Knievel i mørket

Lillehammer har blitt sykkelby, og det er fint. Jeg er tilhenger av at det tilrettelegges for fysisk aktivitet og miljøvennlig transport. Jeg er glad i å trene selv, om enn på apostlenes hester i løpesko framfor på to hjul, så lenge det går. Jeg er også veldig glad i bilen min, en for meg relativt ny Honda CR-V. Den er fin og blank i lakken og koster meg noen år med knekkebrød til frokost, men jeg pusser og steller og polerer den så godt det går. Og så er jeg veldig glad i førerkortet mitt. Det sørger for at jeg kommer meg dit jeg skal, når jeg vil, uavhengig av busstider og fungerende busskort. Med et sett bein som gradvis svikter mer og mer, er kombinasjonen bil og førerkort ganske rå, selv om det ikke er så miljøvennlig. Så er jeg stolt av å ha et prikkfritt rulleblad. Ikke en gang så mye som en bitte liten parkeringsbot har jeg klart å pådratt meg i mine sju-åtte år som sjåfør. Og slik vil jeg veldig gjerne at det fortsetter. Nå har det blitt enveiskjørte gater, slik at syklistene, stadig flere i tallet, skal komme lettere og tryggere fram. Mer trafikk ellers i byen, litt mer kø, men det får gå. Jeg er for at det skal flyte smidig i trafikken, at alle skal være glade og fornøyde og at de som vil sørge for bedre helse gjennom å sykle framfor å gå, får lov til det. Men jeg vil IKKE ha liv på samvittigheten av den grunn.

Skrekkeksempelet manifesterte seg i form av en sikkert litt hormonell tenåringsgutt som skulle ned Bryggerigata en mørk, sen høstkveld. Jeg skulle opp. På den andre siden av gata kom to pene, unge jenter (derav trakk jeg slutningen om hormonell). Vår venn Evel Knievel jr (oppkalt etter stunt-helten fra USA med over 75 rampe-til-rampe-hopp) valgte nemlig å ta snarveien. I feil kjørefelt. På feil side av midtrabatten. Uten hjelm, refleks og lys. Han gjorde sannelig også en svingom eller to, anslagsvis for å imponere nærværende kvinnekjønn på andre siden av gaten, som han iherdig speidet etter. Og så sneia han nesten bilen med millimetres klaring.

Takket være at en av oss hadde huet og øynene i trafikken, gikk det bra (og at jeg har en sinnssykt rask refleks i bremsebeinet innimellom). Så bra går det ikke neste gang. For mens den unge herremannen ufortrødent sveivet videre, satt jeg igjen med et bitte lite hjerteinfarkt, og forbannet meg på at neste gang, så sitter han i grillen og ikke på en pizzarestaurant i nabolaget og sjekker opp små piker. Jeg har selvsagt et stort ansvar som bilist i møte med myke trafikanter, og det er nok av grusomme møter mellom myk trafikant og bil å melde om i Lillehammer. Det fratar ikke helter i sykkelbukser alt ansvar, verken i Bryggerigata eller andre steder. Bortsett fra at han sannsynligvis hadde blitt kvestet eller drept, hadde han neppe fått særlig ansvar i en eventuell ulykke. Jeg hadde mistet førerkortet, bilen, og dermed også muligheten til å gjøre jobben min. Etter hvert ville jeg uten jobb, også mistet hus og hjem. I tillegg hadde jeg i verst tenkelige scenario, drept noens sønn og barnebarn, bror og kjæreste, og måttet leve med det resten av livet.

Derfor er ikke dette noen kvass, underfundig kommentar til hva som ellers foregår i byen, enten det er politisk eller av annet slag. Det er ikke mine betraktninger over hendelser som er oppe i dagen, mine meninger om noe jeg må mene noe om eller sleivspark til en eller annen part i en eller annen sak som sannsynligvis er glemt om to uker.

Det er en oppfordring til byens syklister, som nå har fått enda bedre forhold på bilistenes bekostning (og jeg skjærer ikke alle over en kam, men alle kan ha godt av å få påminnelser innimellom);

Bruk for helvete huet mens du har det.  

Nettet - naivitetens nabolag

Av og til klarer jeg å irritere meg grenseløst over små, teite ting. I dag i serien "livmar1 irriterer seg over bagateller: Nettvett del II".

For hvordan er det at folk jeg regner som relativt mentalt oppegående, så raskt det øynes en mulighet til å tjene noe eller få noe, fullstendig blottes for all sunn fornuft? Er vi blitt så grådige at med en gang vi kan vinne noe eller få noe, så slår vi ukritisk til? Er vi virkelig blitt så nysgjerrige og grafsende at en snasen rumpe og lovnader om en heftig video er alt som skal til for at vi - bokstavlig talt - klikker? Senest i dag, uten mål for øye om å henge ut noen, venner som "Claimer sin gratis gavekort på 500 kr fra Rema - 107 venstre" fra nettstedet freegavekort.com. Eller de som kjøper billige Nike-sko fra sider med skral norsk og tvilsom kontaktinformasjon, så latterlig billig at du ikke hadde fått dem billigere om du hadde kjøpt de svette skoa til en maratonløper.

Jeg henger meg daglig opp i at mange av mine relativt få Facebook-venner har klikket på linken for å se hva som skjedde da faren overraska tenåringsdatra eller "HVORDAN GRUSOMT! Hver dag i offentlige skolen gjorde hun dette". At de fortsatt tror de kan få se bilder av Osama Bin Laden eller Gadaffi død (de finner man forsåvidt like enkelt på VG), eller at snille firmaer kaster iPad'er etter den første som klikker. Selvsagt er du besøkende nummer 1.000.000 på deres side - hver dag. Jeg personlig, har vært det på sikkert 20 sider daglig, siden jeg først brukte internett i 1994.

