Opphold på rehabiliteringssenter gir alt for mye tid til å tenke. Som når man begynner å fungere på om man er sosialt tilbakestående med en gang man kommer hjemmefra. Ikke påfallende, men i små doser innimellom. Å møte nye mennesker gjør jeg jo hver eneste dag. I haugevis. Minst en eller to nye hver dag, utenom dem man møter som man ikke har så mye med å gjøre, som hu i kassa på Kiwi eller parkeringsvakten. Og det er aldri noe problem å være slagferdig, morsom, spennende, smart. Det går automatisk, og gjør at det er morsomt å møte nye mennesker som er like slagferdige, morsomme, spennende og smarte.
Av og til møter man folk, ikke bare en eller to men kanskje flere, og føler seg likevel sosialt inkapabel. Kanskje er det et eget stammespråk "hjemme" som gjør at med en gang en reiser bort og møter nye, blir alt så feil. Det man sier, blir misoppfattet - om de i det hele tatt skjønner hva du snakker om og ikke bare humrer det bort med et litt pinlig berørt smil. Kanskje blir de blodig fornærmet av noe som de menneskene man er vant til å omgås, ikke hadde reagert på i det hele tatt. Kanskje misforstår de grovt, og blir sure, eller lei seg. Og så står man der og føler seg som en idiot og tenker "hva i all verden skjedde nå?". Av og til kommer aldri noen ting ut som det skal, eller så kommer det ut som man har tenkt, men blir ikke skjønt. Nå er det lenge siden jeg har vært noe sted som helst utenom hjemtraktene, der alle snakker samme språk, og plutselig er det ingen som forstår noe av det som blir sagt, iallefall hvordan det er ment å oppfattes.
Kanskje er det ikke dem som er problemet, kanskje jeg bare rett og slett er sosialt og mellommenneskelig retardert, og har ikke klart å knekke en eller annen kode jeg ikke visste fantes. Og det er jo litt spenstig å finne ut først etter 28 år. Og så har man dem som det rett og slett ikke funker med. Som man merker allerede før man hilser på dem, at man ikke liker, og heller aldri kommer til å like. Det er som om det er instinkt, og det viser seg som oftest å stemme. Det er alltid mennesker som evner å irritere vettet av deg, få deg til å føle deg mindre verdt, og føle deg som en idiot. De som gjør det de kan for å drite deg ut, heve seg over deg på en eller annen måte, komme med nedsettende kommentarer eller påpeke alt du gjør eller sier som er feil.
Og da er det ekstra snedig å kunne en ting eller to om kroppsspråk, som understreker at det faktisk er gjensidig, at de virkelig misliker deg sterkt og føler like mye at de ikke liker deg. Så vet man i det minste hvem man skal holde seg unna, så godt det går. Likevel er det slitsomt å føle seg som en dust, en noksagt, en idiot og en skroting, når de sukker oppgitt demonstrativt som man gjorde i fjerdeklasse når du sier noe, eller ler og dulter til sidemannen og rett og slett oppfører seg som en unge, selv om man forlengst har passert konfirmasjonsalderen. Enkelte vil alltid gjøre sitt beste for å få deg til å føle deg så jævlig som mulig.
Og da er det like greit at det er postkortsnø utenfor vinduet og at man snart skal hjem til det gamle vante.
tirsdag 30. oktober 2012
mandag 22. oktober 2012
Hvilehjem for gamle kyr
Det er det I ALLE FALL ikke å være på rehab (neinei, ikke alkohol eller narko, men MS). Planen var at nååå skulle jeg jo ha to uker med litt tid til å rekke å ta igjen alt det jeg ikke rekker til daglig, som å blogge...I stedet er timeplanene fulle av fysioterapeuter og ergoterapeuter og pleiere og sosionomer og leger og pilates og trening og mat, ikke minst mat. Vi spiser hele jævla tida. Og når vi ikke spiser, venter vi på neste måltid, og sper på med trening. Så da får jeg i det minste tatt igjen all treninga jeg ikke har tid til å klemme inn i en hektisk timeplan til hverdags.
