Her kommer noe av poenget mitt inn. Jeg raljerer rett som det er over Lillehammer og dens fortreffeligheter (vel, som oftest alt jeg irriterer meg over). Det er ikke til å komme unna begrepet "Nikkers-adelen", selv om det som innflytter vil være å tråkke i vepsebol. Det er Birkebeiner-byen, OL-byen, Inga-Låmi-byen, VM/NM/EM/World Cup-byen. Finnes det et sted i verden man er født med ski på beina er det her. Byen hvor en stor andel har skiløypa utenfor husdøra, og hvor du kan banne på at tråkkemaskina er ute i god tid før kommunens brøytemannskaper. I tillegg har vi noe sånt som 11 sportsbutikker. I en by med 25.000 innbyggere! "Bergans-uniform" har blitt et viden kjent begrep for alle middelklasse småbarnsfamilene som går catwalk i Storgata lørdag formiddag, korrekt kledd i årets modell av hva nå enn slags sportsmerke som er mest in denne vinteren, gjerne Bergans. Til nød Norheim, eller gjerne ekstra dyre merker som Arc'teryx. Aller helst Swix, som trossalt er Lillehammer-produsert. Byen hvor man ser folk krysse kirkegården med ski på beina, eller i elegant diagonalgang på jobb tidlig om morran. Om man ikke får betalt av kommunen for å sykle med piggdekk da.
Der er det lettest å skille innflytter fra innfødt. Det er ikke et eneste Swix-emblem å spore. Til mitt forsvar har jeg iallefall Madshus-ski. Dem kjøpte jeg i år for en tusenlapp, på en av nettets mange kjøp-og-salg-sider. De forrige skiene mine, var bestemors smørefrie Atomic-ski, øyensynlig kjøpt i 1994 ut fra skiskoa å dømme. (Gammeldags rottefella tå-binding, og Lillehammer-OL '94-logoen på siden). Stavene er jeg ikke helt sikker på hvor jeg har funnet, men jeg tror de er mine. Og jeg tror, til mitt forsvar, at det er Swix.
Jeg kjører gladelig nesten et kvarter hjemmefra for å spenne på meg skia i de eneste skiløypene jeg har funnet (det vil si, turt å gå. Jeg er skeptisk til å hive meg ut i løyper jeg ikke vet hvor går hen, i fall jeg skulle ende i all ensomhet langt innpå Øyerfjellet). Det er de samme løypene man gjerne tar med seg sine håpefulle når de skal lære å gå på ski. Der bli jeg forbi-rent av småtasser med skøyteteknikk som gjør Northug grønn, pensjonister med perfekt trykk på skia og dertil diagonalgang. NTG-elever og verdensstjerner på skøytetur uten staver. Tenåringer som drømmer om OL-gull. Alle fortrinnsvis i årets modell av Madshus eller Fischer-ski (man bør ha minst tre par, har jeg lest. Til de ulike typene føre, eller om man skal gå skøyting eller klassisk). Alle i Swix fra topp til tå. Her om dagen fant jeg en rumpetaske fra Fjellpulken, og automatisk rykket jeg et hakk opp i anseelse. Det er ikke det røde drikkebeltet, men det ER et belte.
Og der hangler jeg meg av gårde så godt jeg kan, til irritasjon for alle middelaldrende menn med hjerteflimmer i brystet og Birken-merket i blikket. De sukker tungt i det de, akk-o-ve, må ut av løypa og ta noen skøytetak for å komme forbi meg. Gjerne et megetsigende blikk mot irritasjonsmomentet som aller mest prøver å holde seg på beina. Jeg har aldri vært god på ski. Jeg gikk noen skirenn da jeg gikk i barneskolen, og var alltid sist. Ski var noe man måtte ha for å komme seg til hytta to ganger hver vinter, ikke til hverdagsbruk. Og jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har gått på ski, inntil for tre år siden. Før det var jeg av typen svettet på bakglatte ski bakerst sammen med lærerne på skolens skidag, og mest gledet meg til å grille pølser. Vi har ikke alpintbakker i mils omkrets, så snowboard, twintip, alpinski er fremmede begrep. Jeg har vært i bakkene i Hafjell tre ganger i mitt liv. En gang midtveis opp med snøscooter, så ned igjen med samme farkost. En gang ned bakkene, sommerstid, på sykkel. Galskap! Og en gang til beins, også sommerstid, for å ta bilder.
Jeg kan ikke skøyte om det så står om livet, den kunsten forsvant for mange år siden. Men jeg skal framover, selv om det går sakte. Jeg har TO typer skismurning - blå og rød. Og en tube klister, som jeg ikke har den fjerneste anelse om når eller hvordan jeg skal bruke, fortrinnsvis skjer det på et tidspunkt hvor jeg for lengst har satt skia i boden. Likevel slenger jeg skia i bilen så fort sola viser seg. Jeg, som alltid har vært av typen til å helst sitte inne med en bok. Feit, lat og utrent hele mitt liv. Og nå, med sviktende bein og armer. Enkelte dager klarer jeg nesten ikke å gå, kanskje to kilometer, tre om jeg må. På gode dager, kan jeg løpe en mil. Balansen er på nivå med epledrita elgkalver, og finner det for godt å svikte hist og her uten forvarsel. Likevel er det skiturene som trekker mest, når trærne henger snøtunge og glitrende, når sola skinner og såvidt har begynt å varme. Når det ikke finnes andre lyder enn svisj fra skiene og knirk fra gamle skistaver som høres ut som paniske måkeunger. Og stønnende birkebeinere.
De som finner det berettiget å kommenter at jeg burde ha et teknikk-kurs, for det klapper når jeg går og det skal det ikke gjøre. Man skal ikke, for en hver pris, lage klappelyder! At jeg burde gjøre noe med holdningen og stavgangen min. De som ser misbilligende på to-tre år gamle turski uten butikk-prepp og fluorpulver, bare et ujevnt utstrøket lag blåswix. Som smiler skjevt når bakglatta tar meg i motbakkene, og knea et øyeblikk må i snøen. Som sukker over at det går så saaakte, og at jeg ploger meg i sneglefart ned de bratteste bakkene, før de svisjer forbi med skiskoleteknikken de har betalt dyrt for. Som ikke vet at jeg KUNNE sittet hjemme og syntes synd på meg selv, latt dårlig balanse og dårlige bein få ta det beste fra meg. Heller være syk og svak og falle hen i uføretrygdens favn, dit det med all sannsynlighet bærer til slutt likevel. Som ikke er der om nettene, når krampene i armer og bein tar nattesøvn og vett som straff for at jeg var så dum og naiv at jeg i stedet for å sitte hjemme foran TV'n, tok en skitur i silkeføre og solskinn, selv uten årets bekledning og skimodell.
Den neste som føler seg berettiget å kommenter hvordan jeg går på ski, eller smile skjevt fordi jeg ikke er korrekt kledd eller utstyrt, kommer til å få en stav i øyet. Dager som dette er grunnen til at jeg biter mindreverdighetsfølelsen i meg, og smetter på meg skia:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar