Faen til mas!

Å nærme seg 30, i et forhold og enda barnløs, er for mange en kilde til utømmelig nysgjerrighet. Det er et hav av potensielle fallgruver, iallefall dem man aldri skal nevne for horden av venner og bekjente som allerede har klemt ut en sneip eller tre. Aldri nevn at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Det vil, automatisk, avstedkomme spørsmål om man er gravid. Om man IKKE klager på nevnte, vanlige, symptomer og plager, kommer likevel spørsmålet om man ikke har tenkt å prøve snart. Vi uvitende, naive krek, som ikke har skjønt hvilken enorm glede som ligger i gulp og bæsjebleier, sammensydde underliv og manglende søvn, kolikkplager og konflikten tøybleier/engangsbleier/hjemmelaget babymat/babymat på glass/amming/ikke amme og være kjip og ufølsom.

Kjære, du nærmer deg 30, og enda er det ikke en liten kul å øyne på magen! (Annet enn den som er sårt ervervet og enda mer uønsket på grunn av år med manglende trening). Ikke no press, altså, ikke i det hele tatt, jeg er bare nysgjerrig. Jeg er bare nysgjerrig hver gang du nevner at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Om jeg virkelig ikke har skjønt mirakelet? Mulig det, men det gir ingen noen rett til å verken forvente eller insinuere at det snart er på tide man klæmer ut en liten kraum. Tenke seg til at jeg faktisk er fornøyd med livet som det er nå, å jobbe 10 timer om dagen, kan gjøre hva jeg vil med resten (for det meste; sove. Jeg liker å sove. Mye.) Eller trene. Eller stikke til fjells med kameraet midt på natta. "Men det er jo sååå koselig! Ja, altså, jeg revnet jo fra øre til øre og trodde jeg skulle dø, og jeg holdt på å blø ihjel, og det varte i 20 timer og kjentes ut som man reverserer en semitrailer i f****, men det er jo såååå koselig!" Glemt er revner og blod, glemt er smerter og epidural (jeg har tatt en spinalpunksjon, det er det samme, bare at man suger ut spinalvæske i samme slengen. Det er jævlig vondt) glemt er de minuttene når man brøler på mamma.

Ingen snakker høyt om gulp og bæsj og søvnløse netter, når man sikkert har lyst til å kaldkvele ungen i ren frustrasjon bare for et minutt på øyet. Og alle mener de har en rett til å mene at jeg og mine barnløse medsøstre snart burde få bolle i ovnen, bare fordi DE har en eller to eller tre eller fire, og fordi man trossalt snart er 30. Jeg kunne skyldt på at jeg ikke KAN få unger (derfor skal man være forsiktig med å kommentere andres tilsynelatende, eller fraværende, graviditeter). Det kan jeg, inntil videre, ikke. Jeg har ikke prøvd så himla hardt. Med hånda på hjertet, jeg klamrer meg til p-pille-brettet hver bidige morgen. Jeg skal ikke si jeg ikke har tenkt tanken om at det er fristende. En gang eller to. En liten sneip som er søt, lukter godt, sover hele natta og er ellers et geni uten sidestykke.

Det betyr ikke at andre har rett til å mene at jeg burde jo minst hatt nummer to på gang. Jeg har også fått venninners frustrasjon over fremmedes grafsing på ens egen voksende mage (jeg foreslo hun neste gang bare kunne si "neida, jeg er bare feit. Hva med deg?" og se reaksjonen). Fremmedes mange meninger om barneoppdragelse, skal/skal ikke amme/bruke den og den type bleier/fore krapylet sånn eller hint/ligge sånn eller hist, den plutselige retten til å invadere vilt fremmedes privatliv på alle områder, når det er greit å snakke om slimpropper og inkontinens i køa på Kiwi. Om noen noen gang kommenterer neste gang jeg nevner at jeg er kvalm/svimmel/har vondt et sted om jeg er gravid (som herværende dag skjedde, nettopp i køa på Kiwi), kommer jeg med all sannsynlighet til å bli særdeles ubehøvlet, for å formulere det på en hyggelig måte. Ja, jeg nærmer meg 30. Ja, jeg er i et stabilt forhold, med hus, stakittgjerde og bikkje. Og noe mer enn det, har du faen ingenting med. Amen.