Hva som foregår i verden utenfor er egentlig litt borte (likhetene med folkehøgskole er mer enn bare at vi spiser og sover, spiser og sover, det er faktisk påfallende mange. Bortsett fra at når kveldsmaten er ryddet bort er alle utslitt og sovner klokka ni, så der er vi litt mer eldresenter)
Det eneste jeg har fått med meg, er triste greier. Etter over 100 år er det over og ut for fabrikken i Folla. Siste papirmasseball har rullet ut, og selv om alle håper, har jeg lite tro på at det blir mer aktivitet. Det er dramatisk, når en bygd med 450 innbyggere mister 50 arbeidsplasser, 70 om man regner grovt. Det krysses finger og håpes i det vide og brede om en reddende engel fra oven, om noen som skal se viktigheten og nytten av å fortsatt drive papirmassefabrikk på et bitte lite sted med dårlige veger langt fra alt, tross at det finnes dyphavskai og gode greier. Det ropes om at kommune, stat og fylke må stille opp, staten har da sååå mye penger å bruke på andre ting!
Likevel er det et trist men like sant faktum at man neppe får noen til å spa opp millioner eller milliarder for å redde en bitteliten fabrikk i et avsidesliggende utkantstrøk i Norge. Håpet er at det skal dukke opp noen, gjerne fra utlandet, som kjøper hele sjappa. Ingen har meldt seg på de to månedene nedleggelsen har vært varslet, og ikke tror jeg det gjør det heller, med mindre det er noen med mer penger enn vett. For i den store sammenhengen, er det ikke penger nok å tjene, iallefall så lenge Europa skjelver i frykt for fullstendig økonomisk kollaps, og kineserne begynner å vise muskler som den neste, store økonomiske supermakten. Både USA og EU er på randen av bankerott, og Asia er det nye markedet. Man tjener faktisk penger på å ikke behandle folk som folk, all den tid ingen står opp for stakkarene. Og sånt går utover selv små bygder i Trøndelag.
Stusslig blir det, å ikke lenger se dampen fra pipene, rushet med biler fem over tre, ikke kjenne mosselukta eller lukta av nykappet flis og varme masseballer. Men å rope på nødhjelp fra staten eller rike utlendinger i land som har mer enn nok med å holde seg selv økonomisk flytende, holder varmen like godt som å pisse i buksa.
Hva som foregår i verden utenfor er egentlig litt borte (likhetene med folkehøgskole er mer enn bare at vi spiser og sover, spiser og sover, det er faktisk påfallende mange. Bortsett fra at når kveldsmaten er ryddet bort er alle utslitt og sovner klokka ni, så der er vi litt mer eldresenter)
Det eneste jeg har fått med meg, er triste greier. Etter over 100 år er det over og ut for fabrikken i Folla. Siste papirmasseball har rullet ut, og selv om alle håper, har jeg lite tro på at det blir mer aktivitet. Det er dramatisk, når en bygd med 450 innbyggere mister 50 arbeidsplasser, 70 om man regner grovt. Det krysses finger og håpes i det vide og brede om en reddende engel fra oven, om noen som skal se viktigheten og nytten av å fortsatt drive papirmassefabrikk på et bitte lite sted med dårlige veger langt fra alt, tross at det finnes dyphavskai og gode greier. Det ropes om at kommune, stat og fylke må stille opp, staten har da sååå mye penger å bruke på andre ting!
