deg ned. Ikke opp heller. Ikke en gang en bitte liten japansk turist, som bakken ellers er full av. Det er bare å tråkke videre, smertefulle skritt for skritt, mens man tappert svelger blod, tårer og dagens frokost. Jeg hater trapper. Jeg hater intenst trapper. Jeg vil ha rulletrapper, eller enda bedre, rulleBÅND over alt. Trapper er djevelens verk, iallefall om de ikke har 18 trinn og bærer til soverommet, til senga, varm dyne og fred. Ikke med stiv nordavind og knirkende stål. Når pulsen slår så hardt, at man ikke engang lenger hører at man puster. Bak er det lydløst, ikke en gang et lite syt, et lite knirk, en bitte liten klage. Der kommer solstrålen selv!
Og etter noe sånt som 19 minutter, altså godt over 10 minutter dårligere tid enn sist, når man toppen. Da var jeg så sliten at jeg ikke en gang klarte å knipse et bilde. Jeg husker knapt at jeg var der, bare at jeg forbannet den spreke Swix-familien som kom bak (far, datter og sønn i full Swix langrennsuniform) som jogget fjærlett opp de siste trinnene til toppen, som de sikkert hadde gjort hele veien fra bunnen av bakken før de fant igjen mor (hun som solte seg i tribunen, fant vi ut) og sikkert jogget lett hjem til ferdig gourmet søndagsmiddag med stek og brunsaus og surkål og lavkalori riskrem til dessert. Vi kjørte forbi dem på vei ned igjen (DET husker jeg. Jeg tror ikke jeg var kjørbar). Jeg vurderte å kjøre dem ned.
Likevel, dagen måtte avsluttes med en opptur, en halvtimes lett jogg langs Strandpromenaden, i strålende sol og gjørmebad. For å lette på trykket (og fordi jeg allerede var søkkvåt og gjørmete og kald) besluttet jeg å være skikkelig barnslig, og ta rennafart rett i den dypeste søledammen jeg fant. Den første var for liten. Den andre var nærmere 10 cm dyp, og ga rett sprut. Nok til at det var verd å legge inn en liten spurt og et skikkelig spensthopp for så å lande midt i, med begge fotsålene så hardt det gikk. Og da ser man sånn ut:
Det ser ikke så ille ut som det faktisk var. Nå er skoene til vask, og jeg har unnskyldning til å ikke ta en løpetur før de er tørre igjen. Forhåpentligvis tar det et døgn eller tre. I mellomtiden blir jeg overvåket. Den ligger der og lurer, ikke en gang som en småskummel skygge, men i full, frekk og uanstendig vulgær åpenhet, fra tre av stuens fire vinduer. Ondskapen selv. Hoppbakken fra helvete. Min Nemesis.
lørdag 6. april 2013
På'n igjen
Så får'n prøve å knote ned noen ord igjen da. Long time no see. Og for motivasjonens del, skal jeg heretter brette ut den brutale kampen mot valkene og annet snacks. Om jeg ikke klarer å motivere meg selv, får jeg iallefall innbille meg at jeg har litt ekstra grunn til å skjerpe meg. Innimellom glimtes det nok til med diverse andre meningsytringer av den typen som ofte havner på trykk i en herværende gratisavis, men dagene foruten jobb består av trening med og uten mening, uten at jeg skal gå rosablogg av den grunn. Jeg kan ikke love mye, annet enn at det ikke blir selfies i rosa treningstopp mens jeg flekser sixpacken kledelig solariumsoransje.
