Jakten på Sommerkroppen 2015

Det er merkelig, enten fordi man blir eldre eller fordi man blir syk og merker at kroppen ikke fungerer som den skal - eller kanskje en kombinasjon, hvor lite viktig jakten på det perfekte blir. Nå er det #SK2015 som er the shit. Sommerkroppen 2015. Instagramkontoer som flommer over av #fitspo, #ripped, #cleanliving og #fit, minimale treningsantrekk, solbrune sixpackmager, freshe farger, svette kropper, proteinshakes og vektskiver. Alle jakter på Sommerkroppen, og det viktigste med prosessen er å dokumentere det på Instagram. Tips og råd om hva man skal og ikke skal gjøre, spise, løfte, løpe, klatre. Jeg var også der.

Jeg klarte å løpe av meg noe sånt som 30 kilo, timesvis etter veien, i skogen, alltid med joggesko. Noe fartsfenomen ble jeg aldri, men det var gøy å løpe. Jeg løp gjerne hver dag. Jeg løp 3-4-5 mil i uka, og jeg var fornøyd. Jeg løp mitt første halvmaraton, på en relativt dårlig tid, men jeg løp det, til tross for at jeg knapt  hadde rørt mitt slappe legeme før jeg fylte 25. Andre har et grunnlag, de har vært aktive i en eller annen form for sport, drevet en eller annen form for trening. Jeg hadde ikke det en gang, men jeg løp. Jeg pinte meg gjennom Oslos gater med såre bein og lyssky øyne, og tenkte ikke mer over det. Jeg så ikke alltid helt klart, det var litt som å se på sola og aldri bli kvitt den flekken i synet etterpå. Et par uker etter at jeg løp over målstreken på Akershus festning, ble jeg innlagt, og i løpet av 24 timer hadde jeg gått fra 25 og frisk til 25 og kronisk syk. Og jeg fortsatte å løpe. Jeg løp et halvmaraton, to halvmaraton til. Slankere enn noen gang, og dritfornøyd. Jeg var 26, og i bikini for første gang i mitt liv.

Nå er jeg 31, og etter et - to - relativt tunge år, har noen av de kiloene jeg svettet av, sneket seg ubemerket tilbake. Og jeg gir faen.

Jeg trener fortsatt, så ofte jeg klarer, ofte mer enn jeg klarer, og får betale for det de neste dagene. Jeg løper ikke lenger. Etter seks år, sliter jeg med å gå. Jeg sjangler, jeg er ustø, jeg holder på å falle rett som det er. Jeg løfter i stedet tungt, for der kan jeg stå stille. Fra å løpe et par halvmaraton i uka, sliter jeg med å gå fra jobb og hjem. Det er omtrent fem kilometer. Jeg klarer, på en god dag, fire og en halv. Da krabber jeg nesten de siste 500 metrene. Av og til sliter jeg med å gå fra bilen til butikken, om parkeringsplassen ikke er like ved døra. Det verker, det kniper, det sprenger, det kjennes ut som begge beina er brukket. Da er sommerkroppen plutselig veldig ubetydelig. Jeg finner fortsatt klær som passer i normale butikker, i normale størrelser. Jeg klarer fortsatt å gå fra a til b, om a til b ikke er for langt. Jeg klarer å løfte ting som veier mer enn meg selv opptil flere ganger. Og det er nok.

Jeg kommer aldri til å få #SK2015. Ikke #SK2016 eller #SK2017 heller. Jeg får aldri mageruter eller definerte muskler, og omsider er jeg faktisk helt tilfreds med det, for enda klarer jeg å gå selv. Jeg er tilfreds med å ikke være kronisk solbrun. Det er helt ok å gå utomhus uten sminke. Jeg trener, blir svett og ekkel, ser ut som et vrak, og har ikke noe behov for å legge det ut på Instagram. Det ville uansett ikke vært særlig pent, når målet med treningen er å trene, ikke få likes på Insta. Det er ikke så farlig om treningstøyet ikke matcher eller om håret er bustete. Jeg kunne skremt Nøkken på flatmark. Jeg har passert 30, det siger, det henger, det rynkes og skrukkes, og jeg gir f.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut, men fordi det ikke lenger er det viktigste i livet. Her om dagen tipset en av mine bekjente om en veldig flink dame som jobbet på en veldig flink klinikk, som hadde et veldig godt tilbud på Botox, for dem som er livredd å eldes. Jeg får Botox hver tredje måned, gratis. Ikke for rynker (men jeg får aldri rynker på den ene sida av ansiktet iallefall), og jeg kommer aldri til å betale for å ta Botox i skrekk for å se ut som jeg er den alderen jeg er. Botox er dritvondt. Det kjennes omtrent ut som noen slår inn skallebeinet med balltre, og det blør som en gris. Prosedyren er unnagjort på omtrent et minutt, og jeg gruer til det minuttet i tre måneder. Lide for skjønnheten meg et visst sted, det får finnes grenser. Skal det være så vondt å se pen ut, vil jeg heller være rynkete. Jeg forundres over hvor viktig kropp, utseende og det å se sprek og fit ut betyr for så alt for mange. Forskning viser at unge jenter bruker mer tid på å se bra ut, enn de bruker på lekser. Hva om den dagen kom at de brukte noe av den tiden på å være fornøyd med sånn som de er?

