Og plutselig hadde det gått en hel liten evighet siden sist man hadde tid til å knote ned noen ord. Det, og så har ikke behovet vært der. Mandager med hjemmekontor er fine til sånt, når man strengt tatt egentlig skulle gjort noe helt annet (regnskap, skrive politiske saker, sette på vaskemaskina and the whole shabang) Men i dag er det bare stille. Litt for stille, etter en fantastisk helg med verdens fineste mennesker, og noen opp- og nedturer.
Egentlig er jeg bare tom og helt matt etter å ha brukt fire dager sammen med andre gærninger som meg selv, sånne med kaputte nervesystemer og en ekstra fartsdump i veien. Sånne som vet akkurat hva du mener når du sier at nå er du litt sliten, i stedet for å svare med "ja, men det er vi alle i blant". Sånne som har vært akkurat like livredde for liv og framtid som en selv, som enten enda har det tungt, eller som har kommet ut på den andre siden av skrekken og innsett at kanskje var det en gave mer enn en øks over hodet. Sånne du ikke trenger å si noe til, men som likevel skjønner. Sånne du kan senke skuldrene blant, uten å måtte late som, uten å måtte sørge for å se litt ekstra sprek ut slik at de ikke begynner å spekulere og konspirere. Gamle venner, nye venner, gamle venner som har blitt nye venner, og som man til slutt innser at betyr noe helt ekstra, alle disse noenogførti lyspunktene i et hav av galskap.
Og fra en liten boble av fred langt inni hurdalsskogene, ble plutselig overgangen til hverdagen fryktelig brå. Kanskje er det den pustepausen man skulle hatt før, etter et år med døgn bestående av bare jobb og søvn og mer jobb, ansvar, telefoner, organisering, kaos og for få timer i døgnet. Og kanskje er det akkurat den luka man trenger for å sette pris på de menneskene man har rundt seg, enten nært eller fjernt, finne ut hvem og hva som er viktig, hvem og hva som er verd å bruke tid og energi på, finne den altomfattende endeløse takknemligheten til alle dem som er der, og som man ikke husker å si det til. Som plutselig er borte, noen for godt, andre for alt for lenge av gangen.
Snart, kanskje om en time eller to, kanskje lenger, er livet tilbake til den relative normalen. Akkurat nå er det bare meg, kaffekoppen og takknemligheten.