For å sitere et fantastisk innlegg jeg kom over i går: "Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. " (Les hele innlegget her: Tufs i tights)
Der har du meg. På tur opp, etter en lang tur ned, etter å ha vært bælfeit hele livet. Tredve kilo ned, ti kilo opp igjen, og med en mage med betydelig omfang. Puppene jeg mistet i forrige runde, er fortsatt borte. Nå har alt liksom bare seget nedover, og klort seg fast. Beina er relativt spjælete, noe som forsterker inntrykket av å se ut som en kjærlighet på pinne. Bevæpnet med pulsklokke (hurra for mamman og pappan min, som forstår min kjærlighet til gadgets! Jeg er i besittelse av dette vidunderet) og ambisjoner høyere enn Busta Rhymes innser jeg at jeg er alt for sent ute med å sikre bikiniformen i år, men pokker heller, man får gjøre så godt man kan. Jeg har allerede støl triceps, ræv og ankler etter ukens foregående økter (jogging, kickboxing, styrketrening på overkropp, intervall på ellipsemaskin og noe som høres så sexy ut som "bootylicious", men som er så svett og ekkelt som det kan bli når førti damer skyter hoftene til værs i kollektiv lidelse over en stepkasse.) Jeg er bemerkelsesverdig nok ikke blitt kvitt muffinsvalkene over natten (her er ikke "jeg tvinger meg inn i for små Miss Sixty-jeans så ekspeditrisen ikke skal tro jeg har større bukser enn henne"-muffins altså, her er "50-åring i helsetrøye med ølvom"-muffins. Mer som et litt mislykket kneippbrød, når de siger over kanten på brødforma og ned på stekerista)
I dag feilet jeg dog miserabelt, da jeg beviste en gang for alle at man ikke kan stole på en app. Ikke en gang om man har to. Skisporet mente at lysløypa var kjørt opp for 14 timer siden. Swix-appen anbefalte lilla voks for grovkornet snø. Jeg burde ha ant de berømte uglene i postkassa da veien, parkeringsplassen og de første hundre metrene var bar og fin grusvei. Om ikke det hjalp, burde jeg kanskje snudd uten skam da jeg så fotgjengere i skiløypa. Eller, der skiløypa var sist jeg var der. Der var den ikke i dag. I dag ble jeg møtt av et begredelig felt råtten kornsnø ispedd grannåler og hundebæsj. Det som en gang hadde vært spor, var to delvis borttinte rekker av is, med kongler, bar og mer hundebæsj i. Men, jeg hadde da ikke kjørt fem kilometer for å snu! Så jeg gikk på, med et mot Nansen hadde trengt i sin tid. I hele 500 meter. Det var så infernalsk bakglatt, at jeg omtrent skled baklengs i unnabakkene. Mens fotgjengerne humret for seg, staket jeg meg endeløst sakte forbi, da det var den eneste måten å komme seg framover på. Med to armer som nykokt spaghetti så det nok mer ut som desperat krafsing, enn Aukland over fjellet fra Rena. Etter nevnte 500 meter ante jeg det første som kunne minne om en svak motbakke, og fornuften slo inn igjen etter dvalen, og snudde. Turen tok, lengden til tross, hele 15 minutter og 27 sekunder. Men så bakglatt var det, og så mye peste jeg i mitt strev, at jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som har klart å forbrenne 91 kalorier på 500 meter på flatmark.
Så hva har jeg fått ut av dagen? Jeg ség ned i sofaen med min store svakhet; Sørlandschips, fulgt av Rock of ages på DVD. Jeg vet ikke hva som er jævligst. En aldri så liten karbosmell etter å ha ligget godt under 100 gram karbo om dagen i to uker. Og en sviktende tro på rocken, filmindustrien, Tom Cruise og puddelsveisens ære i det som må være Hollywoods svar på pute-TV. Kleint og jævlig, og jeg føler meg som en søppelhaug, innvendig og mentalt. Jeg kommer til å anmelde den neste oversetteren som oversetter hedelige puddelrock-tekster til norsk, fulgt av et større søksmål dersom flere øyner muligheten til å gjøre musicals av enda flere av mine gamle, kokainsløve helter. Og jeg er glad gubben er passe nærsynt og foretrekker å ha lyset av.