Når selv dagligdagse ting som å gå blir vanskelig, nedprioriteres banale ting som #SK2015. Jeg har en kropp, og enn så lenge fungerer den relativt greit til sitt bruk. Den er ikke pen, den er ikke slank, den er ikke muskuløs, den har ikke mageruter, silkeglatte legger, definerte muskler og tan, men det er der jeg skal være resten av livet. Jeg skulle veldig gjerne byttet den i noe yngre, penere, strammere og ikke minst friskere, men det er nå en gang det jeg har fått.

Nå mangler jeg bare sommer, så har jeg faktisk sommerkropp jeg også.

Syk? Jeg? Visst faen.

Det begynner å bli både måneder og år siden jeg hadde både tid til, og noe å skrive om. Ting hangler liksom avgårde på sitt sedvanlige vis uten verken store oppturer eller nedturer, det er hverdager stort sett. Til slutt flyter hodet over, utløst av noe så meningsløst som et lite møte som skal være til hjelp men som mer er til ergrelse. I høst gikk jeg på, til nå, tidenes smell. Etter å ha vært bortimot symptomfri i fire år med unntak av et lite atakk i april i fjor, var plutselig hele høyresiden lammet. Balansen var borte, jeg sjanglet som en kakefull alke, armen fungerte ikke, beinet levde sitt eget liv. Hodet var bare grøt, og fatiguen kom dundrende som et godstog. Fra å jobbe 12 timer i døgnet, ble jeg redusert til noe som kan stå opp om morran, pusse tenna og ta en dusj, og være utslitt så til de grader at jeg nesten krabber til sofaen. 50% sykmelding ble 80%, uten at det har hjulpet nevneverdig. Om noen skulle være i tvil om hvordan det kjennes ut; prøv å gå våken i 48 timer, SÅ går du på jobb som normalt. Nervesmertene har jeg også stort sett vært forskånet for, til nå. Hvert våkne øyeblikk enkelte dager kjennes det ut som armer og bein skal rives av, for en bedre beskrivelse: tannpine. Det er også en nervesmerte. Tannpine fra skuldrene og ut i fingertuppene, fra hoftene og ut i tærne. Til 31-årsdagen ble det i stedet for stilige støvletter med hæl eller en snasen kjole, stokk og HC-parkeringsbevis. Jeg klarer ikke å konsentrere meg stort lenger enn en gjennomsnittlig hamster. Jeg husker ikke hva jeg spiste til middag i går, eller hva vedkommende het som jeg møtte på gata og som jeg VET jeg kjenner.

Så hvorfor så frustrert, det er da mange som sliter med mye verre ting? Javisst. Likevel blir jeg innimellom sørgelig oppgitt. Denne måneden har jeg vært sykemeldt et halvt år. Jeg har ikke blitt bedre, tvert imot har jeg blitt verre. Jeg blir utslitt av filleting. Jeg kan være både sosial og morsom og være med på ting, jeg kan til og med klare å gjøre en form for jobb i noen timer i strekk selv om det suser i hodet og verker i kroppen og jeg ikke lenger klarer å formulere vettuge setninger. Jeg klarte å komme meg gjennom en hel curlingkamp! Selv om det verket i hele kroppen og jeg sjanglet mer enn gikk og jeg sov store deler av dagen etterpå. For jeg "ser jo så frisk ut", og jeg "er jo ute blant folk" og jeg trener til og med en gang eller to i uka - kanskje er jeg ute en time eller to om dagen, om det er en bra dag. Den neste dagen, eller to, eller tre, er det nok å smøre frokost og kle på seg før det er på tide med en blund. Ikke fordi jeg er lat eller legger meg for sent, rett og slett fordi jeg er så utslitt at jeg har lyst til å grine.

