Jeg snører min sekk

Og spenner mine ski, selv om det kan virke som det faller noen tungt for hjertet. Skal dette være en ordentlig blogg, burde jeg sikkert hatt minst ett bilde med mobilen i hånda, tatt i et speil, med dagens outfit. For ordens skyld besto det av lilla, utvasket superundertøy (ukjent merke, Newline tror jeg), en fantastisk vintertights (Stormberg, Juvikdalen), en halvnuppete blå fleecegenser (også Stormberg, Vigør) en anorakk jeg tror tilhørte bestefaren til venninna mi, sennepsgule pulsvarmere (H&M), løpehansker (Nike) og en knall turkis bambuslue (Stormberg den og. De hadde et enormt bra nyttårssalg samtidig med at jeg hadde penger til overs. Det var før bilen måtte på verksted for 17.000 og vegavgifta kom i posten, nesten 3000 den og). Jeg dro til og med hjemmefra usminket, for dem som synes det er viktig å understreke det (her burde jeg vel hatt et bilde med bildeteksten "no makeup!", uten at det gjør særlig fra eller til, resultatet er relativt begredelig uansett).

Her kommer noe av poenget mitt inn. Jeg raljerer rett som det er over Lillehammer og dens fortreffeligheter (vel, som oftest alt jeg irriterer meg over). Det er ikke til å komme unna begrepet "Nikkers-adelen", selv om det som innflytter vil være å tråkke i vepsebol. Det er Birkebeiner-byen, OL-byen, Inga-Låmi-byen, VM/NM/EM/World Cup-byen. Finnes det et sted i verden man er født med ski på beina er det her. Byen hvor en stor andel har skiløypa utenfor husdøra, og hvor du kan banne på at tråkkemaskina er ute i god tid før kommunens brøytemannskaper. I tillegg har vi noe sånt som 11 sportsbutikker. I en by med 25.000 innbyggere! "Bergans-uniform" har blitt et viden kjent begrep for alle middelklasse småbarnsfamilene som går catwalk i Storgata lørdag formiddag, korrekt kledd i årets modell av hva nå enn slags sportsmerke som er mest in denne vinteren, gjerne Bergans. Til nød Norheim, eller gjerne ekstra dyre merker som Arc'teryx. Aller helst Swix, som trossalt er Lillehammer-produsert. Byen hvor man ser folk krysse kirkegården med ski på beina, eller i elegant diagonalgang på jobb tidlig om morran. Om man ikke får betalt av kommunen for å sykle med piggdekk da.

Der er det lettest å skille innflytter fra innfødt. Det er ikke et eneste Swix-emblem å spore. Til mitt forsvar har jeg iallefall Madshus-ski. Dem kjøpte jeg i år for en tusenlapp, på en av nettets mange kjøp-og-salg-sider. De forrige skiene mine, var bestemors smørefrie Atomic-ski, øyensynlig kjøpt i 1994 ut fra skiskoa å dømme. (Gammeldags rottefella tå-binding, og Lillehammer-OL '94-logoen på siden). Stavene er jeg ikke helt sikker på hvor jeg har funnet, men jeg tror de er mine. Og jeg tror, til mitt forsvar, at det er Swix.

Jeg kjører gladelig nesten et kvarter hjemmefra for å spenne på meg skia i de eneste skiløypene jeg har funnet (det vil si, turt å gå. Jeg er skeptisk til å hive meg ut i løyper jeg ikke vet hvor går hen, i fall jeg skulle ende i all ensomhet langt innpå Øyerfjellet). Det er de samme løypene man gjerne tar med seg sine håpefulle når de skal lære å gå på ski. Der bli jeg forbi-rent av småtasser med skøyteteknikk som gjør Northug grønn, pensjonister med perfekt trykk på skia og dertil diagonalgang. NTG-elever og verdensstjerner på skøytetur uten staver. Tenåringer som drømmer om OL-gull. Alle fortrinnsvis i årets modell av Madshus eller Fischer-ski (man bør ha minst tre par, har jeg lest. Til de ulike typene føre, eller om man skal gå skøyting eller klassisk). Alle i Swix fra topp til tå. Her om dagen fant jeg en rumpetaske fra Fjellpulken, og automatisk rykket jeg et hakk opp i anseelse. Det er ikke det røde drikkebeltet, men det ER et belte.

