Det er merkelig, enten fordi man blir eldre eller fordi man blir syk og merker at kroppen ikke fungerer som den skal - eller kanskje en kombinasjon, hvor lite viktig jakten på det perfekte blir. Nå er det #SK2015 som er the shit. Sommerkroppen 2015. Instagramkontoer som flommer over av #fitspo, #ripped, #cleanliving og #fit, minimale treningsantrekk, solbrune sixpackmager, freshe farger, svette kropper, proteinshakes og vektskiver. Alle jakter på Sommerkroppen, og det viktigste med prosessen er å dokumentere det på Instagram. Tips og råd om hva man skal og ikke skal gjøre, spise, løfte, løpe, klatre. Jeg var også der.
Jeg klarte å løpe av meg noe sånt som 30 kilo, timesvis etter veien, i skogen, alltid med joggesko. Noe fartsfenomen ble jeg aldri, men det var gøy å løpe. Jeg løp gjerne hver dag. Jeg løp 3-4-5 mil i uka, og jeg var fornøyd. Jeg løp mitt første halvmaraton, på en relativt dårlig tid, men jeg løp det, til tross for at jeg knapt hadde rørt mitt slappe legeme før jeg fylte 25. Andre har et grunnlag, de har vært aktive i en eller annen form for sport, drevet en eller annen form for trening. Jeg hadde ikke det en gang, men jeg løp. Jeg pinte meg gjennom Oslos gater med såre bein og lyssky øyne, og tenkte ikke mer over det. Jeg så ikke alltid helt klart, det var litt som å se på sola og aldri bli kvitt den flekken i synet etterpå. Et par uker etter at jeg løp over målstreken på Akershus festning, ble jeg innlagt, og i løpet av 24 timer hadde jeg gått fra 25 og frisk til 25 og kronisk syk. Og jeg fortsatte å løpe. Jeg løp et halvmaraton, to halvmaraton til. Slankere enn noen gang, og dritfornøyd. Jeg var 26, og i bikini for første gang i mitt liv.
Nå er jeg 31, og etter et - to - relativt tunge år, har noen av de kiloene jeg svettet av, sneket seg ubemerket tilbake. Og jeg gir faen.
Jeg trener fortsatt, så ofte jeg klarer, ofte mer enn jeg klarer, og får betale for det de neste dagene. Jeg løper ikke lenger. Etter seks år, sliter jeg med å gå. Jeg sjangler, jeg er ustø, jeg holder på å falle rett som det er. Jeg løfter i stedet tungt, for der kan jeg stå stille. Fra å løpe et par halvmaraton i uka, sliter jeg med å gå fra jobb og hjem. Det er omtrent fem kilometer. Jeg klarer, på en god dag, fire og en halv. Da krabber jeg nesten de siste 500 metrene. Av og til sliter jeg med å gå fra bilen til butikken, om parkeringsplassen ikke er like ved døra. Det verker, det kniper, det sprenger, det kjennes ut som begge beina er brukket. Da er sommerkroppen plutselig veldig ubetydelig. Jeg finner fortsatt klær som passer i normale butikker, i normale størrelser. Jeg klarer fortsatt å gå fra a til b, om a til b ikke er for langt. Jeg klarer å løfte ting som veier mer enn meg selv opptil flere ganger. Og det er nok.
Jeg kommer aldri til å få #SK2015. Ikke #SK2016 eller #SK2017 heller. Jeg får aldri mageruter eller definerte muskler, og omsider er jeg faktisk helt tilfreds med det, for enda klarer jeg å gå selv. Jeg er tilfreds med å ikke være kronisk solbrun. Det er helt ok å gå utomhus uten sminke. Jeg trener, blir svett og ekkel, ser ut som et vrak, og har ikke noe behov for å legge det ut på Instagram. Det ville uansett ikke vært særlig pent, når målet med treningen er å trene, ikke få likes på Insta. Det er ikke så farlig om treningstøyet ikke matcher eller om håret er bustete. Jeg kunne skremt Nøkken på flatmark. Jeg har passert 30, det siger, det henger, det rynkes og skrukkes, og jeg gir f.
Ikke fordi jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut, men fordi det ikke lenger er det viktigste i livet. Her om dagen tipset en av mine bekjente om en veldig flink dame som jobbet på en veldig flink klinikk, som hadde et veldig godt tilbud på Botox, for dem som er livredd å eldes. Jeg får Botox hver tredje måned, gratis. Ikke for rynker (men jeg får aldri rynker på den ene sida av ansiktet iallefall), og jeg kommer aldri til å betale for å ta Botox i skrekk for å se ut som jeg er den alderen jeg er. Botox er dritvondt. Det kjennes omtrent ut som noen slår inn skallebeinet med balltre, og det blør som en gris. Prosedyren er unnagjort på omtrent et minutt, og jeg gruer til det minuttet i tre måneder. Lide for skjønnheten meg et visst sted, det får finnes grenser. Skal det være så vondt å se pen ut, vil jeg heller være rynkete. Jeg forundres over hvor viktig kropp, utseende og det å se sprek og fit ut betyr for så alt for mange. Forskning viser at unge jenter bruker mer tid på å se bra ut, enn de bruker på lekser. Hva om den dagen kom at de brukte noe av den tiden på å være fornøyd med sånn som de er?
Når selv dagligdagse ting som å gå blir vanskelig, nedprioriteres banale ting som #SK2015. Jeg har en kropp, og enn så lenge fungerer den relativt greit til sitt bruk. Den er ikke pen, den er ikke slank, den er ikke muskuløs, den har ikke mageruter, silkeglatte legger, definerte muskler og tan, men det er der jeg skal være resten av livet. Jeg skulle veldig gjerne byttet den i noe yngre, penere, strammere og ikke minst friskere, men det er nå en gang det jeg har fått.
Nå mangler jeg bare sommer, så har jeg faktisk sommerkropp jeg også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar