søndag 1. november 2015

Åpne stengte dører

Jeg er i gang med å skrive igjen. Hva som blir av det, gjenstår å se. Men det fungerer tydeligvis slik, at når stressnivået går ned og hodet fungerer relativt normalt, er det plass til å tenke kreativt. Og i mitt tilfelle ender det som oftest i å skrive noe - som å begynne på den krim-planen jeg har gått med i hodet i 12 år, og som enda ingen har kommet på å ta fra meg. Å ikke begynne på ting umiddelbart innebærer også en fare for at noen andre kommer på det samme, og uvitende stjeler ideen. Så da er det kanskje på tide å sette i gang?
Noe har det blitt, en sped start. Selve kjernen av ideen. Som lusker seg sakte framover på papiret, ispedd tåke, mørke høstnetter og lukten av råtnende løv. Og så innser jeg begrensningene. Eller farene. Eller hva jeg skal kalle det. For å LESE krimbøker er innimellom skremmende. Å SKRIVE dem, trodde jeg skulle være en smal sak, men jaggu er det skremmende det og. Så mange ting å ta hensyn til! Ikke bare å unngå logiske brister eller direkte faktafeil, men plutselig ble jeg til og med redd for at kanskje - en gang - blir det ferdig.

Og kanskje, en gang, skal noen lese det. Og da skal jeg dele ting som utelukkende kommer fra mitt eget hode, ting jeg selv har pønsket på, ord jeg selv har valgt. Sist jeg skrev bok, var det en biografi, hvor et menneske fortalte meg alt om sitt liv, og jeg skrev det med mine ord. Nå kommer alt fra mitt eget hode. Hver eneste syke idé. Hvert eneste, mulige (det vet jeg ikke enda, så langt har jeg ikke skrevet) makabre drap må jeg selv klekke ut. Hver eneste sinnssyke tanke fra drapsmannens/kvinnens hode, kommer fra meg selv. Jeg har allerede skjønt at det kan komme til å lukke opp noen dører jeg ikke trodde jeg hadde. Hvor stort potensiale har jeg, til å kunne skape en sinnssyk seriemorder som dreper og lemlester folk på grusomste vis - i mitt eget nærmiljø? Og ikke minst - hvordan vil det være for en eventuell leser å plutselig få et om enn fiktivt, makabert drap på trappen i sitt eget nabolag? Basert på folk jeg ser, folk jeg møter, folk jeg kjenner, folk jeg overhodet ikke kjenner men likevel kan dikte historier om deres liv på, som kanskje lykkelig uvitende er del av en bisarr historie? Kanskje med noe noen kjenner seg igjen i, uten at jeg i det hele tatt har tenkt det akkurat DE skal være en del av historien, men likevel har de blitt en del av den, også uten at jeg vet det - bare fordi noen kjenner seg igjen?

Jeg har alltid trodd at den dagen boka skal skrives, vil det være karakterer basert på folk jeg kjenner i en eller annen form. Foreløpig har de ikke dukket opp, og det synes mer og mer sannsynlig at det i stedet for karakterer basert på folk jeg kjenner, i større grad dukker opp karakterer som er helt og holdent fiktive. En ting er å skrive fra sitt eget nærmiljø. Noe annet er det når det i tillegg skal blande seg inn personer jeg kjenner, som jeg kanskje ikke har lyst til at skal være der en gang. Jeg forstår at forfattere innimellom kan bli både lettere schizofrene og paranoide. For allerede nå, uten at jeg har så mye som et komplett plott, eller noen som helst formening om hvor historien skal sno seg, begynner de å trenge seg på. Disse karakterene, som jeg ikke vet om er noen jeg kjenner eller ikke, skriker etter oppmerksomhet. I bakhodet manifesterer det seg personligheter og figurer jeg ikke vet hvem er, eller hva de har som planer. Jeg har ingen plan, foruten den første siden.

Jeg vet ikke hvor langt eller kort det blir, hvor veiene går, hvilke personligheter som kommer inn og går ut og kanskje blir der lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg har ingen idé om hvordan dette skal se ut når det er ferdig. Hjernen har bare såvidt begynt å våkne fra skrivedvalen, men allerede tusler og hvisker det i mørke kroker fra noen som mener de har noe de skulle ha sagt. En egenskap jeg slett ikke var - og er - sikker på at jeg har. Som jeg har hørt andre skrivende fortelle om, men tenkt at "yeah, men det er ikke sånn det fungerer vel?". Jo mer jeg pirker i overflaten, jo mer er jeg sikker på at under der, koker og bobler noe jeg ikke enda vet om jeg har kontroll på. Kanskje går jeg tom på side tre. Å skulle skrive helt fra egen fantasi, er en skremmende øvelse. Og kanskje ender jeg med noe langt mer skremmende for meg selv, enn for den som leser. Jeg trodde fantasien var mer eller mindre død, etter mange år uten bruk. Som det ser ut nå, har den i stedet ligget bokstavelig talt i dvale, vokst seg stor og sterk og ukontrollerbar, og jeg er ikke sikker på at det er så mye jeg som skriver, som det er at noe skriver seg selv, og jeg bare er redskapet.

