Ta meg på puppen!

Ikke en direkte oppfordring, det skal sies. Men hvert år rammes omtrent 2 850 kvinner i Norge av brystkreft. Det betyr at hver 12. kvinne rammes av sykdommen i løpet av livet, og heldigvis overlever stadig flere av de som rammes. Deriblant mamman min. Verdens tøffeste menneske, som skal bli gammel som haugene og med fanget fullt av barnebarn og oldebarn og tippoldebarn, i alle fall i mitt hode. I februar fikk hun beskjeden om at de hadde funnet en ondartet svulst. Heldigvis ikke så stor, og tilsynelatende lett å fjerne, men likevel – kreft. Det skremmende, ekle ordet som som oftest innebærer at dem man er glad i, svinner hen og dør, ofte etter en lang periode med smerte og sykdom.

Hun fikk hjelp, fort. Hun var en av de heldige som sykehuset ikke glemte i køen mens kreften ble verre og som fikk innkalling når det var for sent. For dem er det også noen av. Etter bare noen uker var hun operert, og hadde fått plass i en studie som skal undersøke om stråling under operasjonen gir bedre resultater enn stråling etter operasjonen. Om alt er borte, vet man aldri. Men behandlingen er besparende, både i tid og penger for sykehuset. I tillegg er den fysiske og psykiske påkjenningen for kroppen langt mer kortvarig. I forslaget til statsbudsjett som kom denne uka, bevilges 100 millioner kroner til brystrekonstruksjon, ofte en komplisert og langvarig operasjon som må tas i flere omganger. De regionale helseforetakene planlegger sterk økning i kapasiteten for rekonstruksjon med protese og for rekonstruksjon med kvinnens eget vev. Neste år skal køene bli enda kortere.
Som som fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud framla for LOs fylkeskonferanse mandag – jo mer kunnskap vi får, jo lenger blir køene. For to år siden fantes det ikke behandling for hjerteflimmer. Så knekket forskerne nøtten, og vips har man 50.000 hjerteflimmerpasienter i køen som ikke har vært der før. Og det er der vi selv kan gjøre en innsats. For at forskerne skal klare å finne løsninger som gjør oss friskere lenger, trengs det store pengesummer. Oktober er rosa måned ( i motsetning til «søsknenes dag», «mødrenes dag», «datterdagen» og «sønnedagen» og «tanteungedagen» som jevnlig dukker opp flere ganger i året som Facebook-plager uten organisering men med et mål om å få spredt en «god sak» til flest mulig ukritisk).
Siden starten på Rosa sløyfe i Norge i 1999 har næringsliv, private og det offentlige bidratt til mange millioner til brystkreftforskning. Jeg er mot kreft. Jeg er også mot barnemishandling, trafikkulykker og sultkatastrofer. Men i stedet for å klippe og lime og sende statusen om at man er hardnakket mot brystkreft videre, velger jeg å aktivt gjøre noe for det. Facebook vil aldri betale en krone per «like». Ingen blir friskere av at halve Norges Facebook-befolkning kopierer en status hundre ganger. Det bidrar ikke med penger i kassa til forskning. Man kan være så imot både brystkreft og andre typer kreft, eller sykdommer, eller sult eller vold eller andre fæle ting til man blir blå, men ingen ting skjer så lenge det bare er for at andre skal se hvor medfølende, varm og omtenksom man er i form av en Facebook-status.

Det du kan gjøre, er å kjøpe en rosa sløyfe til en femtilapp. Det du sitter igjen med selv, er ikke mer enn fire cm silkebånd. Men du har gitt penger til forskningen, og om mange nok gjør det, så er man langt på vei. For det er sånne ting som får verden framover, som finner kurer, som gir forskerne mulighet til å redde mennesker. Som mamman min. Og mamman din. Og mamman til så mange, mange andre.