For å sitere et fantastisk innlegg jeg kom over i går: "Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. " (Les hele innlegget her: Tufs i tights)
Der har du meg. På tur opp, etter en lang tur ned, etter å ha vært bælfeit hele livet. Tredve kilo ned, ti kilo opp igjen, og med en mage med betydelig omfang. Puppene jeg mistet i forrige runde, er fortsatt borte. Nå har alt liksom bare seget nedover, og klort seg fast. Beina er relativt spjælete, noe som forsterker inntrykket av å se ut som en kjærlighet på pinne. Bevæpnet med pulsklokke (hurra for mamman og pappan min, som forstår min kjærlighet til gadgets! Jeg er i besittelse av dette vidunderet) og ambisjoner høyere enn Busta Rhymes innser jeg at jeg er alt for sent ute med å sikre bikiniformen i år, men pokker heller, man får gjøre så godt man kan. Jeg har allerede støl triceps, ræv og ankler etter ukens foregående økter (jogging, kickboxing, styrketrening på overkropp, intervall på ellipsemaskin og noe som høres så sexy ut som "bootylicious", men som er så svett og ekkelt som det kan bli når førti damer skyter hoftene til værs i kollektiv lidelse over en stepkasse.) Jeg er bemerkelsesverdig nok ikke blitt kvitt muffinsvalkene over natten (her er ikke "jeg tvinger meg inn i for små Miss Sixty-jeans så ekspeditrisen ikke skal tro jeg har større bukser enn henne"-muffins altså, her er "50-åring i helsetrøye med ølvom"-muffins. Mer som et litt mislykket kneippbrød, når de siger over kanten på brødforma og ned på stekerista)
I dag feilet jeg dog miserabelt, da jeg beviste en gang for alle at man ikke kan stole på en app. Ikke en gang om man har to. Skisporet mente at lysløypa var kjørt opp for 14 timer siden. Swix-appen anbefalte lilla voks for grovkornet snø. Jeg burde ha ant de berømte uglene i postkassa da veien, parkeringsplassen og de første hundre metrene var bar og fin grusvei. Om ikke det hjalp, burde jeg kanskje snudd uten skam da jeg så fotgjengere i skiløypa. Eller, der skiløypa var sist jeg var der. Der var den ikke i dag. I dag ble jeg møtt av et begredelig felt råtten kornsnø ispedd grannåler og hundebæsj. Det som en gang hadde vært spor, var to delvis borttinte rekker av is, med kongler, bar og mer hundebæsj i. Men, jeg hadde da ikke kjørt fem kilometer for å snu! Så jeg gikk på, med et mot Nansen hadde trengt i sin tid. I hele 500 meter. Det var så infernalsk bakglatt, at jeg omtrent skled baklengs i unnabakkene. Mens fotgjengerne humret for seg, staket jeg meg endeløst sakte forbi, da det var den eneste måten å komme seg framover på. Med to armer som nykokt spaghetti så det nok mer ut som desperat krafsing, enn Aukland over fjellet fra Rena. Etter nevnte 500 meter ante jeg det første som kunne minne om en svak motbakke, og fornuften slo inn igjen etter dvalen, og snudde. Turen tok, lengden til tross, hele 15 minutter og 27 sekunder. Men så bakglatt var det, og så mye peste jeg i mitt strev, at jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som har klart å forbrenne 91 kalorier på 500 meter på flatmark.
Så hva har jeg fått ut av dagen? Jeg ség ned i sofaen med min store svakhet; Sørlandschips, fulgt av Rock of ages på DVD. Jeg vet ikke hva som er jævligst. En aldri så liten karbosmell etter å ha ligget godt under 100 gram karbo om dagen i to uker. Og en sviktende tro på rocken, filmindustrien, Tom Cruise og puddelsveisens ære i det som må være Hollywoods svar på pute-TV. Kleint og jævlig, og jeg føler meg som en søppelhaug, innvendig og mentalt. Jeg kommer til å anmelde den neste oversetteren som oversetter hedelige puddelrock-tekster til norsk, fulgt av et større søksmål dersom flere øyner muligheten til å gjøre musicals av enda flere av mine gamle, kokainsløve helter. Og jeg er glad gubben er passe nærsynt og foretrekker å ha lyset av.
Abonner på:
Innlegg (Atom)