Når dette skrives er det to uker siden dalen vår nok en gang ble rammet av en dramatisk flom. Denne gangen verre enn i 2011 - da vannet steg og steg, men i alle fall til en viss grad holdt seg i sine løp. Denne gangen fulgte også store skred og ras, som gjorde skadene for mange betydelig verre enn sist.
Familier er blitt hjemløse, noen for andre og tredje gang. Hardest gikk det ut over Kvam og Midt-Gudbrandsdalen. Her holder man fortsatt pusten i spenning mens Mjøsa stiger. I går nådde den samme høyde som i 2011, og enda er det mer å gå på. Men da blir det kritisk, også for mange i Lillehammer. Værvarselet melder om ikke sol, så i alle fall ikke mer regn, det klarer vi ikke. Det er ikke plass til mer vann. Næringsdrivende på Strandtorget forbereder seg på å kutte strømmen og stenge dørene til flommen er over og Mjøsa ikke lenger truer.
Hvorvidt det er menneskeskapt eller naturlige svingninger skal jeg ikke gå inn på, selv om jeg har mest tro på sistnevnte. Da det vi kaller «Den lille istid» begynte i 1315, så regnet det sammenhengende i sju år i vår nordlige del av Europa. Vi vet at våren kommer hvert år. Det vil bli varmere. Snøen vil smelte. Det vil regne. Det gjør det, og har det gjort, hvert år både før og etter menneskene befolket Gudbrandsdalen. Likevel blir ikke katastrofen mindre for hver flom slik det skulle forventes. Skadene denne gang er større enn sist, både de menneskelige og de rent materielle. Flere kommuner «skulle ha satt i gang» flomtiltakene etter 2011. Det rakk de ikke.
Et altomfattende, altoppslukende byråkrati hindrer at tiltakene blir satt i gang. Noen skal tjene til livets opphold i dette store, ugjennomsiktige, ugjennomtrengelige vi kaller byråkratiet. Derfor må de ha noe å fylle dagene med. Et kontor til å innom. Et stempel til som må på plass. Noen må ha innsigelser mot tiltakene som er foreslått, enten for å verne fisken i tilsynelatende fiskeløse elver (!) eller andre, vage begrunnelser. Jeg tror ikke de husløse familiene i Kvam og Gudbrandsdalen forøvrig ofrer en sjelden plante eller en ørretbestand i en sideelv en tanke i det stuebord og potteplanter, familiealbum og barneleker seiler mot Lågens utløp.
I den sørtyske byen Passau, der elvene Inn og Ilz munner ut i Donau, ble det mandag målt den høyeste vannstanden siden 1501. Passaus vel 50.000 innbyggere mistet samme dag sin forsyning av rennende vann, som ble stengt av frykt for smittespredning. Minst ti er døde av flommen i Europa så langt. Tysklands statsminister Angela Merkel lovet tirsdag statlig hjelp til flomofre, og stiller i første omgang 50 millioner euro eller 380 millioner kroner til rådighet for «ubyråkratiske strakstiltak». Delstaten Bayern, som er hardt rammet, bevilger et tilsvarende beløp.
Her, mens campingvogner, hus og menneskers liv flyter forbi, planlegger byråkratene fortsatt tiltak – og hvordan de skal finansieres, fordeler skyld og ansvar og hvem som skal gjøre hva – etter den forrige flommen som rammet.
Er vi heldige, er tiltakene som må på plass etter årets flom, om det fortsetter i samme byråkratiske sendrektighetstempo - realisert innen en tredje, fjerde eller femte flom, om en åtte-ti år eller så. For med 4000 milliarder på bok, er det ikke så lett å finne penger til å gjøre jobben skikkelig en gang for alle, og spare samfunn og skjebner for enorme kostnader.
(Leder i Lillehammer Byavis 6. juni 2013)