Hva er det egentlig som driver folk til å skrive krim? Hva er det som driver Jo Nesbø, Anne Holt, Gert Nygårdshaug og Tom Egeland? Har DE kontroll på hva som dukker opp? Krever det en egen form for psyke - og en egen form for galskap?

Og i mellomtiden snor avisbudets bil seg gjennom gatene i høstmørk, tåkete Gjøvik-morgen, uvitende om hva han får se når han svinger av i krysset, nedenfor det store hvite huset der noen jeg kjenner bor. Jeg vet hva som venter der. Han har ikke kommet dit, enda.







onsdag 2. september 2015

En liten skaprydding før høsten

Og jaggu har jeg klart å sause bort nok et halvt år uten å skrive noe vettugt, men kanskje er det først nå hodet er på plass nok til å skrive litt igjen. Og jeg har fått beskjed om å gjøre det, "fordi jeg er så smart at jeg burde dele det med flere". Den har jeg ikke hørt før, tror jeg. Men skriving er en sånn ting som ikke kan planlegges, det kommer plutselig, i form av små setninger som begynner å forme seg i hodet, som små, flyktige gassballonger. Så blir det flere, og til slutt så mange at jeg må få dem ut. Av og til blir det bare noen få, og koker bort. Eller så flyr de av sted før jeg får sanset meg til å skrive dem ned.

En hel del har skjedd siden mars, jeg har blitt oppsagt fra jobb, kranglet med advokater, vært syk, blitt bedre, blitt verre, ligget en uke på sykehus for å pumpes full av nye medisiner (hurra for Lemtrada!), blitt drukket ut (to ganger!) og dagene har flydd forbi uten at jeg egentlig har registrert dem. Jeg har hatt alt for mye i hodet, og endelig fått hjelp til å lande noe av det. Jeg har aldri vært så skeptisk til noe som "Oppfølgingsenheten Frisk", men det var før jeg møtte May, min reddende engel. Hun tvinger meg til å sette ord på ting jeg ikke har tenkt, eller turt å tenke på før. Hun tvinger meg derimot ikke til å tro at jeg er frisk og burde jobbe fullt og litt til og klare enda litt mer. Hos May er det lov å være sint, syk, skuffet og svak. Hele dette innlegget burde vært en ode til May. Jeg er ikke vant til å måtte hamle opp med ubehagelige ting, ubehagelige mønstre, slemme tanker og dårlige vaner. Jeg er vant til å dytte det langt inn i et eller annet skap, og der får det ligge og ulme i årevis, eller jeg later som det ikke er der. Slett ikke alltid gøy, men absolutt nødvendig.

Ikke minst jobber hun med å få meg til å skjønne at jeg har en identitet som ikke bare er hva jeg gjør og presterer. Det er kanskje det tøffeste, når man ikke lenger har noe svar når noen spør "hva driver du med?". Det er alltid det første folk spør om, og det man måles på; hva gjør du, hva jobber du med, hvilke resultater kan du vise til, hva har du å skryte av? Akkurat nå; fint lite. I mitt hode har jeg alltid vært jobben min, hva jeg har gjort og de resultatene jeg kan vise til. I 29 dager til kan jeg si "jeg er sykmeldt". Om 29 dager har jeg ikke noe godt svar. Jeg naver. Jeg er på arbeidsavklaring. Jeg er i tillegg arbeidsløs. Jeg skal finne ut hva jeg klarer å gjøre, hva jeg kan og hva jeg kan brukes til. Jeg blir sannsynligvis i en eller annen grad ufør. En sånn ubrukelig slask som bare snylter på staten og kan late meg hjemme så mye jeg gidder, for jeg er jo sikkert innerst inne egentlig bare lat og arbeidssky og slett ikke syk. DET er det jeg tenker når noen spør, og jeg ikke har et svar. Og det er der May strammer meg opp litt. Det er alltid mer enn prestasjonene, jobbene, resultatene. Enda har jeg ikke så lett for å se dem, men jeg har blitt flinkere. Jeg er jo egentlig ganske snill (så lenge man ikke tråkker meg på tærne). Og så er jeg engasjert (i overkant, innimellom). Og et par ting til. Men jeg er ikke lenger Liv Maren i Byavisa eller Liv Maren i curlingklubben.