Likevel er det et trist men like sant faktum at man neppe får noen til å spa opp millioner eller milliarder for å redde en bitteliten fabrikk i et avsidesliggende utkantstrøk i Norge. Håpet er at det skal dukke opp noen, gjerne fra utlandet, som kjøper hele sjappa. Ingen har meldt seg på de to månedene nedleggelsen har vært varslet, og ikke tror jeg det gjør det heller, med mindre det er noen med mer penger enn vett. For i den store sammenhengen, er det ikke penger nok å tjene, iallefall så lenge Europa skjelver i frykt for fullstendig økonomisk kollaps, og kineserne begynner å vise muskler som den neste, store økonomiske supermakten. Både USA og EU er på randen av bankerott, og Asia er det nye markedet. Man tjener faktisk penger på å ikke behandle folk som folk, all den tid ingen står opp for stakkarene. Og sånt går utover selv små bygder i Trøndelag.
Stusslig blir det, å ikke lenger se dampen fra pipene, rushet med biler fem over tre, ikke kjenne mosselukta eller lukta av nykappet flis og varme masseballer. Men å rope på nødhjelp fra staten eller rike utlendinger i land som har mer enn nok med å holde seg selv økonomisk flytende, holder varmen like godt som å pisse i buksa.
torsdag 11. oktober 2012
Ta meg på puppen!
Ikke en direkte oppfordring, det skal sies. Men hvert år rammes omtrent 2 850 kvinner i Norge av brystkreft. Det betyr at hver 12. kvinne rammes av sykdommen i løpet av livet, og heldigvis overlever stadig flere av de som rammes. Deriblant mamman min. Verdens tøffeste menneske, som skal bli gammel som haugene og med fanget fullt av barnebarn og oldebarn og tippoldebarn, i alle fall i mitt hode. I februar fikk hun beskjeden om at de hadde funnet en ondartet svulst. Heldigvis ikke så stor, og tilsynelatende lett å fjerne, men likevel – kreft. Det skremmende, ekle ordet som som oftest innebærer at dem man er glad i, svinner hen og dør, ofte etter en lang periode med smerte og sykdom.
Hun fikk hjelp, fort. Hun var en av de heldige som sykehuset ikke glemte i køen mens kreften ble verre og som fikk innkalling når det var for sent. For dem er det også noen av. Etter bare noen uker var hun operert, og hadde fått plass i en studie som skal undersøke om stråling under operasjonen gir bedre resultater enn stråling etter operasjonen. Om alt er borte, vet man aldri. Men behandlingen er besparende, både i tid og penger for sykehuset. I tillegg er den fysiske og psykiske påkjenningen for kroppen langt mer kortvarig. I forslaget til statsbudsjett som kom denne uka, bevilges 100 millioner kroner til brystrekonstruksjon, ofte en komplisert og langvarig operasjon som må tas i flere omganger. De regionale helseforetakene planlegger sterk økning i kapasiteten for rekonstruksjon med protese og for rekonstruksjon med kvinnens eget vev. Neste år skal køene bli enda kortere.
Som som fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud framla for LOs fylkeskonferanse mandag – jo mer kunnskap vi får, jo lenger blir køene. For to år siden fantes det ikke behandling for hjerteflimmer. Så knekket forskerne nøtten, og vips har man 50.000 hjerteflimmerpasienter i køen som ikke har vært der før. Og det er der vi selv kan gjøre en innsats. For at forskerne skal klare å finne løsninger som gjør oss friskere lenger, trengs det store pengesummer. Oktober er rosa måned ( i motsetning til «søsknenes dag», «mødrenes dag», «datterdagen» og «sønnedagen» og «tanteungedagen» som jevnlig dukker opp flere ganger i året som Facebook-plager uten organisering men med et mål om å få spredt en «god sak» til flest mulig ukritisk).