Og der hangler jeg meg av gårde så godt jeg kan, til irritasjon for alle middelaldrende menn med hjerteflimmer i brystet og Birken-merket i blikket. De sukker tungt i det de, akk-o-ve, må ut av løypa og ta noen skøytetak for å komme forbi meg. Gjerne et megetsigende blikk mot irritasjonsmomentet som aller mest prøver å holde seg på beina. Jeg har aldri vært god på ski. Jeg gikk noen skirenn da jeg gikk i barneskolen, og var alltid sist. Ski var noe man måtte ha for å komme seg til hytta to ganger hver vinter, ikke til hverdagsbruk. Og jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har gått på ski, inntil for tre år siden. Før det var jeg av typen svettet på bakglatte ski bakerst sammen med lærerne på skolens skidag, og mest gledet meg til å grille pølser. Vi har ikke alpintbakker i mils omkrets, så snowboard, twintip, alpinski er fremmede begrep. Jeg har vært i bakkene i Hafjell tre ganger i mitt liv. En gang midtveis opp med snøscooter, så ned igjen med samme farkost. En gang ned bakkene, sommerstid, på sykkel. Galskap! Og en gang til beins, også sommerstid, for å ta bilder.

Jeg kan ikke skøyte om det så står om livet, den kunsten forsvant for mange år siden. Men jeg skal framover, selv om det går sakte. Jeg har TO typer skismurning - blå og rød. Og en tube klister, som jeg ikke har den fjerneste anelse om når eller hvordan jeg skal bruke, fortrinnsvis skjer det på et tidspunkt hvor jeg for lengst har satt skia i boden. Likevel slenger jeg skia i bilen så fort sola viser seg. Jeg, som alltid har vært av typen til å helst sitte inne med en bok. Feit, lat og utrent hele mitt liv. Og nå, med sviktende bein og armer. Enkelte dager klarer jeg nesten ikke å gå, kanskje to kilometer, tre om jeg må. På gode dager, kan jeg løpe en mil. Balansen er på  nivå med epledrita elgkalver, og finner det for godt å svikte hist og her uten forvarsel. Likevel er det skiturene som trekker mest, når trærne henger snøtunge og glitrende, når sola skinner og såvidt har begynt å varme. Når det ikke finnes andre lyder enn svisj fra skiene og knirk fra gamle skistaver som høres ut som paniske måkeunger. Og stønnende birkebeinere.

De som finner det berettiget å kommenter at jeg burde ha et teknikk-kurs, for det klapper når jeg går og det skal det ikke gjøre. Man skal ikke, for en hver pris, lage klappelyder! At jeg burde gjøre noe med holdningen og stavgangen min. De som ser misbilligende på to-tre år gamle turski uten butikk-prepp og fluorpulver, bare et ujevnt utstrøket lag blåswix. Som smiler skjevt når bakglatta tar meg i motbakkene, og knea et øyeblikk må i snøen. Som sukker over at det går så saaakte, og at jeg ploger meg i sneglefart ned de bratteste bakkene, før de svisjer forbi med skiskoleteknikken de har betalt dyrt for. Som ikke vet at jeg KUNNE sittet hjemme og syntes synd på meg selv, latt dårlig balanse og dårlige bein få ta det beste fra meg. Heller være syk og svak og falle hen i uføretrygdens favn, dit det med all sannsynlighet bærer til slutt likevel. Som ikke er der om nettene, når krampene i armer og bein tar nattesøvn og vett som straff for at jeg var så dum og naiv at jeg i stedet for å sitte hjemme foran TV'n, tok en skitur i silkeføre og solskinn, selv uten årets bekledning og skimodell.