Jeg er ikke hu som jobber hele tida, er over alt, har kontroll på alt. Faktisk har jeg kontroll på fint lite. Ikke en gang klesvasken, som jeg innså i dag at jeg har utsatt i tre dager, eller å bære ut matsøpla som var full for lenge siden. Jeg skal gifte meg om 25 dager, og har sikkert glemt en hel haug med ting jeg burde ha tenkt på. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre etter 30. september, eller hvor vi skal få penger fra, eller hvordan noe som helst av framtiden blir. Det skumleste, er å innse at man ikke lenger har kontroll, og at det er ting man ikke kan styre. Jeg ble ikke noen av de tingene jeg sa jeg skulle bli når jeg ble stor. Aller minst har jeg blitt voksen enda. Jeg har blitt en del andre ting i stedet, og noen av dem er bra. Noen er slett ikke ok, og noen får jeg heller ikke gjort noe med. Den illusjonen jeg hadde av hvordan livet skulle bli, er borte som et blaff. Noen planer endres alltid underveis, og noen får man aldri gjennomført. Mye jeg har lyst til, kommer ikke til å skje.

Skrekken er å synke tilbake i likegyldighet, å ikke bare ikke være engasjert og "på" hele tida, men å tvert imot bare gi opp helt. Jeg er ikke vant til å ikke gjøre noe, å ikke skulle oppfylle en eller annen rolle. En av de vanskeligste hjemmeleksene jeg har fått, er å sitte rett opp og ned ti hele minutter i strekk om dagen og ikke gjøre noen ting. Sorry, May, jeg har ikke klart det hver eneste dag. Jeg har sprukket, og begynt å sysle med et eller annet av og til. Jeg står opp tidlig for å ikke kaste bort dagen, og så har jeg ingen ting å fylle den med. Jeg har ingen ting jeg MÅ gjøre, bortsett fra å jobbe med å bli friskere. Likevel føler jeg at jeg sløser bort verdifull tid om jeg setter meg i sofaen med en bok. Det er alltid et eller annet jeg burde ha gjort i stedet. Klesvask, tørke støv, rydde skuffer. Alt annet enn å sitte uvirksom. Jeg begynner, etter et par måneder med May, å innse hvilket forkvaklet syn jeg må ha på meg selv og verden rundt meg. Hvor mye stress som egentlig sitter i kroppen, og forventninger og meninger jeg har om hva jeg skal og bør og må klare, når jeg innimellom ikke klarer noen ting. Det kommer til å ta tid, lang tid, å skru av den overproduktive supereffektive skal-klare-alt-delen, og finne den delen som kan drite i hybelkaninene og heller lese en bok i stedet.

Og det kommer til å ta lang tid å finne en ny meg, som vet hva hun skal svare når noen spør "hva driver du med?".



torsdag 12. mars 2015

Jakten på Sommerkroppen 2015

Det er merkelig, enten fordi man blir eldre eller fordi man blir syk og merker at kroppen ikke fungerer som den skal - eller kanskje en kombinasjon, hvor lite viktig jakten på det perfekte blir. Nå er det #SK2015 som er the shit. Sommerkroppen 2015. Instagramkontoer som flommer over av #fitspo, #ripped, #cleanliving og #fit, minimale treningsantrekk, solbrune sixpackmager, freshe farger, svette kropper, proteinshakes og vektskiver. Alle jakter på Sommerkroppen, og det viktigste med prosessen er å dokumentere det på Instagram. Tips og råd om hva man skal og ikke skal gjøre, spise, løfte, løpe, klatre. Jeg var også der.

Jeg klarte å løpe av meg noe sånt som 30 kilo, timesvis etter veien, i skogen, alltid med joggesko. Noe fartsfenomen ble jeg aldri, men det var gøy å løpe. Jeg løp gjerne hver dag. Jeg løp 3-4-5 mil i uka, og jeg var fornøyd. Jeg løp mitt første halvmaraton, på en relativt dårlig tid, men jeg løp det, til tross for at jeg knapt  hadde rørt mitt slappe legeme før jeg fylte 25. Andre har et grunnlag, de har vært aktive i en eller annen form for sport, drevet en eller annen form for trening. Jeg hadde ikke det en gang, men jeg løp. Jeg pinte meg gjennom Oslos gater med såre bein og lyssky øyne, og tenkte ikke mer over det. Jeg så ikke alltid helt klart, det var litt som å se på sola og aldri bli kvitt den flekken i synet etterpå. Et par uker etter at jeg løp over målstreken på Akershus festning, ble jeg innlagt, og i løpet av 24 timer hadde jeg gått fra 25 og frisk til 25 og kronisk syk. Og jeg fortsatte å løpe. Jeg løp et halvmaraton, to halvmaraton til. Slankere enn noen gang, og dritfornøyd. Jeg var 26, og i bikini for første gang i mitt liv.

Nå er jeg 31, og etter et - to - relativt tunge år, har noen av de kiloene jeg svettet av, sneket seg ubemerket tilbake. Og jeg gir faen.