Siden starten på Rosa sløyfe i Norge i 1999 har næringsliv, private og det offentlige bidratt til mange millioner til brystkreftforskning. Jeg er mot kreft. Jeg er også mot barnemishandling, trafikkulykker og sultkatastrofer. Men i stedet for å klippe og lime og sende statusen om at man er hardnakket mot brystkreft videre, velger jeg å aktivt gjøre noe for det. Facebook vil aldri betale en krone per «like». Ingen blir friskere av at halve Norges Facebook-befolkning kopierer en status hundre ganger. Det bidrar ikke med penger i kassa til forskning. Man kan være så imot både brystkreft og andre typer kreft, eller sykdommer, eller sult eller vold eller andre fæle ting til man blir blå, men ingen ting skjer så lenge det bare er for at andre skal se hvor medfølende, varm og omtenksom man er i form av en Facebook-status.
Det du kan gjøre, er å kjøpe en rosa sløyfe til en femtilapp. Det du sitter igjen med selv, er ikke mer enn fire cm silkebånd. Men du har gitt penger til forskningen, og om mange nok gjør det, så er man langt på vei. For det er sånne ting som får verden framover, som finner kurer, som gir forskerne mulighet til å redde mennesker. Som mamman min. Og mamman din. Og mamman til så mange, mange andre.
Hun fikk hjelp, fort. Hun var en av de heldige som sykehuset ikke glemte i køen mens kreften ble verre og som fikk innkalling når det var for sent. For dem er det også noen av. Etter bare noen uker var hun operert, og hadde fått plass i en studie som skal undersøke om stråling under operasjonen gir bedre resultater enn stråling etter operasjonen. Om alt er borte, vet man aldri. Men behandlingen er besparende, både i tid og penger for sykehuset. I tillegg er den fysiske og psykiske påkjenningen for kroppen langt mer kortvarig. I forslaget til statsbudsjett som kom denne uka, bevilges 100 millioner kroner til brystrekonstruksjon, ofte en komplisert og langvarig operasjon som må tas i flere omganger. De regionale helseforetakene planlegger sterk økning i kapasiteten for rekonstruksjon med protese og for rekonstruksjon med kvinnens eget vev. Neste år skal køene bli enda kortere.
Som som fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud framla for LOs fylkeskonferanse mandag – jo mer kunnskap vi får, jo lenger blir køene. For to år siden fantes det ikke behandling for hjerteflimmer. Så knekket forskerne nøtten, og vips har man 50.000 hjerteflimmerpasienter i køen som ikke har vært der før. Og det er der vi selv kan gjøre en innsats. For at forskerne skal klare å finne løsninger som gjør oss friskere lenger, trengs det store pengesummer. Oktober er rosa måned ( i motsetning til «søsknenes dag», «mødrenes dag», «datterdagen» og «sønnedagen» og «tanteungedagen» som jevnlig dukker opp flere ganger i året som Facebook-plager uten organisering men med et mål om å få spredt en «god sak» til flest mulig ukritisk).
Siden starten på Rosa sløyfe i Norge i 1999 har næringsliv, private og det offentlige bidratt til mange millioner til brystkreftforskning. Jeg er mot kreft. Jeg er også mot barnemishandling, trafikkulykker og sultkatastrofer. Men i stedet for å klippe og lime og sende statusen om at man er hardnakket mot brystkreft videre, velger jeg å aktivt gjøre noe for det. Facebook vil aldri betale en krone per «like». Ingen blir friskere av at halve Norges Facebook-befolkning kopierer en status hundre ganger. Det bidrar ikke med penger i kassa til forskning. Man kan være så imot både brystkreft og andre typer kreft, eller sykdommer, eller sult eller vold eller andre fæle ting til man blir blå, men ingen ting skjer så lenge det bare er for at andre skal se hvor medfølende, varm og omtenksom man er i form av en Facebook-status.
