Faen til mas!

Å nærme seg 30, i et forhold og enda barnløs, er for mange en kilde til utømmelig nysgjerrighet. Det er et hav av potensielle fallgruver, iallefall dem man aldri skal nevne for horden av venner og bekjente som allerede har klemt ut en sneip eller tre. Aldri nevn at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Det vil, automatisk, avstedkomme spørsmål om man er gravid. Om man IKKE klager på nevnte, vanlige, symptomer og plager, kommer likevel spørsmålet om man ikke har tenkt å prøve snart. Vi uvitende, naive krek, som ikke har skjønt hvilken enorm glede som ligger i gulp og bæsjebleier, sammensydde underliv og manglende søvn, kolikkplager og konflikten tøybleier/engangsbleier/hjemmelaget babymat/babymat på glass/amming/ikke amme og være kjip og ufølsom.

Kjære, du nærmer deg 30, og enda er det ikke en liten kul å øyne på magen! (Annet enn den som er sårt ervervet og enda mer uønsket på grunn av år med manglende trening). Ikke no press, altså, ikke i det hele tatt, jeg er bare nysgjerrig. Jeg er bare nysgjerrig hver gang du nevner at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Om jeg virkelig ikke har skjønt mirakelet? Mulig det, men det gir ingen noen rett til å verken forvente eller insinuere at det snart er på tide man klæmer ut en liten kraum. Tenke seg til at jeg faktisk er fornøyd med livet som det er nå, å jobbe 10 timer om dagen, kan gjøre hva jeg vil med resten (for det meste; sove. Jeg liker å sove. Mye.) Eller trene. Eller stikke til fjells med kameraet midt på natta. "Men det er jo sååå koselig! Ja, altså, jeg revnet jo fra øre til øre og trodde jeg skulle dø, og jeg holdt på å blø ihjel, og det varte i 20 timer og kjentes ut som man reverserer en semitrailer i f****, men det er jo såååå koselig!" Glemt er revner og blod, glemt er smerter og epidural (jeg har tatt en spinalpunksjon, det er det samme, bare at man suger ut spinalvæske i samme slengen. Det er jævlig vondt) glemt er de minuttene når man brøler på mamma.

Ingen snakker høyt om gulp og bæsj og søvnløse netter, når man sikkert har lyst til å kaldkvele ungen i ren frustrasjon bare for et minutt på øyet. Og alle mener de har en rett til å mene at jeg og mine barnløse medsøstre snart burde få bolle i ovnen, bare fordi DE har en eller to eller tre eller fire, og fordi man trossalt snart er 30. Jeg kunne skyldt på at jeg ikke KAN få unger (derfor skal man være forsiktig med å kommentere andres tilsynelatende, eller fraværende, graviditeter). Det kan jeg, inntil videre, ikke. Jeg har ikke prøvd så himla hardt. Med hånda på hjertet, jeg klamrer meg til p-pille-brettet hver bidige morgen. Jeg skal ikke si jeg ikke har tenkt tanken om at det er fristende. En gang eller to. En liten sneip som er søt, lukter godt, sover hele natta og er ellers et geni uten sidestykke.

Det betyr ikke at andre har rett til å mene at jeg burde jo minst hatt nummer to på gang. Jeg har også fått venninners frustrasjon over fremmedes grafsing på ens egen voksende mage (jeg foreslo hun neste gang bare kunne si "neida, jeg er bare feit. Hva med deg?" og se reaksjonen). Fremmedes mange meninger om barneoppdragelse, skal/skal ikke amme/bruke den og den type bleier/fore krapylet sånn eller hint/ligge sånn eller hist, den plutselige retten til å invadere vilt fremmedes privatliv på alle områder, når det er greit å snakke om slimpropper og inkontinens i køa på Kiwi. Om noen noen gang kommenterer neste gang jeg nevner at jeg er kvalm/svimmel/har vondt et sted om jeg er gravid (som herværende dag skjedde, nettopp i køa på Kiwi), kommer jeg med all sannsynlighet til å bli særdeles ubehøvlet, for å formulere det på en hyggelig måte. Ja, jeg nærmer meg 30. Ja, jeg er i et stabilt forhold, med hus, stakittgjerde og bikkje. Og noe mer enn det, har du faen ingenting med. Amen.

Hva tenkte du, Anders - revisited. To år har gått.

Følgende tekst skrev jeg om morgenen 23. juli 2011, da jeg sto opp, slo på nyhetene og ikke klarte å holde kjeft lenger. Den gangen avstedkom det 32000 visninger i løpet av de neste 18 timene, totalt nærmere 60.000 på tre dager, på en, den gang, anonym blogg. Originalmanuset ligger fortsatt på harddisken og i originalbloggen som nå er lagt ned, men ligger der fremdeles, skjult for resten av verden. Jeg er en innlogging unna å kunne finne det fram igjen, selve kladden som lå der før det ble publisert, dersom noen skulle trekke det i tvil, sammen med mailkorrespondanser både før, under og etterpå.
Selv om overraskende mange "lånte" innlegget og hevdet de hadde skrevet det selv, eller at det ble skrevet av "en jeg kjenner" (Som her, som "en jeg er tante til"http://daa.blogg.no/1311442658_hva_tenkte_du_anders_.html). Det er ikke noen av mine tanter, iallefall, men takk for at du tok deg bryet med å endre originalteksten min, slik at det virket mer troverdig at du hadde skrevet den. For dere som finner det under "via Fem Piker" - jeg var en av de fem. Vi la ned bloggen, og er i dag på ulike steder i livet, med varierende grad av kontakt.