Jeg trener fortsatt, så ofte jeg klarer, ofte mer enn jeg klarer, og får betale for det de neste dagene. Jeg løper ikke lenger. Etter seks år, sliter jeg med å gå. Jeg sjangler, jeg er ustø, jeg holder på å falle rett som det er. Jeg løfter i stedet tungt, for der kan jeg stå stille. Fra å løpe et par halvmaraton i uka, sliter jeg med å gå fra jobb og hjem. Det er omtrent fem kilometer. Jeg klarer, på en god dag, fire og en halv. Da krabber jeg nesten de siste 500 metrene. Av og til sliter jeg med å gå fra bilen til butikken, om parkeringsplassen ikke er like ved døra. Det verker, det kniper, det sprenger, det kjennes ut som begge beina er brukket. Da er sommerkroppen plutselig veldig ubetydelig. Jeg finner fortsatt klær som passer i normale butikker, i normale størrelser. Jeg klarer fortsatt å gå fra a til b, om a til b ikke er for langt. Jeg klarer å løfte ting som veier mer enn meg selv opptil flere ganger. Og det er nok.

Jeg kommer aldri til å få #SK2015. Ikke #SK2016 eller #SK2017 heller. Jeg får aldri mageruter eller definerte muskler, og omsider er jeg faktisk helt tilfreds med det, for enda klarer jeg å gå selv. Jeg er tilfreds med å ikke være kronisk solbrun. Det er helt ok å gå utomhus uten sminke. Jeg trener, blir svett og ekkel, ser ut som et vrak, og har ikke noe behov for å legge det ut på Instagram. Det ville uansett ikke vært særlig pent, når målet med treningen er å trene, ikke få likes på Insta. Det er ikke så farlig om treningstøyet ikke matcher eller om håret er bustete. Jeg kunne skremt Nøkken på flatmark. Jeg har passert 30, det siger, det henger, det rynkes og skrukkes, og jeg gir f.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut, men fordi det ikke lenger er det viktigste i livet. Her om dagen tipset en av mine bekjente om en veldig flink dame som jobbet på en veldig flink klinikk, som hadde et veldig godt tilbud på Botox, for dem som er livredd å eldes. Jeg får Botox hver tredje måned, gratis. Ikke for rynker (men jeg får aldri rynker på den ene sida av ansiktet iallefall), og jeg kommer aldri til å betale for å ta Botox i skrekk for å se ut som jeg er den alderen jeg er. Botox er dritvondt. Det kjennes omtrent ut som noen slår inn skallebeinet med balltre, og det blør som en gris. Prosedyren er unnagjort på omtrent et minutt, og jeg gruer til det minuttet i tre måneder. Lide for skjønnheten meg et visst sted, det får finnes grenser. Skal det være så vondt å se pen ut, vil jeg heller være rynkete. Jeg forundres over hvor viktig kropp, utseende og det å se sprek og fit ut betyr for så alt for mange. Forskning viser at unge jenter bruker mer tid på å se bra ut, enn de bruker på lekser. Hva om den dagen kom at de brukte noe av den tiden på å være fornøyd med sånn som de er?

Når selv dagligdagse ting som å gå blir vanskelig, nedprioriteres banale ting som #SK2015. Jeg har en kropp, og enn så lenge fungerer den relativt greit til sitt bruk. Den er ikke pen, den er ikke slank, den er ikke muskuløs, den har ikke mageruter, silkeglatte legger, definerte muskler og tan, men det er der jeg skal være resten av livet. Jeg skulle veldig gjerne byttet den i noe yngre, penere, strammere og ikke minst friskere, men det er nå en gang det jeg har fått.

Nå mangler jeg bare sommer, så har jeg faktisk sommerkropp jeg også.











fredag 6. mars 2015

Syk? Jeg? Visst faen.

Det begynner å bli både måneder og år siden jeg hadde både tid til, og noe å skrive om. Ting hangler liksom avgårde på sitt sedvanlige vis uten verken store oppturer eller nedturer, det er hverdager stort sett. Til slutt flyter hodet over, utløst av noe så meningsløst som et lite møte som skal være til hjelp men som mer er til ergrelse. I høst gikk jeg på, til nå, tidenes smell. Etter å ha vært bortimot symptomfri i fire år med unntak av et lite atakk i april i fjor, var plutselig hele høyresiden lammet. Balansen var borte, jeg sjanglet som en kakefull alke, armen fungerte ikke, beinet levde sitt eget liv. Hodet var bare grøt, og fatiguen kom dundrende som et godstog. Fra å jobbe 12 timer i døgnet, ble jeg redusert til noe som kan stå opp om morran, pusse tenna og ta en dusj, og være utslitt så til de grader at jeg nesten krabber til sofaen. 50% sykmelding ble 80%, uten at det har hjulpet nevneverdig. Om noen skulle være i tvil om hvordan det kjennes ut; prøv å gå våken i 48 timer, SÅ går du på jobb som normalt. Nervesmertene har jeg også stort sett vært forskånet for, til nå. Hvert våkne øyeblikk enkelte dager kjennes det ut som armer og bein skal rives av, for en bedre beskrivelse: tannpine. Det er også en nervesmerte. Tannpine fra skuldrene og ut i fingertuppene, fra hoftene og ut i tærne. Til 31-årsdagen ble det i stedet for stilige støvletter med hæl eller en snasen kjole, stokk og HC-parkeringsbevis. Jeg klarer ikke å konsentrere meg stort lenger enn en gjennomsnittlig hamster. Jeg husker ikke hva jeg spiste til middag i går, eller hva vedkommende het som jeg møtte på gata og som jeg VET jeg kjenner.

Så hvorfor så frustrert, det er da mange som sliter med mye verre ting? Javisst. Likevel blir jeg innimellom sørgelig oppgitt. Denne måneden har jeg vært sykemeldt et halvt år. Jeg har ikke blitt bedre, tvert imot har jeg blitt verre. Jeg blir utslitt av filleting. Jeg kan være både sosial og morsom og være med på ting, jeg kan til og med klare å gjøre en form for jobb i noen timer i strekk selv om det suser i hodet og verker i kroppen og jeg ikke lenger klarer å formulere vettuge setninger. Jeg klarte å komme meg gjennom en hel curlingkamp! Selv om det verket i hele kroppen og jeg sjanglet mer enn gikk og jeg sov store deler av dagen etterpå. For jeg "ser jo så frisk ut", og jeg "er jo ute blant folk" og jeg trener til og med en gang eller to i uka - kanskje er jeg ute en time eller to om dagen, om det er en bra dag. Den neste dagen, eller to, eller tre, er det nok å smøre frokost og kle på seg før det er på tide med en blund. Ikke fordi jeg er lat eller legger meg for sent, rett og slett fordi jeg er så utslitt at jeg har lyst til å grine.

Etter et halvt års sykemelding har man dialogmøter. Dialog i betydningen "NAV skal sette kryss i et skjema og finne på tiltak". Selv om jobben er så godt tilrettelagt som overhodet mulig. Jeg skal, og klarer, å jobbe halvannen time om dagen, og den tida deler jeg opp selv. Jeg svarer telefoner og mailer uansett når på dagen de kommer, jeg får sendt avgårde det som skal faktureres, jeg får tatt imot bestillinger og skaffet instruktører, kanskje et møte eller to. Det er ikke godt nok. Helst skal man jobbe enda mer enn som så. Helst skal man jobbe så mye som overhodet mulig av dagen, selv om det betyr at man ikke får gjort noe som helst utenom jobb fordi man er utslitt. Man trenger ikke å være sosial, man trenger ikke hobbyer. Man trenger ikke husarbeid, eller å lufte bikkja. Man skal JOBBE! Jobbe, sier jeg! Og kan man ikke det, da sendes man på tiltak. Jeg skal på tiltak. Jeg skal til et senter som hovedsaklig jobber med rus og psykiatri, lese- og skrivevansker, sykelig overvekt, innvandrerkvinner uten jobb eller andre med ulike problemer med "sosial mestring". Jeg skal fotfølges i åtte uker av noen som skal vurdere hvor mye jeg maksimalt kan jobbe, og med hva. Kan jeg jobbe mer dersom jeg kan sitte på ræv og fylle hermetikkbokser framfor å jobbe med noe jeg interesserer meg for, så skal jeg visst det, bare så jeg iallefall jobber så mye jeg kan i løpet av døgnets 24 timer.

Jeg har ikke vært arbeidsledig siden jeg var 15. Jeg engasjerer meg i politikk og MS-forbundets lokalforening, så mye jeg føler jeg har ork til. Jeg har gitt ut en bok, og kanskje blir det en til etterhvert. Jeg leste bøkene mine selv da jeg var tre, og som du ser kan jeg jaggu også skrive. Det har til og med vært jobben min i noe sånt som ti år. Rusproblemene begrenser seg til å ikke ha ork til å jekke en pils på fredagskvelden. Jeg kan jobbe jeg, så lenge jeg får gjøre det i mitt tempo og etter mitt eget energinivå. Heldigvis har jeg en jobb som tillater nettopp det!

Jeg ØNSKER meg ikke uføretrygd. Jeg vil aller helst være i full jobb, med masse energi og null smerter. Jeg vil, om jeg kan, BÅDE jobbe fullt og engasjere meg i ting utenom jobb, kanskje være sosial, ta en fest, henge med venner, ta en spontantur til fjells. Jeg har brukt et halvt år på å akseptere forslaget fra en lege med mange års utdanning om at det kanskje er til det beste, å bli en av disse ufordragelige latsabbene som snylter på statskassa og har ferie hele året. Som bare kan sitte hjemme og gjøre hva man vil når man vil, sove så lenge man vil, bare få penger dryssende inn på konto hver måned uten å løfte en finger, mens alle andre sliter helsa av seg og betaler uforskammede summer i skatt for å subsidiere oss. Som aldri har søvnløse netter på grunn av smerter, som får gå på jobb og møte kolleger, og så kunne gå ut og møte venner etterpå. Som ikke trenger å planlegge noe så enkelt som å komme seg på butikken og kjøpe brød (men da må støvsuginga vente til senere).