Har vi først og fremst, blitt så språksvake at vi ikke evner til å se hvor tvilsomt ting ser ut etter en runde i Google Translate? Sjekker vi aldri nettadressene før vi klikker på noe? Jeg vil tro at multimilliardselskaper som Rema, dersom de skulle øse gavekort utover folket, i det minste ville brukt sin egen nettside, og ikke en kvasi-norskengelsk adresse. De ville kanskje også tatt seg tid til å oversette HELE setninger, ikke bare halve, og innse svikten i at "107 venstre" egentlig skulle vært "107 igjen".

Jeg prøver fortsatt å komme over traumene etter stadig feil bruk av f.eks "henne" og "han". (Det heter ikke "Henne kommer fra Oslo" eller "Jeg skulle hjelpe han" men "HUN kommer fra Oslo" og "Jeg skulle hjelpe HAM"). Eller "hvem", i stedet for "hvilken" ("Hvem bil er det"). Noe vrenger seg innvendig, og en søt kattunge dør hver gang. Bare så dere vet det. Og elendig språkføring på translate-hybrid-norskengelsk, burde om ikke annet, slå lyset på for noen og enhver. Det er kanskje bedre å tøyle nysgjerrigheten eller klikke en gang for lite heller enn en gang for mye.

Internett er en ypperlig arena for å huke tak i pengene, kontoinformasjonen, kontaktene og kontaktinformasjonen til de naive, de lettlurte, de grådige, de som liker å få ting gratis, de som klikker litt for kjapt og de som fremdeles tror at gratis lunsj finnes. HVORFOR tvilsomme firmaer på jakt etter rask profitt finnes, og hvorfor de blir flere, burde iallefall ikke overraske noen.

Lunsjen er aldri gratis, med mindre du smører brødskiva di sjæl.

Hverdagens banaliteter

Når jeg ikke har noe annet å gjøre eller venter på  noen eller bare trenger en pause på jobb, surfer jeg gjennom noen nettaviser. De faste, for å oppdatere meg på hva som skjer, VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv, lokalavisene. Og noen, bare for avvekslingens skyld; KK, Det Nye, Klikk og lignende sider. Og innimellom tar jeg meg grenseløst i å irritere meg over hvordan det virker som det er forventet at jeg "skal" være. Det generaliseres over en lav sko, og siden jeg er utstyrt med pupper og innovertiss, bør/må/skal jeg visst tenke på bare enkelte, livsviktige bekymringer vi damer sliter med i hverdagen. Selvsagt bryr man seg bare om det som angår en selv i de artiklene, enten det er i dameblader eller på nett. Men det jeg blir så heidundrande lei av, er så uhyre overflatisk alt er.

Man har gjerne gutteproblemer. Har man kjæreste, så er han en øldrikkende slamp som har en hel guttegjeng av kompiser han ser fotball med. Han slenger sure boksere og sokker rundt omkring i vår perfekte, IKEA-innredde shabby chic-leilighet, og kan ikke om det så sto om livet lage et måltid mat. Han er en ordentlig testosteron-basse, hekta på PlayStation og må ha faste kvelder med gutta på by'n. Innimellom krangler vi så busta fyker, men da kjøper han blomster og så er alt greit.

Jeg sliter voldsomt med små, meningsløse utseendeproblemer. Som dårlige hårdager, skjoldete selvbruningskrem, flassende neglelakk og såre tær av de fantastisk høye hælene jeg til enhver tid går rundt i. For det er livsviktig å være trendy, derfor oversvømmes vi av saker som "Slik får du stilen til *superstjerne jeg ikke vet hvor er kjent fra*". iPad'en skal matche antrekket. Jeg elsker ekstremt ubehagelige, men kule sko, designervesker og smykker, og tråler butikker etter heftige vintage-antrekk. Jeg drømmer om å ha råd til designerklær, men styler heller opp ting jeg tilsynelatende fant helt tilfeldig på fantastiske måter med et smalt, rødt skinnbelte, og ser smashing ut.

Jeg jobber på et moderne, trendy og innovativt kontor sammen med unge, freshe, moderne og like trendy kolleger, gjerne i en kreativ bransje. Jeg kjøper takeaway-latte med dårlig samvittighet inkludert i prisen på vei til jobb hver dag, og spiser lunsj i timeslange pauser med venninnene eller kollegene på en hipp restaurant. Fortrinnsvis, en lunsjbar. På fritiden trener jeg pilates og zumba i sexy yogapants uten en eneste valk på slipp, uten å svette og aldri med bustete hår. Jeg elsker sjokolade, grinefilmer, jentekvelder med venninnene (ansiktsmasker, te og fotbad inkludert), synes Robbie Williams er verdens kjekkeste fyr (etter Alexander Skarsgård) og jakter alltid designerfunn til den nevnte, lyse og lekre shabby chic-leiligheten.

