Knievel i mørket

Lillehammer har blitt sykkelby, og det er fint. Jeg er tilhenger av at det tilrettelegges for fysisk aktivitet og miljøvennlig transport. Jeg er glad i å trene selv, om enn på apostlenes hester i løpesko framfor på to hjul, så lenge det går. Jeg er også veldig glad i bilen min, en for meg relativt ny Honda CR-V. Den er fin og blank i lakken og koster meg noen år med knekkebrød til frokost, men jeg pusser og steller og polerer den så godt det går. Og så er jeg veldig glad i førerkortet mitt. Det sørger for at jeg kommer meg dit jeg skal, når jeg vil, uavhengig av busstider og fungerende busskort. Med et sett bein som gradvis svikter mer og mer, er kombinasjonen bil og førerkort ganske rå, selv om det ikke er så miljøvennlig. Så er jeg stolt av å ha et prikkfritt rulleblad. Ikke en gang så mye som en bitte liten parkeringsbot har jeg klart å pådratt meg i mine sju-åtte år som sjåfør. Og slik vil jeg veldig gjerne at det fortsetter. Nå har det blitt enveiskjørte gater, slik at syklistene, stadig flere i tallet, skal komme lettere og tryggere fram. Mer trafikk ellers i byen, litt mer kø, men det får gå. Jeg er for at det skal flyte smidig i trafikken, at alle skal være glade og fornøyde og at de som vil sørge for bedre helse gjennom å sykle framfor å gå, får lov til det. Men jeg vil IKKE ha liv på samvittigheten av den grunn.

Skrekkeksempelet manifesterte seg i form av en sikkert litt hormonell tenåringsgutt som skulle ned Bryggerigata en mørk, sen høstkveld. Jeg skulle opp. På den andre siden av gata kom to pene, unge jenter (derav trakk jeg slutningen om hormonell). Vår venn Evel Knievel jr (oppkalt etter stunt-helten fra USA med over 75 rampe-til-rampe-hopp) valgte nemlig å ta snarveien. I feil kjørefelt. På feil side av midtrabatten. Uten hjelm, refleks og lys. Han gjorde sannelig også en svingom eller to, anslagsvis for å imponere nærværende kvinnekjønn på andre siden av gaten, som han iherdig speidet etter. Og så sneia han nesten bilen med millimetres klaring.

Takket være at en av oss hadde huet og øynene i trafikken, gikk det bra (og at jeg har en sinnssykt rask refleks i bremsebeinet innimellom). Så bra går det ikke neste gang. For mens den unge herremannen ufortrødent sveivet videre, satt jeg igjen med et bitte lite hjerteinfarkt, og forbannet meg på at neste gang, så sitter han i grillen og ikke på en pizzarestaurant i nabolaget og sjekker opp små piker. Jeg har selvsagt et stort ansvar som bilist i møte med myke trafikanter, og det er nok av grusomme møter mellom myk trafikant og bil å melde om i Lillehammer. Det fratar ikke helter i sykkelbukser alt ansvar, verken i Bryggerigata eller andre steder. Bortsett fra at han sannsynligvis hadde blitt kvestet eller drept, hadde han neppe fått særlig ansvar i en eventuell ulykke. Jeg hadde mistet førerkortet, bilen, og dermed også muligheten til å gjøre jobben min. Etter hvert ville jeg uten jobb, også mistet hus og hjem. I tillegg hadde jeg i verst tenkelige scenario, drept noens sønn og barnebarn, bror og kjæreste, og måttet leve med det resten av livet.

Derfor er ikke dette noen kvass, underfundig kommentar til hva som ellers foregår i byen, enten det er politisk eller av annet slag. Det er ikke mine betraktninger over hendelser som er oppe i dagen, mine meninger om noe jeg må mene noe om eller sleivspark til en eller annen part i en eller annen sak som sannsynligvis er glemt om to uker.

Det er en oppfordring til byens syklister, som nå har fått enda bedre forhold på bilistenes bekostning (og jeg skjærer ikke alle over en kam, men alle kan ha godt av å få påminnelser innimellom);

Bruk for helvete huet mens du har det.