Hva en blogg skal og ikke skal inneholde er det heldigvis få regler for, så i stedet for spissfindige betraktninger om verden og krig og fred og sånt, så vil jeg i stedet presentere dagens tanker, slik de har skilt seg ut siden jeg sto opp.
1. Mulig Florence Welsh har en særegen og spesiell stemme som sørger for at hun og hennes maskiner får hit på hit. Men Spectrum kan jeg dy min begeistring for, det er for pokker bare skrik og hyling, og likevel insisterer P3 å spille den hver morgen fem på halv åtte, like før jeg har fått første kaffekopp og er noenlunde tilregnelig. Må hun hyle så jævlig da?
2. Lana Del Rey har en stemme som ikke matcher resten av dama. Man vil jo veldig gjerne at hun skal være litt sånn 1920-talls film noir-sexy på en Jessica Rabbit meets Rita Hayworth-aktig måte. I stedet er det eneste jeg klarer å tenke når jeg ser bilder av dama at hun lukter vondt. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg er ganske sikker på at hun gjør det.
3. Metallica har ødelagt Whiskey In The Jar, en gang for alle. Gode, gamle irske drikkeviser blir aldri mer det samme. Hvorfor må James-o Hetfield-o synge-o på en sånn grusom-eo måte? Ikke bare i den, men i de fleste Metallica-o-låtene, og så prøver Volbeat og alle andre dansker å kopiere det. Hvorfor bare danskene, og skjønner de ikke at det høres helt fjernt ut? Det høres ut som mannen mest har bruk for noe tarmløsende.
4. Etter å på rekordtid ha pløyd gjennom Finn Bjelkes eminente andrebok om gretne, gamle gubber (kjøp den!) så er jeg overbevist om at jeg er en gretten gammel gubbe. Jeg må ha mat jevnlig, blir muggen om jeg ikke får ettermiddagslur og påfølgende kaffe (gjerne med kake til). Jeg har begynt å sette pris på blåmuggost og sardiner, og legger meg klokka ti. Så synes jeg ungdommen nå til dags har alt for lite klær på seg, oppfører seg dårlig, at musikken ikke lenger er musikk, at emballasjene blir stadig vanskeligere å åpne og at det er uhyrlig når postmannen ikke har levert sitt før klokka 12.
There WILL be more, når dagen skrider frem.
fredag 16. november 2012
onsdag 7. november 2012
Fire nye år
En gang i året går jeg til sengs med litt ekstra forventning i magen. Sommerfugler som kribler og gjør det vanskelig å finne roen og nattesøvnen. Det er lille julaften, og vissheten om snop, tegnefilmer og pysj når man står opp som er like aktuelt når man snart er 30 som da man var tre. Og hvert fjerde år kommer en ekstra sånn natt. Den kommer litt tidligere på vinteren, og er den amerikanske valgnatta, som for øvrig har lite til felles med julestemning og kos og pepperkaker, men som likevel sitter i mellomgulvet til vekkerklokka ringer og man kan sjekke VG på nett (om man ikke har våknet tidligere på natta og allerede sjekket).
Hvem ble president denne gangen? Ble det rettferdighet, likhet og fred, eller ble det, som en kamerat av samboeren omtalte det; en kloning av George W. Bush og Ayatollah Khomeini som i stedet for å skape jobber, hjelpe de fattige og sørge for verdensfred er mest opptatt av at Jesus gjør ham til nestkommanderende den dagen i nær framtid når han etter sigende returnerer til dette gudløse hølet vi har skapt oss?
Som nordmann er det litt merkelig å betrakte demokrati fra utsiden. Det tar vi som en selvfølge i all sin særnorskhet, likheten, retten til å få like mye av godene som alle de andre, til å si sin mening uten å bli sablet ned av meningsmotstanderne. Til å kunne reise på sykehuset eller legen når helsa skranter, uten å frykte bankerott. Til å vite at man får mat på bordet, selv om kontoen skulle være uendelig tom. Vissheten om at det finnes et sikkerhetsnett om du ikke skulle klare å holde balansen på strak line selv. Til å mene, velge og uttrykke seg som man vil. Historien viser at demokratiet har gått på en smell her og der, ellers ville man ikke hatt såkalt demokratiske statsledere som Putin og Chavez på lista. Demokratiet kan også kjøpes, som så mye annet, og være til pynt og fjær i hatten for mektige menn med våpen uten å i praksis ha betydning for alle andre – som demokratiet er til for.
