Betraktninger i tåka

Hva en blogg skal og ikke skal inneholde er det heldigvis få regler for, så i stedet for spissfindige betraktninger om verden og krig og fred og sånt, så vil jeg i stedet presentere dagens tanker, slik de har skilt seg ut siden jeg sto opp.

1. Mulig Florence Welsh har en særegen og spesiell stemme som sørger for at hun og hennes maskiner får hit på hit. Men Spectrum kan jeg dy min begeistring for, det er for pokker bare skrik og hyling, og likevel insisterer P3 å spille den hver morgen fem på halv åtte, like før jeg har fått første kaffekopp og er noenlunde tilregnelig. Må hun hyle så jævlig da?

2. Lana Del Rey har en stemme som ikke matcher resten av dama. Man vil jo veldig gjerne at hun skal være litt sånn 1920-talls film noir-sexy på en Jessica Rabbit meets Rita Hayworth-aktig måte. I stedet er det eneste jeg klarer å tenke når jeg ser bilder av dama at hun lukter vondt. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg er ganske sikker på at hun gjør det.

3. Metallica har ødelagt Whiskey In The Jar, en gang for alle. Gode, gamle irske drikkeviser blir aldri mer det samme. Hvorfor må James-o Hetfield-o synge-o på en sånn grusom-eo måte? Ikke bare i den, men i de fleste Metallica-o-låtene, og så prøver Volbeat og alle andre dansker å kopiere det. Hvorfor bare danskene, og skjønner de ikke at det høres helt fjernt ut? Det høres ut som mannen mest har bruk for noe tarmløsende.

4. Etter å på rekordtid ha pløyd gjennom Finn Bjelkes eminente andrebok om gretne, gamle gubber (kjøp den!) så er jeg overbevist om at jeg er en gretten gammel gubbe. Jeg må ha mat jevnlig, blir muggen om jeg ikke får ettermiddagslur og påfølgende kaffe (gjerne med kake til). Jeg har begynt å sette pris på blåmuggost og sardiner, og legger meg klokka ti. Så synes jeg ungdommen nå til dags har alt for lite klær på seg, oppfører seg dårlig, at musikken ikke lenger er musikk, at emballasjene blir stadig vanskeligere å åpne og at det er uhyrlig når postmannen ikke har levert sitt før klokka 12.

There WILL be more, når dagen skrider frem.