Man har jo aldri inngrodde hår, svettemerker, ubarberte legger eller hybelkaniner. I damebladene er det ikke plass til regningsbunker, plenklipp og hundebæsj (veskehunder bæsjer jo som kjent marshmellows). Jeg har valker så det holder på steder jeg trodde ting ikke kunne valke seg, jeg ser ikke ut i månelys når jeg står opp om morran, iallefall langt fra superfresh, energisk og rett-ut-av-senga-og-på-jobb-klar. Jeg har et nesten hundre år gammelt hus som det alltid trengs noe å fikses på, enten det lekker i taket i gangen, parketten spriker eller det er insekter i kjelleren. Pengene jeg i dameblad-verden skulle brukt til Birkin-veske, går dessverre til maling av uteveggene neste år, ellers råtner de og ramler ned. Jeg kan ikke bevege meg på høye hæler, som snubler i mine egne bein selv i tøfler. Gubben hater fotball, lager middag til jeg kommer hjem, rydder opp skittentøyet sitt og vi krangler faktisk ikke. Kompisgjengen er heller ikke nevneverdig interessert i fotballkvelder på pub'en. Den grisedyre fuktighetskremen jeg MÅÅÅÅ ha, ryker til fordel for kommunale avgifter, og Spenol duger like fint til sju kroner flaska. Jeg vet ikke navnet på mer enn fire designere, og trives best i fjellbuksa. Jeg går ikke ut med de like hippe og trendy venninnene mine på coctailbar i korte kjoler og lekre sko på en hverdagskveld. Ikke ellers heller, forresten. Sist drakk vi oss drita på billig vin hjemme, til vi ble lei og sovnet. Jeg jobber på et knøttlite kontor med stort sett bare aldrende menn, hyler innpå det jeg rekker av traktekaffe før jobb og er jeg heldig rekker jeg å trykke ned en banan ved lunsjtider.

Og jeg liker å tro at mitt liv, er betraktelig nærmere gjennomsnittet enn damebladenes fantasipiker. Har jeg ikke lov til å være lykkelig da?

Tre år på overtid

Det går ikke alltid an å skulle mene noe om alt. Av og til må jeg bare tømme hodet for rot og kaos, og det eneste som duger (bortsett fra å prate høl i hodet på folk som ikke selv har valgt det) er å skrive.

I dag har jeg hatt min første time hos psykolog. Store, tøffe meg, som aldri skulle til psykolog, til det er jeg for sterk og for smart og for bevisst hvordan mitt eget hode funker. JEG klarte da helt fint å ordne opp i ting selv, SÅ mye innsikt og tankekraft har jeg da. Og så er jeg jo over gjennomsnittet psykisk sterk og tøff. Eller iallefall trodde jeg det, og gir inntrykk av det. At ingen ting går innpå meg, at jeg takler alt, uansett kriser og sorger og tøffe tider. Jeg, som alltid har kontroll, som alltid tar vare på de andre først og sørger for at de har det bra. Og selv om jeg var skeptisk, teller jeg allerede ned til neste time. Det blir ikke en eller to eller tre. Det blir mange. Veldig mange.

Det er snart tre år siden jeg fikk MS-diagnosen slengt bokstavlig talt i trynet av en nevrolog-vikar. Alt jeg skrev da, har jeg slettet uten å lese det på nytt. Om å være sterk og at verden går videre og at det kunne blitt så mye verre. "Jaaa...jeg ser du har MS ja" sa nevrologen, som ikke visste at ingen andre enda hadde fortalt meg det, da han hastet inn på mitt firemannsrom. De hadde nevnt det, at det KUNNE være det, at noen av symptomene var forenlige med "betennelser i sentralnervesystemet". De hadde forberedt meg på at jeg kanskje kom til å få beskjeden. De hadde ikke forberedt meg på at den skulle komme så brutalt, i et rom med flere andre pasienter og familie rundt meg mens jeg selv satt ynkelig lenket fast i en intravenøs-pose uten mulighet til å rømme.

Pytt pytt, tenkte jeg og begynte å lese. Jeg var jo så frisk, jeg bare så veldig lite på ett øye, det hadde jeg jo gjort i godt over et halvt år og øyenlegen (han slitne jeg kom inn til klokka halvtimen over slutten på hans arbeidsdag, som sukket og akket og ojet over alt dette maset som måtte dukke opp når han helst skulle vært hjemme og spist middag, og som syntes at jeg var sutrete og at det var unødvendig å bruke så mye tid på noe småplukk som sannsynligvis bare var rusk) hadde konkludert med at det var en hornhinnebetennelse og sendt med meg øyedråper. Og stadig mer skremmende ble det.

Om rullestoler og kateter, spasmer og kramper og lammelser, hals som struper seg uten at jeg kan gjøre noe med det, nervesmerter, om å mates med sonde og miste taleevnen, miste lukte- og smakssansen, tisse og bæsje på seg i tide og utide, å ikke klare å gå mer enn noen meter, om skjelvinger og guderne vite hva. Kult, når man er 25 med ambisjoner og planer nok til flere liv. Jeg fleipa det bort og tenkte at dette kunne da vel ikke bli SÅ ille.
Og det har det jo heller ikke blitt, enda, likevel har monsteret tatt fullstendig over. Selv med kramper under beina, hodepiner, rykninger i hele venstre side av ansiktet 24 timer i døgnet, sju dager i uka så jeg nesten ikke klarer å snakke innimellom.Å bli kastet ut fra utesteder fordi man virker langt fullere enn det man er fordi balansen og tunga overhodet ikke vil fungere, enten med eller uten promille. Og en del symptomer som jeg ikke en gang vil snakke om.