Et valg i USA har mer å bety for oss enn det er behagelig å tenke på, ikke minst for verdensfred og verdensøkonomi. Jeg er fortsatt etter utallige diskusjoner med ymse slektsgrener bosatt oversjøs, forundret over denne skepsisen til likhet og velferd, til retten til å få like mye som alle andre, til å være lik alle andre uavhengig av sosial stand, rase eller saldo på kontoen. En av de mest høylytte blant en velgerstand oppdratt av Fox News og Bible TV, er innehaveren av verdens mest berømte hentesveis, Donald Trump, som mente han skulle velte valgkampen og Obamas utsikter til gjenvalg. I stedet presenterte han gamle konspirasjoner og rykter, og dem er det mange av når presidenten har Hussein i navnet og afrikaner i blodet. En skandale, hevdet han da valgresultatet var klart, og krevde en folkemarsj til Washington for å stoppe galskapen det er å få en rettferdig president med tanker for flere enn bare de rikeste og deres pengesekker. Han vil stoppe den store, kvalme urettferdigheten det er å ha en president ved roret som har avsluttet forgjengerens dødelige og dyre kriger, som har sørget for helsehjelp for flere enn de som har penger på bok og en arbeidsledighet som stadig stuper. Som har tatt den enorme jobben det er å på fire år, rydde opp etter en som gjorde det han kunne i åtte år for å skape kaos og ufred og ofret demokratiet og troverdigheten til nasjonen på egosentrismens alter.
Så kan vi som tror på likhet, fred og demokrati, glede oss over fire nye år hvor verden skjelver litt mindre i buksene enn den gjorde i går.
Hvem ble president denne gangen? Ble det rettferdighet, likhet og fred, eller ble det, som en kamerat av samboeren omtalte det; en kloning av George W. Bush og Ayatollah Khomeini som i stedet for å skape jobber, hjelpe de fattige og sørge for verdensfred er mest opptatt av at Jesus gjør ham til nestkommanderende den dagen i nær framtid når han etter sigende returnerer til dette gudløse hølet vi har skapt oss?
Som nordmann er det litt merkelig å betrakte demokrati fra utsiden. Det tar vi som en selvfølge i all sin særnorskhet, likheten, retten til å få like mye av godene som alle de andre, til å si sin mening uten å bli sablet ned av meningsmotstanderne. Til å kunne reise på sykehuset eller legen når helsa skranter, uten å frykte bankerott. Til å vite at man får mat på bordet, selv om kontoen skulle være uendelig tom. Vissheten om at det finnes et sikkerhetsnett om du ikke skulle klare å holde balansen på strak line selv. Til å mene, velge og uttrykke seg som man vil. Historien viser at demokratiet har gått på en smell her og der, ellers ville man ikke hatt såkalt demokratiske statsledere som Putin og Chavez på lista. Demokratiet kan også kjøpes, som så mye annet, og være til pynt og fjær i hatten for mektige menn med våpen uten å i praksis ha betydning for alle andre – som demokratiet er til for.
Et valg i USA har mer å bety for oss enn det er behagelig å tenke på, ikke minst for verdensfred og verdensøkonomi. Jeg er fortsatt etter utallige diskusjoner med ymse slektsgrener bosatt oversjøs, forundret over denne skepsisen til likhet og velferd, til retten til å få like mye som alle andre, til å være lik alle andre uavhengig av sosial stand, rase eller saldo på kontoen. En av de mest høylytte blant en velgerstand oppdratt av Fox News og Bible TV, er innehaveren av verdens mest berømte hentesveis, Donald Trump, som mente han skulle velte valgkampen og Obamas utsikter til gjenvalg. I stedet presenterte han gamle konspirasjoner og rykter, og dem er det mange av når presidenten har Hussein i navnet og afrikaner i blodet. En skandale, hevdet han da valgresultatet var klart, og krevde en folkemarsj til Washington for å stoppe galskapen det er å få en rettferdig president med tanker for flere enn bare de rikeste og deres pengesekker. Han vil stoppe den store, kvalme urettferdigheten det er å ha en president ved roret som har avsluttet forgjengerens dødelige og dyre kriger, som har sørget for helsehjelp for flere enn de som har penger på bok og en arbeidsledighet som stadig stuper. Som har tatt den enorme jobben det er å på fire år, rydde opp etter en som gjorde det han kunne i åtte år for å skape kaos og ufred og ofret demokratiet og troverdigheten til nasjonen på egosentrismens alter.
Så kan vi som tror på likhet, fred og demokrati, glede oss over fire nye år hvor verden skjelver litt mindre i buksene enn den gjorde i går.
Abonner på:
Innlegg (Atom)