Først i dag, over to år senere, tør jeg legge det ut under fullt navn. Hvorfor i dag? Fordi det var først i dag jeg klarte å lese det igjen selv, uten å bli eitrande forbanna.


"Hva tenkte du, Anders, da du sto opp i går. Kanskje tok en dusj og en kaffekopp, kledde på deg og spiste frokost. Sannsynligvis en sjekk, at alt var på plass, at planen din var helt vanntett, om du hadde tenkt på alt? Hva tenkte du, Anders, da du kjørte mot sentrum, vel vitende om hva uvitende nordmenn om minutter skulle rammes av. Smilte du, i selvrettferdighet over det du mente var riktig å gjøre for vårt land, da du monterte uvisse mengder sprengstoff utenfor Regjeringskvartalet, og hastig gikk derfra? Da du rettet på politilua du urettmessig hadde skaffet deg, kanskje kastet et blikk på maskinpistolen din og kjørte mot Tyrifjorden?

Sendte du noen tanker til den guden du hevder å være tro mot, til det fundamentalistiske, ba du om at han skulle holde sin hånd over deg når du utførte dine udåder? Hva tenkte du, da smellet kom, de tause minuttene etterpå før omrisset av en overveldende katastrofe trådte frem, før skrikene begynte? Hørte du skjelvende, sjokkerte reportere på radio, som ikke kunne fatte hva som nettopp hadde rammet oss, hvem som sto bak, hvor mange som kunne være drept og såret? Så du røyken i bakspeilet, fra brennende bygninger fulle av mennesker, mange døde, tatt av din egen hånd? Følte du deg mektig da?

Du kunne drept min beste venn, Anders, da sjokkbølgene av bomben du finurlig har konstruert slo ut alle rutene i en kilometers omkrets. Hun sto foran et enormt vindu som splintret og eksploderte i tusener av livsfarlige kniver. Noen millimeter feil, og det kunne blitt fatalt. Du kunne tatt fra meg den første jeg ringer når verden ikke er et hyggelig sted, når jeg ikke har det bra eller når jeg har det veldig bra og trenger noen å dele det med.

Hva tenkte du, Anders, da du parkerte bilen og hoppet om bord i båten til Utøya, hvor flere hundretalls glade ungdommer møttes om sine felles interesser i Norges framtid, noen hadde kanskje sin første sommerflørt, alle hadde de fått masse nye venner, venner de knapt hadde begynt å bli kjent med, hvor de enda er litt sjenerte og ikke vet hva man skal si når man møtes over frokosten annet enn et blygt god morgen. Hva tenkte du, når båten sakte duret mot øya, minutt for minutt, rak i ryggen med maskinpistolen, den omtenksomme politimannen som skulle sikre at alle var trygge etter bomben i Oslo, en myndighetsperson man vet man kan støtte seg til, som ordner opp.

Når ble du så sint? Så sint at du med jubelrop skyter ned og dreper et hundretalls glade ungdommer på sommerleir. Fra en formodentlig god oppvekst på beste vestkant, den lille, blonde gutten med ståløynene. Hvem var det, som gjorde deg så sint på alle som ikke er like norske og blonde som deg, var det en enkeltperson, var det grupper? Var det noen du kjente, eller ble du bare sint av det du leste i avisene og så på TV? Hvor fant du de andre, som mente det samme som deg, følte du deg da som en del av noe større, som del av en gruppe, en helhet? Tente dere hverandre, og fyrte opp under hverandres hat? Hvorfor var det du, og ikke en av de andre, var de ikke tøffe nok, eller ekte nok, eller sto de kanskje ikke like hardt på sine synspunkter at de klarte å ta liv? Hadde de, i motsetning til deg, den lille sperren i hodet, som får folk til å være sinte, rasende, men ikke trykke på avtrekkeren og ramme et helt land, det landet du har vokst opp i og er en del av – i din egen by?

Hva tenkte du, Anders, da du trakk inn avtrekkeren, kjente rekylen, hørte smellet, og så den første falle? Hvordan var det, å drepe sitt første menneske, øye til øye? Hadde du øyekontakt med den livredde unge gutten eller jenta, som aldri kunne tro du faktisk ville trekke av? Var det enklere å ta den andre, den tredje og den fjerde? Er det lettere etter hvert, eller kobler du ut slik at du ikke tenker på at det faktisk er andre mennesker du dreper, at du kutter livstråden, at de aldri mer skal puste, og rammer familier, venner, kjærester?
Noen sier du jublet. Krigsrop. Følte du deg rettferdig, da du slaktet ned nærmere et hundretalls av unge, engasjerte barn og unge, Anders, fordi du visste det ville ramme hardest akkurat der? Hørte du skrikene? Overga du deg frivillig, VILLE du bli tatt, da det ekte politiet kom i land på øya, eller trodde du du var overmenneskelig og ikke kunne tas? Handlet det bare om å ta så mange som mulig mens du rakk? Hva tenkte du, da håndjernene var på, og dagen over?

Var du lykkelig da?"