Det du kan gjøre, er å kjøpe en rosa sløyfe til en femtilapp. Det du sitter igjen med selv, er ikke mer enn fire cm silkebånd. Men du har gitt penger til forskningen, og om mange nok gjør det, så er man langt på vei. For det er sånne ting som får verden framover, som finner kurer, som gir forskerne mulighet til å redde mennesker. Som mamman min. Og mamman din. Og mamman til så mange, mange andre.
torsdag 4. oktober 2012
Å pisse i havet
:Norge har rykte på seg - og ambisjoner om, å være miljøforkjemperen foran noen. Vi gir milliarder årlig til Regnskogfondet i miljøets navn. Vi innfører avgifter over en lav sko. Avgift for å fly, avgifter for å kjøpe, eie og bruke en bil. Når EU kommer med en ny forskrift, hopper vi på, først av alle, selv om vi ikke er medlemmer slik at resten av verden skal se hvor miljøvennlige vi er.
Samtidig er det kanskje få land som skriker like høyt om miljøtiltak i den ene enden, og forurenser i den andre. Vi er av verdens største oljenasjoner, hele vår eksistens er basert på grovt forurensende, ikke-fornybare energikilder, på olje, diesel, bensin og gass. For å redde skinnet, legger vi på noen avgifter til, eller kjøper andre lands CO2-kvoter, så iallefall vår samvittighet er ren. Vi har jo tross alt betalt noen kroner for dem, og kan ufortrødent fortsette å forurense.
Det er ikke mange år siden politikerne ivret for å få alle over på dieseldrevne kjøretøyer. Det var det mest miljøvennlige etter el-bil eller sykkel, og virkelig noe å satse på dersom man var et moderne, miljøbevisst og fornuftig menneske. Så viser det seg at dieselbilene ikke var så miljøvennlige likevel, men for å redde miljøet innfører man noen nye avgifter, som om de ikke redder ozonlag og pol-is, iallefall bidrar med noen kroner i en allerede slunken statskasse, finansiert av nettopp de energikildene som forurenser mest. Regnskogmilliardene står ubrukt i Brasil, mens en av de nordmennene som tjener best i utlandet, lever nettopp av regnskoghogst i Sør-Amerika.
Isen på polene smelter i rekordfart. Om to-tre år, dersom smeltingen fortsetter i samme tempo, er Nordpolen isfri (NSIDC). Og i mellomtiden står lille Norge, bortimot ubetydelig i den store sammenhengen, på barrikadene og skriker om miljøtiltak, miljøfokus, regnskog, CO2, vi skal redde verden, vi skal misjonere vårt enorme miljøengasjement for resten av verdens alle forurensende nasjoner slik at de kan bli like flinke som oss. Samtidig drømmer Borten Moe om oljeboring helt til julenissen, i våre mest sårbare havområder, vårt store matfat. Vi vil ikke bruke av de sårt oppsparede og hardt tilegnede oljepengene våre til å bygge ut miljøvennlig infrastruktur som tog. Visjonene om månelandinger og CO2-rensing forblir der oppe i det blå. I stedet ser noen heller nytten av å finne på en ny avgift, eller gjøre forskning på hvor mye man CO2-forurenser ved et Google-søk. Takket være polsmeltingen spyr havene ut metangass, tjue ganger sterkere enn CO2, ved Arktis, mens vi er opptatt med å regne ut CO2-forurensningen i en tekopp.
Moder Jord sitter ved rattet for utviklingen, som er bevist å gå i sykluser og snur polene i en hastighet på omlag 177 meter per døgn (CNN), klinkende uavhengig om vi koker den ene koppen med te, eller innfører nok en ny avgift i avlat for våre synder fordi vi må velge bilen i fravær av miljøvennlige alternativer. Men det høres jo så bra ut å være verdens fremste miljønasjon.
Det siste tilskuddet av kreative EU-reglementer ikke-EU-medlemslandet Norge har hoppet på, er å forby vanlige lyspærer, og heller tvinge folk over på sparepærer. Siden 1. september har vi byttet sju av nevnte sparepærer som ble satt i. Mens de vanlige varte et år eller to, vaser vi i stedet rundt i skumringen på jakt etter nok en ny lyspære så man ser å finne doskåla natterstid.