Den neste som føler seg berettiget å kommenter hvordan jeg går på ski, eller smile skjevt fordi jeg ikke er korrekt kledd eller utstyrt, kommer til å få en stav i øyet. Dager som dette er grunnen til at jeg biter mindreverdighetsfølelsen i meg, og smetter på meg skia:

Mine små korstog

Foruten herunder nevnte språkmani, har jeg mange små korstog. Noen av dem blir jeg jevnlig påmint, og da er det på tide å heise faner og bannere igjen. Sosiale medier gjør korstogene så mye mer påtrengende, og jeg begynner å innse at jeg strengt tatt burde vært statlig ansatt (og overbetalt) for å bekjempe naivitet, dumskap og lettlurthet. En slags David mot Nigeria-svindlere, kjedebrevenes Jeanne d'Arc. For våre venner og bekjentes uendelige dumskap vil tydeligvis ingen ende ta. Min kjepphest i dag er følgende kjedebrev som atter florerer på Facebook:

"Okay alle mine vakre kvinner. Det er den tiden på året igjen.... sett fokus på bryst-kreft!
Husker du i fjor? Da skulle vi skrive i status-feltet hvilken farge vi hadde på BHen. I fjor var det så mange som deltok at det ble nevnt i nyhetene...
En slik vedvarende oppdatering av status minner alle på hvorfor vi gjør dette og hjelper å sette fokus på et viktig tema.
IKKE fortelle noen menn hva statusen betyr.. bare la dem gjette!! Vær snill å kopier denne teksten og send den til alle dine kvinnelige venner (i en melding!). Idéen er at man tar den måneden og dagen du er født. I status-feltet skal det stå: “Jeg skal dra til Mexico i 21 måneder”. Dagen du ble født skal være hvor mange måneder du skal være borte. Stedet du skal dra er bestemt ut i fra den måneden du ble født. God tur!
Send denne meldingen til BARE KVINNER, så ser vi hvor langt det går. I fjor, den med BHen, gikk rundt hele verden
Januar - Mexico
Februar - London
Mars - Miami
April - Dominikanske Republikk
Mai - Frankriket
Juni - St. Petersburg
Juli - Østerriket
August - Tyskland
September - New York
Oktober - Amsterdam
November - Las Vegas
Desember - Columbia
Send videre! Vis at du bryr deg"

Se forbi skrivefeilene (Frankriket, Østerriket etc). Stopp opp et sekund. Les over en gang til. Og så stiller du deg spørsmålet; Hvordan i hinsidige skal dette på NOE SOM HELST VIS bekjempe brystkreft? Hvordan skal vi virke kokette, mystiske og spennende overfor våre mannlige bekjente gjennom å skrive at vi skal reise bort til et eksotisk sted i ørten måneder, gjemme hvor vi setter håndveska bak statusen "jeg foretrekker kjøkkenbordet/sofaen/gangen" i et slags forkledd "ta meg der, nå!" eller fortelle om man har blå, grønn eller i mitt tilfelle; svart, slaskete sports-BH og derved kurere alle verdens plager? Siden Facebooks grytidlige morgen har kjedebrevene vært en evinnelig plage, og alt som deles skal og kan og vil kurere kreft/*fyll inn passende sykdom her*. Sørg for å spre historien om det grusomme OL-viruset som brenner opp hele C-disken på din PC (!), sørg for å poste enda en gang om ranerne som limer papir på bakruta di og sitter bak snøkantene på Birkebeineren skistadion eller andre, gjerne godt skjulte, men høyst folksomme, steder man måtte parkere bilen, for så å sprette fram og stjele alt du eier, herunder kone, barn, bikkje og PIN-koder.  Husk for all del å gratulere din niese/datter/søster/sønn/tippoldemor og grandtante med niesedagen, datterdagen, søsterdagen, sønnedagen, tippoldemordagen og grandtantedagen de tjuefem gangene i året vedkommende dag inntreffer. 

Alle disse vage, ikke dato-bestemte eller allment vedtatte merkedagene man kan markere med et tilfeldig, stjålet stock-photo med rørende tekst på¨. Noen motiverende ord eller sitater med ukjent opphav, gjerne med skrivefeil og dårlig korrektur. Husk også å spre kampen mot alle våre felles hatobjekter, som "Vi vil ikke Ha mer NRK avgift i Norge!." Jeg tror det er mot TV-lisensen, som den gjerne også kalles. Vær, for Guds skyld, ikke en av de 93% av vennene mine som ikke vil dele denne statusen!

Det eneste denne dagen har minnet meg på, og det skal dere ha, alle dere på min venneliste som reiser til et eksotisk sted det nærmeste året eller to for å kjempe hardt mot brystkreft; 

Der kan dere faen rulle meg ha det så godt!   

