Jeg er i gang med å skrive igjen. Hva som blir av det, gjenstår å se. Men det fungerer tydeligvis slik, at når stressnivået går ned og hodet fungerer relativt normalt, er det plass til å tenke kreativt. Og i mitt tilfelle ender det som oftest i å skrive noe - som å begynne på den krim-planen jeg har gått med i hodet i 12 år, og som enda ingen har kommet på å ta fra meg. Å ikke begynne på ting umiddelbart innebærer også en fare for at noen andre kommer på det samme, og uvitende stjeler ideen. Så da er det kanskje på tide å sette i gang?
Noe har det blitt, en sped start. Selve kjernen av ideen. Som lusker seg sakte framover på papiret, ispedd tåke, mørke høstnetter og lukten av råtnende løv. Og så innser jeg begrensningene. Eller farene. Eller hva jeg skal kalle det. For å LESE krimbøker er innimellom skremmende. Å SKRIVE dem, trodde jeg skulle være en smal sak, men jaggu er det skremmende det og. Så mange ting å ta hensyn til! Ikke bare å unngå logiske brister eller direkte faktafeil, men plutselig ble jeg til og med redd for at kanskje - en gang - blir det ferdig.
Og kanskje, en gang, skal noen lese det. Og da skal jeg dele ting som utelukkende kommer fra mitt eget hode, ting jeg selv har pønsket på, ord jeg selv har valgt. Sist jeg skrev bok, var det en biografi, hvor et menneske fortalte meg alt om sitt liv, og jeg skrev det med mine ord. Nå kommer alt fra mitt eget hode. Hver eneste syke idé. Hvert eneste, mulige (det vet jeg ikke enda, så langt har jeg ikke skrevet) makabre drap må jeg selv klekke ut. Hver eneste sinnssyke tanke fra drapsmannens/kvinnens hode, kommer fra meg selv. Jeg har allerede skjønt at det kan komme til å lukke opp noen dører jeg ikke trodde jeg hadde. Hvor stort potensiale har jeg, til å kunne skape en sinnssyk seriemorder som dreper og lemlester folk på grusomste vis - i mitt eget nærmiljø? Og ikke minst - hvordan vil det være for en eventuell leser å plutselig få et om enn fiktivt, makabert drap på trappen i sitt eget nabolag? Basert på folk jeg ser, folk jeg møter, folk jeg kjenner, folk jeg overhodet ikke kjenner men likevel kan dikte historier om deres liv på, som kanskje lykkelig uvitende er del av en bisarr historie? Kanskje med noe noen kjenner seg igjen i, uten at jeg i det hele tatt har tenkt det akkurat DE skal være en del av historien, men likevel har de blitt en del av den, også uten at jeg vet det - bare fordi noen kjenner seg igjen?
Jeg har alltid trodd at den dagen boka skal skrives, vil det være karakterer basert på folk jeg kjenner i en eller annen form. Foreløpig har de ikke dukket opp, og det synes mer og mer sannsynlig at det i stedet for karakterer basert på folk jeg kjenner, i større grad dukker opp karakterer som er helt og holdent fiktive. En ting er å skrive fra sitt eget nærmiljø. Noe annet er det når det i tillegg skal blande seg inn personer jeg kjenner, som jeg kanskje ikke har lyst til at skal være der en gang. Jeg forstår at forfattere innimellom kan bli både lettere schizofrene og paranoide. For allerede nå, uten at jeg har så mye som et komplett plott, eller noen som helst formening om hvor historien skal sno seg, begynner de å trenge seg på. Disse karakterene, som jeg ikke vet om er noen jeg kjenner eller ikke, skriker etter oppmerksomhet. I bakhodet manifesterer det seg personligheter og figurer jeg ikke vet hvem er, eller hva de har som planer. Jeg har ingen plan, foruten den første siden.
Jeg vet ikke hvor langt eller kort det blir, hvor veiene går, hvilke personligheter som kommer inn og går ut og kanskje blir der lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg har ingen idé om hvordan dette skal se ut når det er ferdig. Hjernen har bare såvidt begynt å våkne fra skrivedvalen, men allerede tusler og hvisker det i mørke kroker fra noen som mener de har noe de skulle ha sagt. En egenskap jeg slett ikke var - og er - sikker på at jeg har. Som jeg har hørt andre skrivende fortelle om, men tenkt at "yeah, men det er ikke sånn det fungerer vel?". Jo mer jeg pirker i overflaten, jo mer er jeg sikker på at under der, koker og bobler noe jeg ikke enda vet om jeg har kontroll på. Kanskje går jeg tom på side tre. Å skulle skrive helt fra egen fantasi, er en skremmende øvelse. Og kanskje ender jeg med noe langt mer skremmende for meg selv, enn for den som leser. Jeg trodde fantasien var mer eller mindre død, etter mange år uten bruk. Som det ser ut nå, har den i stedet ligget bokstavelig talt i dvale, vokst seg stor og sterk og ukontrollerbar, og jeg er ikke sikker på at det er så mye jeg som skriver, som det er at noe skriver seg selv, og jeg bare er redskapet.
Hva er det egentlig som driver folk til å skrive krim? Hva er det som driver Jo Nesbø, Anne Holt, Gert Nygårdshaug og Tom Egeland? Har DE kontroll på hva som dukker opp? Krever det en egen form for psyke - og en egen form for galskap?
Og i mellomtiden snor avisbudets bil seg gjennom gatene i høstmørk, tåkete Gjøvik-morgen, uvitende om hva han får se når han svinger av i krysset, nedenfor det store hvite huset der noen jeg kjenner bor. Jeg vet hva som venter der. Han har ikke kommet dit, enda.