Enkelte dager er rett og slett bare ræva, energinivået er nært null, nervesmertene litt verre, balansen litt dårligere. Andre dager hiver jeg meg til og med på en kort treningsøkt i håp om å bevare siste rest av skrotten så godt som mulig. Fordi jeg liker det, og fordi jeg får være sosial sammen med andre som liker det. Men i skjemaene som skal krysses av er det ikke plass for sånne ting som "uhelbredelig, kronisk, invalidiserende sykdom", uopprettelige skader på hjernen og nervesystemet eller det faktum at det ikke kan reverseres, at det handler om å gjøre nedoverbakken så lang og slak som mulig. Å utsette skadene og dermed funksjonsnedsettelsen så lenge som mulig, å ha et så normalt liv som mulig så lenge man kan, før det eventuelt går til helvete for godt. Det er ikke bare å "ta seg sammen og prøve". Det finnes ikke noe "du kan hvis du vil".

Det er som å gi en som nettopp har amputert begge beina rådet om å "komme seg ut og gå litt".








mandag 12. mai 2014

Stillheten etterpå

Og plutselig hadde det gått en hel liten evighet siden sist man hadde tid til å knote ned noen ord. Det, og så har ikke behovet vært der. Mandager med hjemmekontor er fine til sånt, når man strengt tatt egentlig skulle gjort noe helt annet (regnskap, skrive politiske saker, sette på vaskemaskina and the whole shabang) Men i dag er det bare stille. Litt for stille, etter en fantastisk helg med verdens fineste mennesker, og noen opp- og nedturer.

Egentlig er jeg bare tom og helt matt etter å ha brukt fire dager sammen med andre gærninger som meg selv, sånne med kaputte nervesystemer og en ekstra fartsdump i veien. Sånne som vet akkurat hva du mener når du sier at nå er du litt sliten, i stedet for å svare med "ja, men det er vi alle i blant". Sånne som har vært akkurat like livredde for liv og framtid som en selv, som enten enda har det tungt, eller som har kommet ut på den andre siden av skrekken og innsett at kanskje var det en gave mer enn en øks over hodet. Sånne du ikke trenger å si noe til, men som likevel skjønner. Sånne du kan senke skuldrene blant, uten å måtte late som, uten å måtte sørge for å se litt ekstra sprek ut slik at de ikke begynner å spekulere og konspirere. Gamle venner, nye venner, gamle venner som har blitt nye venner, og som man til slutt innser at betyr noe helt ekstra, alle disse noenogførti lyspunktene i et hav av galskap.

Og fra en liten boble av fred langt inni hurdalsskogene, ble plutselig overgangen til hverdagen fryktelig brå. Kanskje er det den pustepausen man skulle hatt før, etter et år med døgn bestående av bare jobb og søvn og mer jobb, ansvar, telefoner, organisering, kaos og for få timer i døgnet. Og kanskje er det akkurat den luka man trenger for å sette pris på de menneskene man har rundt seg, enten nært eller fjernt, finne ut hvem og hva som er viktig, hvem og hva som er verd å bruke tid og energi på, finne den altomfattende endeløse takknemligheten til alle dem som er der, og som man ikke husker å si det til. Som plutselig er borte, noen for godt, andre for alt for lenge av gangen.

Snart, kanskje om en time eller to, kanskje lenger, er livet tilbake til den relative normalen. Akkurat nå er det bare meg, kaffekoppen og takknemligheten.

fredag 25. oktober 2013

Faen til mas!

Å nærme seg 30, i et forhold og enda barnløs, er for mange en kilde til utømmelig nysgjerrighet. Det er et hav av potensielle fallgruver, iallefall dem man aldri skal nevne for horden av venner og bekjente som allerede har klemt ut en sneip eller tre. Aldri nevn at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Det vil, automatisk, avstedkomme spørsmål om man er gravid. Om man IKKE klager på nevnte, vanlige, symptomer og plager, kommer likevel spørsmålet om man ikke har tenkt å prøve snart. Vi uvitende, naive krek, som ikke har skjønt hvilken enorm glede som ligger i gulp og bæsjebleier, sammensydde underliv og manglende søvn, kolikkplager og konflikten tøybleier/engangsbleier/hjemmelaget babymat/babymat på glass/amming/ikke amme og være kjip og ufølsom.