Språk i for fall

Nettopp. Jeg gjør det denne gangen konsekvent, på pur djevel skap. Nettopp for og under streke hvor slitsomt det er å hver dag måtte forholde seg til et språk i for fall. Jeg er kanskje over gjennom snittet opptatt av skrive feil.

Sær skrivinger, stave feil å og/å-feil. Jeg røsket Disney boka fra beste mor da jeg var tre, å sa jeg skulle lese sjøl. Siden den gang har jeg lest hundre vis av bøker og skrevet side opp å side ned, å derfor er det på tide med mitt eget lille kors tog mot språkets for fall. Det var nemlig ikke sånn når jeg begynte på skolen. Omtrent her skal jeg gå over til korrekt, norsk rettskriving igjen.
Vi hadde ikke datamaskiner (om man ser bort fra en Macintosh SE30 som spilte midi-filer av Beatles «Lucy in the sky with diamonds» og 8MB harddisk, eller mobiltelefoner (pappa hadde, en Ericsson Hotline på omlag fem kilo). Vi måtte jevnlig tyne oss gjennom diktater (finnes det lenger?) og gloseprøver, grammatikktester og norskstiler, og læreren rettet ivrig med rød penn. I min klasse var vi bare to elever, så det var heller dårlig med rom til å snike seg unna i mengden. Det man gjorde, ville bli - og ble - nøye gransket av lærer-Liv og lærer-Torhild, før resultatet uten det minste spørsmål ble kringkastet. Jeg var best i norsk, Sissel var best i matte, og innimellom fungerte vi som lærere for hverandre til vi entes om et minste felles multiplum i læringskurvene. Derfra gikk det brått unnabakk.
Et sted i slutten av forrige årtusen gikk det fullstendig på skeiva, og plutselig er det greit å skrive som en førsteklassing, selv om man er godt voksen. Jeg skal slett ikke skryte på meg at jeg alltid skriver feilfritt selv, for i svingene går det som kjent ofte fort unna.

Man trenger ikke lære å skrive riktig, for Word har jo stavekontroll! «Men tenk på dem med dysleksi, da», er argumentet, gjerne fra dem som selv slurver med språket. DE har ikke dysleksi selv, men man skal helst ikke påpeke at språket er i full revers mot noe gutturalt og huleboeraktig. Da kan man risikere å såre noen. Ikke et vondt ord om dyslektikere, jeg har samme problem med tall og gråter nesa sår og rød over KID-numrene fra Gausdalsvegen AS. Men såvidt meg bekjent, har dysleksi aldri vært smittsomt, iallefall ikke i den grad at det rammer hele årskull og foreldregenerasjonen i samme slengen. Mitt argument er alltid det samme, og jeg får alltid like mye kjeft; det kalles ikke dysleksi, det kalles latskap. Det er latskap, når Fakkelprisen (som jeg egentlig skulle skrive om, og nå har blitt helt tilfeldig offer) melder på sine nettsider at «Fakkelprisen er et dugnadsprosjekt i regi av Lillehammer entusiaster». Det er latskap når butikkene annonserer for lamme lår og pute var (og ikke er). Det er fordømt latskap når man ikke gidder å bry seg om at aldri er to l’er i aldri, og alltid to l’er i alltid, eller den gang da og alltid når. Rett som det er får jeg telefoner fra bekjente som lurer på om hist eller her skrives i ett eller to ord. Jeg ber dem bare lese det høyt.

Høres «pølsegrateng» mer vettugt ut enn «pølse *kunstpause* grateng» så er førstnevnte sannsynligvis verd å satse på. Hva folk foretar seg i sitt eget hjem, skal man som kjent ikke blande seg opp i. Likevel bør man ta en pause, lese litt høyt, og gjerne spørre en venn før man publiserer, reklamerer, annonserer og trykker «send», særlig når det er ting som skal ut i full offentlighet. Jeg er så kverulerende at jeg stoler mer på værvarslene til Yr.no fordi de i motsetning til Storm.no har «søkeresultater» og ikke «søke resultater». Klarer de ikke å skrive god norsk, stoler jeg ikke på at de melder været riktig heller.
Bindestreker er små, unnselige og lett å glemme. Men du skal få dem av meg, helt gratis.

(Leder i Byavisa 7.2.2013)