Etter et halvt års sykemelding har man dialogmøter. Dialog i betydningen "NAV skal sette kryss i et skjema og finne på tiltak". Selv om jobben er så godt tilrettelagt som overhodet mulig. Jeg skal, og klarer, å jobbe halvannen time om dagen, og den tida deler jeg opp selv. Jeg svarer telefoner og mailer uansett når på dagen de kommer, jeg får sendt avgårde det som skal faktureres, jeg får tatt imot bestillinger og skaffet instruktører, kanskje et møte eller to. Det er ikke godt nok. Helst skal man jobbe enda mer enn som så. Helst skal man jobbe så mye som overhodet mulig av dagen, selv om det betyr at man ikke får gjort noe som helst utenom jobb fordi man er utslitt. Man trenger ikke å være sosial, man trenger ikke hobbyer. Man trenger ikke husarbeid, eller å lufte bikkja. Man skal JOBBE! Jobbe, sier jeg! Og kan man ikke det, da sendes man på tiltak. Jeg skal på tiltak. Jeg skal til et senter som hovedsaklig jobber med rus og psykiatri, lese- og skrivevansker, sykelig overvekt, innvandrerkvinner uten jobb eller andre med ulike problemer med "sosial mestring". Jeg skal fotfølges i åtte uker av noen som skal vurdere hvor mye jeg maksimalt kan jobbe, og med hva. Kan jeg jobbe mer dersom jeg kan sitte på ræv og fylle hermetikkbokser framfor å jobbe med noe jeg interesserer meg for, så skal jeg visst det, bare så jeg iallefall jobber så mye jeg kan i løpet av døgnets 24 timer.

Jeg har ikke vært arbeidsledig siden jeg var 15. Jeg engasjerer meg i politikk og MS-forbundets lokalforening, så mye jeg føler jeg har ork til. Jeg har gitt ut en bok, og kanskje blir det en til etterhvert. Jeg leste bøkene mine selv da jeg var tre, og som du ser kan jeg jaggu også skrive. Det har til og med vært jobben min i noe sånt som ti år. Rusproblemene begrenser seg til å ikke ha ork til å jekke en pils på fredagskvelden. Jeg kan jobbe jeg, så lenge jeg får gjøre det i mitt tempo og etter mitt eget energinivå. Heldigvis har jeg en jobb som tillater nettopp det!

Jeg ØNSKER meg ikke uføretrygd. Jeg vil aller helst være i full jobb, med masse energi og null smerter. Jeg vil, om jeg kan, BÅDE jobbe fullt og engasjere meg i ting utenom jobb, kanskje være sosial, ta en fest, henge med venner, ta en spontantur til fjells. Jeg har brukt et halvt år på å akseptere forslaget fra en lege med mange års utdanning om at det kanskje er til det beste, å bli en av disse ufordragelige latsabbene som snylter på statskassa og har ferie hele året. Som bare kan sitte hjemme og gjøre hva man vil når man vil, sove så lenge man vil, bare få penger dryssende inn på konto hver måned uten å løfte en finger, mens alle andre sliter helsa av seg og betaler uforskammede summer i skatt for å subsidiere oss. Som aldri har søvnløse netter på grunn av smerter, som får gå på jobb og møte kolleger, og så kunne gå ut og møte venner etterpå. Som ikke trenger å planlegge noe så enkelt som å komme seg på butikken og kjøpe brød (men da må støvsuginga vente til senere).

Enkelte dager er rett og slett bare ræva, energinivået er nært null, nervesmertene litt verre, balansen litt dårligere. Andre dager hiver jeg meg til og med på en kort treningsøkt i håp om å bevare siste rest av skrotten så godt som mulig. Fordi jeg liker det, og fordi jeg får være sosial sammen med andre som liker det. Men i skjemaene som skal krysses av er det ikke plass for sånne ting som "uhelbredelig, kronisk, invalidiserende sykdom", uopprettelige skader på hjernen og nervesystemet eller det faktum at det ikke kan reverseres, at det handler om å gjøre nedoverbakken så lang og slak som mulig. Å utsette skadene og dermed funksjonsnedsettelsen så lenge som mulig, å ha et så normalt liv som mulig så lenge man kan, før det eventuelt går til helvete for godt. Det er ikke bare å "ta seg sammen og prøve". Det finnes ikke noe "du kan hvis du vil".

Det er som å gi en som nettopp har amputert begge beina rådet om å "komme seg ut og gå litt".