Men ingen var der for å spørre hva jeg tenkte og syntes og følte, bortsett fra familien og vennene. Ingen spurte om jeg trengte noen å snakke med, noen å stille alle spørsmålene til. Ikke før det hadde gått tre år, og MS'en fullstendig har tatt kontroll over alt jeg gjør. Som å alltid ligge tre hakk foran. Alltid vite hvor nærmeste do er. Alltid gå der det finnes busk og kratt og skog. Alltid ha med klesskift. Aldri bli med på ting lenger, fordi det kan være køer, eller for mye folk eller for mye bråk eller for mange lyder og lys. Å alltid måtte bestemme og vite alt selv, alltid kjøre steder selv så jeg har kontroll på når jeg kan komme meg ut derfra. Alltid vite hvor nærmeste dør ut er. Ikke reise steder, på ferie, knapt til butikken for å handle fordi jeg alltid må vite at jeg har en vei ut og bort hvor alt er trygt.

"MS har gjort meg til et bedre menneske" sier Liv Jorunn Sporild i denne artikkelen (http://norgesnytt.eu/?p=31180). Jeg har blitt et verre menneske. Jeg har blitt kjip og kald og egoistisk. Jeg vil aller helst være i fred, slippe mas. Jeg vil aller helst at alle rundt meg, uten at jeg sier noe selv, skal vite når jeg er i form til eller har lyst til å finne på ting. Jeg takker nei til å bli med ut, til å ta en kaffe, til kino eller til å komme på besøk fordi det er tryggest hjemme. Der har jeg kontroll. Jeg KAN være med på ting, og plutselig bli sur og aggressiv og oppføre meg som en idiot, fordi hodet er fullt av grøt og jeg er så sliten at jeg har lyst til å grine men biter tenna sammen likevel for å ikke såre andre. Når jeg ikke klarer å få med meg hva andre sier eller snakker om, eller klare å formulere vettuge setninger selv. Jeg har en helt fantastisk samboer som jeg ikke på noe som helst nivå fortjener å ha, men som likevel holder ut når jeg er kjip og grinete og helst vil sitte hjemme i sofaen. Til jeg plutselig, ut av det blå, kommer på at NÅ vil jeg gjøre noe. Jeg har blitt en uforutsigbar, upålitelig venn, som plutselig avlyser avtaler eller finner på dårlige unnskyldninger.

Selv om jeg egentlig prøver å være blid og hyggelig og grei med alle hele tiden og fortsatt sørge for at alle har det bra, og så vidt holder ut til jeg kommer hjem og er så sliten at jeg stuper rett i seng. Som innimellom er helt hyperaktiv, trener som en gal, er med på alt, møter venner, er sosial, morsom og festlig, før jeg finner det for godt å forsvinne fra jordas overflate noen dager eller uker. Enda har jeg ikke klart å felle en eneste tåre over å vite at jeg med stor sannsynlighet kan sette strek over mange av de framtidsplanene og ønskene og drømmene jeg hadde, iallefall må de endres ganske drastisk. Jeg kan ikke være Superkvinnen lenger. I stedet vil jeg ha det trygt og koselig og ufarlig, vite hva som skjer når og hvordan, at framtiden er trygg, at jeg har en sikker inntekt så lenge det lar seg gjøre. I ren trass har jeg, tross bein som stadig svikter, lidd meg gjennom Birkebeinerløpet (iallefall løypa, selv om det ikke var på løpsdagen) og to halvmaraton fordi jeg ikke skal angre på det den dagen jeg ikke lenger kan løpe. Eller gå. Jeg har raftet og syklet i full rustning ned alpintløypene i Hafjell så jeg var blå i flere måneder etterpå. Og hver dag krangler jeg med dette hersens korrupte immunforsvaret om hvem som skal vinne, om hvem som skal bestemme over hvordan dagene skal være, om hva jeg skal gjøre når. Det ender som oftest med tap, og sofaen.

Store, tøffe, sterke meg, som fram til i dag ikke engang visste hvor Distriktspsykiatrisk Senter hadde inngangen sin, men som teller timer til neste gang jeg får noen å snakke med som får betalt for det og pent må akseptere det, men som ikke tar det personlig eller bryr seg utover det rent faglige målet om å få hodet mitt på rett kjøl, i stedet for venner og familie som i tre år har blitt tutet ørene fulle uten å be om det, med selvmedlidenhet og sutring og klaging over filleting.

Til noen som skulle vært der for lenge, lenge siden, og som jeg i ren, egoistisk glede, kan vrenge min vrede og fortvilelse og frustrasjon over for 307 kroner timen.

Something is rotten...

...in the world of little children, når det finnes hopetall av grupper som kårer "Norges peneste *sett inn årstall her*" helt ned til 10-11-åringer. Allerede flere år før de i det hele tatt er gamle nok til å bruke Facebook lovlig, vurderer og ranker de hverandre etter hvem som er penest, i en overflod av hjerter og smilefjes for venninna som kanskje uskyldig har fått bildet sitt opp til vurdering av den gemene hop. Kanskje er det her sammenhengen er med mitt forrige innlegg om verden har blitt farligere eller ikke. For mens besteforeldre med barnebarna på fanget møter rynkede øyebryn, annonserer ungjentene seg selv på internett i åpne fora som attraktive, sexy og søte.

Gruppene er mange, kommentarene fra andre desto flere, og heldigvis i tusentall fra mer voksne, ansvarlige personer som dessverre ikke kan gjøre annet enn å rapportere, rapportere, rapportere. I mellomtiden ligger gruppene ute, med linker til hver enkelt søte pikes profil, mens folk med høyst tvilsomme preferanser kan velte seg i lekre smårips. For det er det de prøver å framstille seg som, i sexy klær og lekker sminke.