Kjære, du nærmer deg 30, og enda er det ikke en liten kul å øyne på magen! (Annet enn den som er sårt ervervet og enda mer uønsket på grunn av år med manglende trening). Ikke no press, altså, ikke i det hele tatt, jeg er bare nysgjerrig. Jeg er bare nysgjerrig hver gang du nevner at du er kvalm, svimmel, er sulten, har mistet matlysten, har lyst på lakris/sitron/makrell i tomat/jordbæris, føler deg oppblåst eller har vondt i puppene. Om jeg virkelig ikke har skjønt mirakelet? Mulig det, men det gir ingen noen rett til å verken forvente eller insinuere at det snart er på tide man klæmer ut en liten kraum. Tenke seg til at jeg faktisk er fornøyd med livet som det er nå, å jobbe 10 timer om dagen, kan gjøre hva jeg vil med resten (for det meste; sove. Jeg liker å sove. Mye.) Eller trene. Eller stikke til fjells med kameraet midt på natta. "Men det er jo sååå koselig! Ja, altså, jeg revnet jo fra øre til øre og trodde jeg skulle dø, og jeg holdt på å blø ihjel, og det varte i 20 timer og kjentes ut som man reverserer en semitrailer i f****, men det er jo såååå koselig!" Glemt er revner og blod, glemt er smerter og epidural (jeg har tatt en spinalpunksjon, det er det samme, bare at man suger ut spinalvæske i samme slengen. Det er jævlig vondt) glemt er de minuttene når man brøler på mamma.

Ingen snakker høyt om gulp og bæsj og søvnløse netter, når man sikkert har lyst til å kaldkvele ungen i ren frustrasjon bare for et minutt på øyet. Og alle mener de har en rett til å mene at jeg og mine barnløse medsøstre snart burde få bolle i ovnen, bare fordi DE har en eller to eller tre eller fire, og fordi man trossalt snart er 30. Jeg kunne skyldt på at jeg ikke KAN få unger (derfor skal man være forsiktig med å kommentere andres tilsynelatende, eller fraværende, graviditeter). Det kan jeg, inntil videre, ikke. Jeg har ikke prøvd så himla hardt. Med hånda på hjertet, jeg klamrer meg til p-pille-brettet hver bidige morgen. Jeg skal ikke si jeg ikke har tenkt tanken om at det er fristende. En gang eller to. En liten sneip som er søt, lukter godt, sover hele natta og er ellers et geni uten sidestykke.

Det betyr ikke at andre har rett til å mene at jeg burde jo minst hatt nummer to på gang. Jeg har også fått venninners frustrasjon over fremmedes grafsing på ens egen voksende mage (jeg foreslo hun neste gang bare kunne si "neida, jeg er bare feit. Hva med deg?" og se reaksjonen). Fremmedes mange meninger om barneoppdragelse, skal/skal ikke amme/bruke den og den type bleier/fore krapylet sånn eller hint/ligge sånn eller hist, den plutselige retten til å invadere vilt fremmedes privatliv på alle områder, når det er greit å snakke om slimpropper og inkontinens i køa på Kiwi. Om noen noen gang kommenterer neste gang jeg nevner at jeg er kvalm/svimmel/har vondt et sted om jeg er gravid (som herværende dag skjedde, nettopp i køa på Kiwi), kommer jeg med all sannsynlighet til å bli særdeles ubehøvlet, for å formulere det på en hyggelig måte. Ja, jeg nærmer meg 30. Ja, jeg er i et stabilt forhold, med hus, stakittgjerde og bikkje. Og noe mer enn det, har du faen ingenting med. Amen.

søndag 20. oktober 2013

Hva tenkte du, Anders - revisited. To år har gått.


Følgende tekst skrev jeg om morgenen 23. juli 2011, da jeg sto opp, slo på nyhetene og ikke klarte å holde kjeft lenger. Den gangen avstedkom det 32000 visninger i løpet av de neste 18 timene, totalt nærmere 60.000 på tre dager, på en, den gang, anonym blogg. Originalmanuset ligger fortsatt på harddisken og i originalbloggen som nå er lagt ned, men ligger der fremdeles, skjult for resten av verden. Jeg er en innlogging unna å kunne finne det fram igjen, selve kladden som lå der før det ble publisert, dersom noen skulle trekke det i tvil, sammen med mailkorrespondanser både før, under og etterpå.
Selv om overraskende mange "lånte" innlegget og hevdet de hadde skrevet det selv, eller at det ble skrevet av "en jeg kjenner" (Som her, som "en jeg er tante til"http://daa.blogg.no/1311442658_hva_tenkte_du_anders_.html). Det er ikke noen av mine tanter, iallefall, men takk for at du tok deg bryet med å endre originalteksten min, slik at det virket mer troverdig at du hadde skrevet den. For dere som finner det under "via Fem Piker" - jeg var en av de fem. Vi la ned bloggen, og er i dag på ulike steder i livet, med varierende grad av kontakt.

Først i dag, over to år senere, tør jeg legge det ut under fullt navn. Hvorfor i dag? Fordi det var først i dag jeg klarte å lese det igjen selv, uten å bli eitrande forbanna.