Men som min far så korrekt konkluderte - sparepærer bruker jo ikke strøm så lenge de ikke lyser, så sånn sett må jo energieffektiviteten være enorm. Og jeg kan kalle meg en miljøvennlig nordmann, for jeg betaler jo for meg. Statskassa fryser nok til polene og redder noen isbjørner i år også.
Samtidig er det kanskje få land som skriker like høyt om miljøtiltak i den ene enden, og forurenser i den andre. Vi er av verdens største oljenasjoner, hele vår eksistens er basert på grovt forurensende, ikke-fornybare energikilder, på olje, diesel, bensin og gass. For å redde skinnet, legger vi på noen avgifter til, eller kjøper andre lands CO2-kvoter, så iallefall vår samvittighet er ren. Vi har jo tross alt betalt noen kroner for dem, og kan ufortrødent fortsette å forurense.
Det er ikke mange år siden politikerne ivret for å få alle over på dieseldrevne kjøretøyer. Det var det mest miljøvennlige etter el-bil eller sykkel, og virkelig noe å satse på dersom man var et moderne, miljøbevisst og fornuftig menneske. Så viser det seg at dieselbilene ikke var så miljøvennlige likevel, men for å redde miljøet innfører man noen nye avgifter, som om de ikke redder ozonlag og pol-is, iallefall bidrar med noen kroner i en allerede slunken statskasse, finansiert av nettopp de energikildene som forurenser mest. Regnskogmilliardene står ubrukt i Brasil, mens en av de nordmennene som tjener best i utlandet, lever nettopp av regnskoghogst i Sør-Amerika.
Isen på polene smelter i rekordfart. Om to-tre år, dersom smeltingen fortsetter i samme tempo, er Nordpolen isfri (NSIDC). Og i mellomtiden står lille Norge, bortimot ubetydelig i den store sammenhengen, på barrikadene og skriker om miljøtiltak, miljøfokus, regnskog, CO2, vi skal redde verden, vi skal misjonere vårt enorme miljøengasjement for resten av verdens alle forurensende nasjoner slik at de kan bli like flinke som oss. Samtidig drømmer Borten Moe om oljeboring helt til julenissen, i våre mest sårbare havområder, vårt store matfat. Vi vil ikke bruke av de sårt oppsparede og hardt tilegnede oljepengene våre til å bygge ut miljøvennlig infrastruktur som tog. Visjonene om månelandinger og CO2-rensing forblir der oppe i det blå. I stedet ser noen heller nytten av å finne på en ny avgift, eller gjøre forskning på hvor mye man CO2-forurenser ved et Google-søk. Takket være polsmeltingen spyr havene ut metangass, tjue ganger sterkere enn CO2, ved Arktis, mens vi er opptatt med å regne ut CO2-forurensningen i en tekopp.
Moder Jord sitter ved rattet for utviklingen, som er bevist å gå i sykluser og snur polene i en hastighet på omlag 177 meter per døgn (CNN), klinkende uavhengig om vi koker den ene koppen med te, eller innfører nok en ny avgift i avlat for våre synder fordi vi må velge bilen i fravær av miljøvennlige alternativer. Men det høres jo så bra ut å være verdens fremste miljønasjon.
Det siste tilskuddet av kreative EU-reglementer ikke-EU-medlemslandet Norge har hoppet på, er å forby vanlige lyspærer, og heller tvinge folk over på sparepærer. Siden 1. september har vi byttet sju av nevnte sparepærer som ble satt i. Mens de vanlige varte et år eller to, vaser vi i stedet rundt i skumringen på jakt etter nok en ny lyspære så man ser å finne doskåla natterstid.
Men som min far så korrekt konkluderte - sparepærer bruker jo ikke strøm så lenge de ikke lyser, så sånn sett må jo energieffektiviteten være enorm. Og jeg kan kalle meg en miljøvennlig nordmann, for jeg betaler jo for meg. Statskassa fryser nok til polene og redder noen isbjørner i år også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)