I periodiske blaff slår mediene Facebook-gruppene stort opp, men debatten uteblir i det store og hele. Alle er enige om at det er skandaløst, unødvendig og skremmende, men veien er lang å gå for å sørge for holdningsendringer. De må nemlig starte hos aldersgruppa selv, som enda ikke er modne nok til å innse konsekvensene av å legge søte instagram-bilder av bestevenninna ut i verdensveven i håp om likes og bekreftelser. De få jeg har på vennelista som er så unge at de strengt tatt ikke burde være på Facebook, poster gjennomgående "Lik hvis at..." og "Hjerte dette hvis at" eller "Den første som liker dette skal jeg ha som min bestestebamsevenn i en hel uke".

Vi syntes gutter var ekle, og uttrykte i høylytte hvin vår avsky ovenfor "guttelus" da vi var 10-11-12. Nå har vi i stedet fått en generasjon som er både seksuelt erfarne og over gjennomsnittlig opptatt av å bli likt og elsket lenge før de er konfirmert. Bekreftelsen på at man er pen nok, søt nok, sexy nok synes å være det viktigste målet på at man er en verdig samfunnsborger, i form av likes, hjerter og smil, mens skuffelsen kanskje er enda vanskeligere å takle for dem som blir veiet og funnet for tunge. Internett er en kanal uten særlig sensur, uten hemninger og full av skjermer man kan gjemme seg bak mens man vurderer og karaktersetter andre ut fra banale mål man selv finner hensiktsmessige.

Men hvorfor gjør de dette, tross alle advarslene og kjeften fra voksne? Er det ikke vi selv som helt fra de var små, direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst har lært dem at det er SÅNN man skal vurderes? At det er viktig å være pen og sexy, og at alt blir lettere om man bare er pen nok? Har ikke vi selv  satt standarden for hvordan man må og skal og bør være, og selv gitt dem verktøyene og ideene for hvordan de selv kan bli vurdert opp og ned og i mente? Er det ikke vår egen forbannede skyld at vi i så stor grad som vi gjør, vektlegger utseende framfor alt annet, og enten vi vil eller ikke, gir dette videre til oppmerksomhetshungrige ti-og tolvåringer?

En farligere verden?

Sommerens bortimot første solskinnsdager (i august!) taler ikke akkurat for heftig bloggaktivitet, men ach, man slutter jo ikke å tenke fordi. Tanken har slått meg mange ganger før i ulike situasjoner, men å sette ord på alt har jeg ikke tatt meg bryet med før nå. Men tanken som slo meg er - har verden blitt farligere, eller har vi blitt en generasjon paranoide?

Vi så her om kvelden en eller annen gammel 80-tallsfilm, og den var ikke mer minneverdig enn at jeg allerede har glemt hvilken det var. Men det som slo oss, og som vi diskuterte etterpå, er hvor mye mer nakenhet det var i filmer før. Her er nok mange steilende uenige, iallefall etter dagens oppfatning av at det er sex på alle kanter i alle medier til enhver tid. Men det er en annen type sex. Enten det er Baywatch, Miami Vice, Silke, eller gode gamle 80-tallsfilmer, var det generelt mer, og en annen type, nakenhet. Det var normalt med utilslørte pupper, damer i minimale bikinier, heftige sexscener. SÆRLIG pupper. I hvadetnåennvar for film vi så, vil jeg påstå det var flere damer med bare pupper, enn påkledde. (Nei, det var ikke en pornofilm...)
Å vise en pupp eller fortrinnsvis to, var da mye mindre skummelt før? Mødrene våre solte seg alltid toppløse, uten blygsel for forbipasserende, gjerne hele venninnegjengen sammen (til stor glede for en av de andre mødrenes yngsre sønner, som fikk sitt livs sjokk da han spurte mamma om å få se puppene hennes, og fikk hele hylla rett i fanget. Så store pupper hadde han aldri sett før, og han spurte aldri igjen)

Sosiolog og samfunnsforsker Tormod Øia har kalt oss en kjedelig generasjon. Vi er velfødde, uengasjerte, og satser på det trygge. På gode, stabile jobber, sosial trygghet og god økonomi. Vi bryr oss ikke om internasjonale kriser og vi vil helst ikke ha noe særlig mer innvandring. Vi har blitt generasjon status quo, der søte, uskyldige Justin Bieber er den største helten av dem alle. (Hele artikkelen finner du her: bit.ly/MjHoBO)  Min generasjon, og generasjonen før meg, vokste opp med en tungeflikkende Gene Simmons, helter i lakk og lær, smått djevelske og uforlatelig sexy. Som ulven Titi Suru i Rock'n roll wolf, som nok har smeltet mang en piketruse. Filmstjerner i bar overkropp, barske, sexy menn, skitne og grove som tok for seg av det de kunne og sjarmerte filmheltinnene i senk og seng. Mange spilte de på sex, på det litt farlige, skitne, ulovlige. Samtidig var vi den siste generasjonen som kunne sitte på bestefars fang, uten at noen tenkte pedo.