"Hva tenkte du, Anders, da du sto opp i går. Kanskje tok en dusj og en kaffekopp, kledde på deg og spiste frokost. Sannsynligvis en sjekk, at alt var på plass, at planen din var helt vanntett, om du hadde tenkt på alt? Hva tenkte du, Anders, da du kjørte mot sentrum, vel vitende om hva uvitende nordmenn om minutter skulle rammes av. Smilte du, i selvrettferdighet over det du mente var riktig å gjøre for vårt land, da du monterte uvisse mengder sprengstoff utenfor Regjeringskvartalet, og hastig gikk derfra? Da du rettet på politilua du urettmessig hadde skaffet deg, kanskje kastet et blikk på maskinpistolen din og kjørte mot Tyrifjorden?

Sendte du noen tanker til den guden du hevder å være tro mot, til det fundamentalistiske, ba du om at han skulle holde sin hånd over deg når du utførte dine udåder? Hva tenkte du, da smellet kom, de tause minuttene etterpå før omrisset av en overveldende katastrofe trådte frem, før skrikene begynte? Hørte du skjelvende, sjokkerte reportere på radio, som ikke kunne fatte hva som nettopp hadde rammet oss, hvem som sto bak, hvor mange som kunne være drept og såret? Så du røyken i bakspeilet, fra brennende bygninger fulle av mennesker, mange døde, tatt av din egen hånd? Følte du deg mektig da?

Du kunne drept min beste venn, Anders, da sjokkbølgene av bomben du finurlig har konstruert slo ut alle rutene i en kilometers omkrets. Hun sto foran et enormt vindu som splintret og eksploderte i tusener av livsfarlige kniver. Noen millimeter feil, og det kunne blitt fatalt. Du kunne tatt fra meg den første jeg ringer når verden ikke er et hyggelig sted, når jeg ikke har det bra eller når jeg har det veldig bra og trenger noen å dele det med.

Hva tenkte du, Anders, da du parkerte bilen og hoppet om bord i båten til Utøya, hvor flere hundretalls glade ungdommer møttes om sine felles interesser i Norges framtid, noen hadde kanskje sin første sommerflørt, alle hadde de fått masse nye venner, venner de knapt hadde begynt å bli kjent med, hvor de enda er litt sjenerte og ikke vet hva man skal si når man møtes over frokosten annet enn et blygt god morgen. Hva tenkte du, når båten sakte duret mot øya, minutt for minutt, rak i ryggen med maskinpistolen, den omtenksomme politimannen som skulle sikre at alle var trygge etter bomben i Oslo, en myndighetsperson man vet man kan støtte seg til, som ordner opp.

Når ble du så sint? Så sint at du med jubelrop skyter ned og dreper et hundretalls glade ungdommer på sommerleir. Fra en formodentlig god oppvekst på beste vestkant, den lille, blonde gutten med ståløynene. Hvem var det, som gjorde deg så sint på alle som ikke er like norske og blonde som deg, var det en enkeltperson, var det grupper? Var det noen du kjente, eller ble du bare sint av det du leste i avisene og så på TV? Hvor fant du de andre, som mente det samme som deg, følte du deg da som en del av noe større, som del av en gruppe, en helhet? Tente dere hverandre, og fyrte opp under hverandres hat? Hvorfor var det du, og ikke en av de andre, var de ikke tøffe nok, eller ekte nok, eller sto de kanskje ikke like hardt på sine synspunkter at de klarte å ta liv? Hadde de, i motsetning til deg, den lille sperren i hodet, som får folk til å være sinte, rasende, men ikke trykke på avtrekkeren og ramme et helt land, det landet du har vokst opp i og er en del av – i din egen by?

Hva tenkte du, Anders, da du trakk inn avtrekkeren, kjente rekylen, hørte smellet, og så den første falle? Hvordan var det, å drepe sitt første menneske, øye til øye? Hadde du øyekontakt med den livredde unge gutten eller jenta, som aldri kunne tro du faktisk ville trekke av? Var det enklere å ta den andre, den tredje og den fjerde? Er det lettere etter hvert, eller kobler du ut slik at du ikke tenker på at det faktisk er andre mennesker du dreper, at du kutter livstråden, at de aldri mer skal puste, og rammer familier, venner, kjærester?
Noen sier du jublet. Krigsrop. Følte du deg rettferdig, da du slaktet ned nærmere et hundretalls av unge, engasjerte barn og unge, Anders, fordi du visste det ville ramme hardest akkurat der? Hørte du skrikene? Overga du deg frivillig, VILLE du bli tatt, da det ekte politiet kom i land på øya, eller trodde du du var overmenneskelig og ikke kunne tas? Handlet det bare om å ta så mange som mulig mens du rakk? Hva tenkte du, da håndjernene var på, og dagen over?

Var du lykkelig da?"