Vi var like gjerne med pappa i herregarderoben i svømmehallen, som mamma. Eller pappa fulgte oss på do om det trengtes. Jeg var alltid den raskeste til å krype opp i nærmeste manne-fang når det var besøk (Haha, se der, akkurat som morsi', spøkte de voksne). Vi kunne snakke med naboen, eller menn i forbipasserende biler som spurte etter veien, eller gi en klem til en mann, uten at noen automatisk tenkte "pedogris". Hvor gikk det galt? Var det Bjugn-saken som utløste denne panikken og plutselige seksualiseringen av enhver situasjon hvor søt liten uskyldig pike og voksen (potensielt skummel) mann omgikkes? Var det Baneheia-drapene? Var det de mange forsvinningssakene som innebar unge jenter? Jeg har inntrykket av at terskelen for å mistenkeliggjøre, sende varselsmeldinger, eller advare andre om at "noen" er litt tvilsomme og potensielt skumle, er lavere enn før. Vi mistenkeliggjør enhver mann som en potensielt pedofil overgriper, og jeg har selv hørt fedre og bestefedre fortelle at de ikke lenger tør å gi barna eller barnebarna en klem eller la dem sitte på fanget så lenge noen kan se det. Selvsagt er det bra at terskelen for å melde fra er lavere, for å redde de mange som nok sliter med overgrep i nære kretser, men samtidig skal vi da ikke farliggjøre alt og alle over en lav sko?

Det skrikes ulv, ulv over seksualiseringen av dagens samfunn, med lettkledde musikkvideoer, realityprogrammer hvor man helst skal pule så mange som mulig før dagen er omme, fjortisjenter i minimale antrekk, seksåringer med sminke, barnetøykolleksjoner for småpiker i skinn og leopardmønstre. Med unntak som Lady Gaga og Madonna, er derimot popmusikken og filmbransjen blitt uskyldigere enn noen gang. Ingen kunne i dag laget sexscener i norsk film som Wam og Vennerøds "Hotel St. Pauli". I stedet har vi søte pusegutter og boybands som skarp kontrast til de mer spekulative realityseriene som Paradise Hotel og Jersey Shore. Det er blitt en kommende generasjon som skal beskyttes ihjel for alt som er farlig, og heller vokse opp med urealistiske forbilder i sukkersøte smågutter med abortmotstand og kristenfundamentalisme i ryggmargen. På den andre siden skal alt bli mer sexy, og ja, det fokuseres enormt på sex og det å være sexy, selv fra de er alt for alt for unge. (Min lillesøster kom hjem da hun var 11 og spurte hva en dildo var. Venninna hadde nemlig kjøpt en. Jeg visste ikke hva det var før jeg var 15). Men samtidig ødelegges det som en gang var normalt og trygt og ufarlig - det å kunne få en klem av onkel eller bestefar eller noen trøstende ord når man slo hull i knærne. Det kommer til å vokse opp en fullstendig seksuelt forvirret generasjon, som har blitt fortalt at bestefar er farlig, men vær så sexy som du kan, ellers vil ikke gutta like deg. Og på et eller annet punkt vil frigjøringa fra sin spede start på 50-tallet gå på en smell, hvor vi samtidig som vi er sexy, må knipe igjen og passe oss. "Alle" menn er potensielt farlige rovdyr, vi må passe oss for dem, ellers blir vi spist. Gutter rettferdiggjør sin "dyriske natur" med at jenter innbyr til voldtekt all den tid de går i minimale skjørt og korte topper. Et komplisert tema, hvor den ene siden effektivt slår ihjel den andre.

Vært sånn, eller blitt sånn? Og hvorfor? Hvorfor kriminaliseringen og farliggjøringen av uskyldige situasjoner gjennom å ilegge dem en seksuell undertone som i de fleste tilfeller ikke er der, samtidig som vi mer eller mindre bevisst oppfordrer små piker til å være sexy og vampete - og så feil som det enn er selv om enkelte gutter hevder det, "rettferdiggjøre" voldtekt? Har verden faktisk blitt farligere, eller har vi gjort den farligere selv?

Ukjente superstjerner

Kanskje er jeg født en smule opportunistisk og vrang, iallefall har jeg fått høre det rimelig jevnt hele livet at jeg er sta, at jeg er kranglete og at det ikke nytter å fortelle meg noe. Har jeg først bestemt meg, så blir det sånn (atter andre sier at jeg er alt for lett å overtale, og de gjør det, uhemmet). Det jeg virkelig sliter med, er når noen prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hva je skal mene, hva jeg skal like - eller bør like, dersom jeg vil være "innafor".

Jeg vrengte her om dagen eder og galle både på Facebook, til sambo og tilfeldig besøkende kompis om artikkelen til bloggeren Bokdama i Dagbladet (http://bit.ly/PIRCMS), som mener Fifty shades-bøkene er god hype, men dårlig sex, og forteller om bøker man heller burde lese som har klart å selge godt uten sex, bøker jeg for min del aldri har hørt om, verken forfatterne eller titlene. Kanskje er jeg litterært tilbakestående, iallefall i enkelte kretser. Jeg nekter å lese Knausgård på trass. Jeg har prøvd å lese Ulysses, og ga opp etter fire sider.

Jeg var knapt fylt tre år, da jeg røsket Disney-boka ut av fingrene på en velmenende mormor som skulle lese meg i søvn, og ga klinkende klar beskjed om at jeg skulle lese selv. Jeg kan ikke huske at noen noen gang lærte meg bokstavene og ordene, å lese bare var der. Da andre unger på min alder lærte å skrive navnet sitt med bakvendt-e'er og vekselvise kapitaliseringer, klippet jeg i stykker spiralblokkene til opphavet, stiftet dem sammen til små bøker, og skrev historier i dem. Allerede i fjerde klasse fikk jeg amnesti i skolebiblioteket for regelen om maks tre boklån i uka. Og jeg lånte ikke tynne bøker med stor skrift og mange bilder, jeg lånte romaner og "voksenbøker". Jeg slukte hver og en av dem rått, og ble kalt løgner da jeg leste de mange bokklubb-bøkene mine en for dagen. Bibliotek-Liv med hornbrillene sukket og himlet med øynene da jeg kom utenom bibliotektimene og krevde nye bøker, dog egentlig litt dårlig skjult imponert og en aldri så liten smule stolt over at det var flere som henne.

Jeg er ikke så nøye på hva jeg leser, bare jeg har noe å lese. Jeg pløyde gjennom hele Sagaen om Isfolket og Heksemesteren på nullkommasvisj. Komplett Liza Marklund, Henning Mankell og Anne Holt. Jeg skulle bare bort og se da jeg kom hjem på ferie og det gamle skolebiblioteket hadde ryddesalg, posevis, og måtte ringe mamma og be henne om å hente meg, 56 bøker rikere. Jeg leser på melkekartonger, etiketter, reklameblader, aviser, hva som enn måtte være tilgjengelig, og jeg har aldri så mye tid til å lese som det jeg egentlig ønsker meg. Jeg HAR lest Catherine Ms seksuelle liv, Historien om O, Venusdeltaet, sågar også Sangen om den røde rubin, bøker som  (foruten den siste) alle blir anbefalt av Bokdama som alternativer til Fifty shades-hypen. Og ja, jeg har lest dem også, grovt og ulovlig piratnedlastet i påvente av papirversjonene.

Jeg bor i en by som huser Nordens største Litteraturfestival, og som journalist er jeg ofte mer enn gjennomsnittlig inne i hva som står på programmet og når. Og tanken som slår meg hvert år, er at litteratur først og fremst handler om hva noen mener man bør lese, framfor hva man kanskje vil lese. Det er viktig å lese de "riktige" bøkene, ellers kan man la være å lese. Gjerne bøker av utenlandske forfattere svært få, foruten i akademiske kretser, har hørt om. Bøker som hypes av de rødvindsdrikkende i flagrende gevanter, som ikke en gang ville blitt sett død med en Isfolket-bok. Noen (komiteen/styret/administrasjonen/landets litteraturanmeldere/forlagene) virker å bestemme hvem som er verdige en programpost i litteraturfestivalene, ikke bare her.Man finner sjelden krim-bestselgere, for ingen bør lese krim i offentlighet, det er som å lese Se & Hør. Iallefall ikke om det er topplista bøker med forfattere som ikke lider seg gjennom kunsten og forfatterskapet, men som i stedet skriver bøker folk omfavner.

Og få ting irriterer meg så grenseløst som denne akademiske eliten av bokvitere (en grå, ubestemmelig masse, men du vet likevel hvem de er) som mener noe om hvilke bøker man bør lese og hvilke forfattere man finner nådig. Jeg satte formiddagskaffen i vranga da Aftenposten i dag kunne melde om en "ukjent norsk forfatter" som har solgt 500.000 bøker. Forfatteren er Renate Josefsen, dama bak Norske Serier-serien (allerede der går rullegardina ned for mange) Stina Saga. Pocketbøker i serier, særlig klassen husmorromaner, er en absolutt hemsko. Jada, de handler ofte om unge, usedvanlig vakre jenter i 17-årsalderen i konfliktfylte kjærlighetsforhold med menn av enten høyere eller lavere stand, og det blir pulings omtrent på side 92 - i samtlige. Man kunne for mange av dem, skrevet en mal og bare byttet ut stedsnavn, karakternavn og tidsalder.

Likevel, man kan da for pokker ikke kalle en forfatter som selger 500.000 bøker UKJENT?! Det betyr at uhorvelig mange tusen jevnlig bruker tid og penger på vedkommendes bøker. Margit Sandemo var en av de første. Ellinor Rafaelsen, Frid Ingulstad, Eva Stensrud, Jane Mysen, mange mange fler. De selger bøker i opplagstall de fleste forfattere bare kan drømme om. Hva er det som gjør disse forfatterne så annenrangs at de i hovedstadsavisene bare omtales som "ukjente forfattere"?
Er det først ille om man selger dårlig, og så er det pokker meg feil om man selger for MYE også? At hvis bøkene faktisk så til de grader slår an at de selger i hundremillionervis, så KAN de ikke være gode bøker?

Frid Ingulstad alene har skrevet over 160 bøker, og de fleste kan skilte med romanserier i tosifret antall bind. De starter som vedlegg til ukebladene, og det får folk hekta. Likevel anses ikke dette i dag som verdig litteratur. Man har ikke lidd nok for kunsten. Man er ikke intelligent eller utdannet eller akademisk nok, bøkene har kommet for enkelt. Man kan da virkelig ikke bare SPY ut bøker, fire i året?? Nå skal det nevnes at jeg slett ikke er noen forkjemper for husmorpornoen, jeg leser det jeg kommer over, enten det er Sandemose eller Sandemo. Det er lettlest, det utfordrer kanskje ikke hjernebarken på det groveste. Det er noe man leser for underholdningens del, eller for å få sove om kvelden. Likevel er det nok pocketseriene som sørger for penger i kassa hos forlagene (Norske Serier-seriene gis ut under Cappelen Damm bl.a.) Fordi man evner å skrive noe den jevne mann og kvinne i gata omfavner som lettlest tidtrøyte og kjøper i hopetall, er man ikke verdig å kalle seg forfatter, det ville vært for enkelt.

Og med et språk i stadig utfordring fra ekstern påvirkning, elever som leser stadig dårligere og dalendeinteresse for bøker både på papir og som e-bok - burde det ikke da være det viktigste AT man leser, framfor HVA man leser - uten å bli sett ned på?

En generasjon mot stupet

Og så er man tilbake til et forsøk på å blogge igjen etter minst et års fravær. Men nå er hodet faktisk innimellom ikke helt tomt og blåst, og jeg har nesten blitt beordret til å publisere det jeg skriver andre steder enn i avisa. Så får vi se da, hvor lenge det går. Men lederne kan fort havne her, sånn omtrent annenhver uke, dersom jeg kommer på noe vettugt å skrive om som ikke er for Lillehammer-internt. Og så kan det hende jeg knoter ned noe i inspirerte øyeblikk ellers også. Eller ikke. Vi får se. Etter gammel erfaring; mange innlegg i starten. Så blir det et pes å komme på noe å MÅTTE skrive eller mene noe om. Men etter oppfordring (tvang) fra kolleger, starter jeg med lederen fra i dag. (Resten av den fantastiske avisa finnes på www.byavis.no, så fikk jeg reklamert litt også!)

 «En av to har opplevd flekker i undertøyet» melder det sveitsiske selskapet GfK på oppdrag fra Geberit AS mandag denne uka. Nå vil de introdusere toaletter med «underspyling» – og føning – på det norske markedet, og sjelden har jeg satt morrakaffen så raskt i halsen, selv på en mandag. Først lo jeg. Så ble jeg litt bekymret. Har vi virkelig fått SÅ god råd, og blitt SÅ selvopptatte at vi har bruk for – og råd til (og ser nødvendigheten av) å bli spylt bak og tørket med varmluft etter en tur på lillekontoret? Jada. For i innboksen venter denne ukens Amerikabrev fra Venstre-politiker og kjønnsforsker Sanna Sarromaa. (Les mer! Følg! Fantastisk dame! http://sannasuperfeminist.wordpress.com)  Som kan fortelle om to-for-en tilbud på hårklipp og botox-behandling. Og det litt mer skremmende fenomenet analbleking. Mens barn i Afrika dør av kolera, sult, Ebola og AIDS, mens unger i Syria sprenges i fillebiter, mens rumenerne kjeppjages gjennom Europa i kampen for å overleve, så er vi i vår endeløse velstand mest opptatt av å ha et presentabelt rompehull. Gud forby også om man attpåtil skulle ha hårete legger, død hud på føttene eller slitte hårtupper. Vi er i følge Aftenpostens Joacim Lund blitt «Generation Me», en selvopptatt, bortskjemt og giddaløs generasjon av navere med seg selv i fokus. Vi er universets sentrum, med en iboende, fundamental RETT til å ha en fet leilighet i sentrum, en godt betalt lederjobb hvor vi strengt tatt ikke trenger å gjøre stort selv etter bare en bachelorgrad og null arbeidspraksis.

Vi har skyhøye forventninger til livet, fordi vi fortjener det. Fordi vi har blitt fortalt hver dag fra vi var små, at vi er unike, vi er best, og vi skal gjøre det enda bedre enn de forrige generasjonene. Bloggeren Vampus, aka Heidi Nordby Lunde, kaller Lunds verdenssyn utdatert, og mener vi heller er Generasjon We, generasjonen som generøst deler våre liv på internett. På Twitter, Facebook, Instagram og Tumblr. «Internett har gitt «Generation Me» verktøyene for fundamentalt å endre måten vi samhandler på for å tilfredsstille både vårt eget behov for individualisme og fellesskapets behov for en bærekraftig økonomi og ressursbruk. «Generation Me» er blitt «Generation We» skriver Lunde, og kaller det «collaborative consumption» - en moderne form for byttehandel som muliggjøres via internettbaserte markedsplasser og tjenestenettverk. Selv om Lunde/Vampus er en aktiv blogger og twitrer, er foreløpig de sosiale møtestedene på nett forbeholdt en ekstremt liten andel av jordas befolkning. Det er i stor grad den samme andelen som krever rett til å komme først, bli størst, bli rikest. Og som ser nytten i, og har råd til, å installere dusj og føn på dass.

Vi er en generasjon selvopptatte narsissister, enten man er enig eller ikke, som barberer, vokser, bleker, napper – og poster. Vi sørger for å oppdatere alle til enhver tid. Vi poster bilder på Instagram over den lekre, hjemmelagede, økologiske, supersunne middagen vår. Vi poster Facebook-statuser om joggeturer med familien i tidsriktig sportstøy tidlig søndag morgen uansett vær, før nybakte boller servert av den perfekte samboeren etterpå, og så er det tid for filmkos med herlige, perfekte barn som aldri sutrer, aldri krangler og aldri krever. Vi sørger for å legge ut et bilde eller to av solbrune ben på en strand med krystallklart, himmelblått vann fra den spontane ferieturen med venninnene, eller av duggfriske hvitvinsglass på terrassen med friske jordbær og trendy venninner som enda ikke har fått tre barn og hengepupper. Vi griner i avisspaltene fordi det er aaaaltfor dyrt med nyoppusset, lys, minimalistisk innredet leilighet i sentrum mens vi er studenter, selv om vi alltid har penger til øl på byen og takeaway-pizza på søndag. Forskere melder at popmusikken aldri har vært hardere, raskere, mer stressende. Vi er generasjonen som vil, må og skal ha, i et forrykende tempo.

Og vi løper i stadig større fart, på lette, teknisk avanserte barfot-løpesko mot svingdøra, og glemmer at fysikkens lover slår fast at den VIL treffe noen i trynet. Enten oss selv, eller den som løper bak oss.