På'n igjen

Så får'n prøve å knote ned noen ord igjen da. Long time no see. Og for motivasjonens del, skal jeg heretter brette ut den brutale kampen mot valkene og annet snacks. Om jeg ikke klarer å motivere meg selv, får jeg iallefall innbille meg at jeg har litt ekstra grunn til å skjerpe meg. Innimellom glimtes det nok til med diverse andre meningsytringer av den typen som ofte havner på trykk i en herværende gratisavis, men dagene foruten jobb består av trening med og uten mening, uten at jeg skal gå rosablogg av den grunn. Jeg kan ikke love mye, annet enn at det ikke blir selfies i rosa treningstopp mens jeg flekser sixpacken kledelig solariumsoransje.
For å sitere et fantastisk innlegg jeg kom over i går:  "Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. " (Les hele innlegget her: Tufs i tights)

Der har du meg. På tur opp, etter en lang tur ned, etter å ha vært bælfeit hele livet. Tredve kilo ned, ti kilo opp igjen, og med en mage med betydelig omfang. Puppene jeg mistet i forrige runde, er fortsatt borte. Nå har alt liksom bare seget nedover, og klort seg fast. Beina er relativt spjælete, noe som forsterker inntrykket av å se ut som en kjærlighet på pinne. Bevæpnet med pulsklokke (hurra for mamman og pappan min, som forstår min kjærlighet til gadgets! Jeg er i besittelse av dette vidunderet) og ambisjoner høyere enn Busta Rhymes innser jeg at jeg er alt for sent ute med å sikre bikiniformen i år, men pokker heller, man får gjøre så godt man kan. Jeg har allerede støl triceps, ræv og ankler etter ukens foregående økter (jogging, kickboxing, styrketrening på overkropp, intervall på ellipsemaskin og noe som høres så sexy ut som "bootylicious", men som er så svett og ekkelt som det kan bli når førti damer skyter hoftene til værs i kollektiv lidelse over en stepkasse.) Jeg er bemerkelsesverdig nok ikke blitt kvitt muffinsvalkene over natten (her er ikke "jeg tvinger meg inn i for små Miss Sixty-jeans så ekspeditrisen ikke skal tro jeg har større bukser enn henne"-muffins altså, her er "50-åring i helsetrøye med ølvom"-muffins. Mer som et litt mislykket kneippbrød, når de siger over kanten på brødforma og ned på stekerista)

I dag feilet jeg dog miserabelt, da jeg beviste en gang for alle at man ikke kan stole på en app. Ikke en gang om man har to. Skisporet mente at lysløypa var kjørt opp for 14 timer siden. Swix-appen anbefalte lilla voks for grovkornet snø. Jeg burde ha ant de berømte uglene i postkassa da veien, parkeringsplassen og de første hundre metrene var bar og fin grusvei. Om ikke det hjalp, burde jeg kanskje snudd uten skam da jeg så fotgjengere i skiløypa. Eller, der skiløypa var sist jeg var der. Der var den ikke i dag. I dag ble jeg møtt av et begredelig felt råtten kornsnø ispedd grannåler og hundebæsj. Det som en gang hadde vært spor, var to delvis borttinte rekker av is, med kongler, bar og mer hundebæsj i. Men, jeg hadde da ikke kjørt fem kilometer for å snu! Så jeg gikk på, med et mot Nansen hadde trengt i sin tid. I hele 500 meter. Det var så infernalsk bakglatt, at jeg omtrent skled baklengs i unnabakkene. Mens fotgjengerne humret for seg, staket jeg meg endeløst sakte forbi, da det var den eneste måten å komme seg framover på. Med to armer som nykokt spaghetti så det nok mer ut som desperat krafsing, enn Aukland over fjellet fra Rena. Etter nevnte 500 meter ante jeg det første som kunne minne om en svak motbakke, og fornuften slo inn igjen etter dvalen, og snudde. Turen tok, lengden til tross, hele 15 minutter og 27 sekunder. Men så bakglatt var det, og så mye peste jeg i mitt strev, at jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som har klart å forbrenne 91 kalorier på 500 meter på flatmark.

Så hva har jeg fått ut av dagen? Jeg ség ned i sofaen med min store svakhet; Sørlandschips, fulgt av Rock of ages på DVD. Jeg vet ikke hva som er jævligst. En aldri så liten karbosmell etter å ha ligget godt under 100 gram karbo om dagen i to uker. Og en sviktende tro på rocken, filmindustrien, Tom Cruise og puddelsveisens ære i det som må være Hollywoods svar på pute-TV. Kleint og jævlig, og jeg føler meg som en søppelhaug, innvendig og mentalt. Jeg kommer til å anmelde den neste oversetteren som oversetter hedelige puddelrock-tekster til norsk, fulgt av et større søksmål dersom flere øyner muligheten til å gjøre musicals av enda flere av mine gamle, kokainsløve helter. Og jeg er glad gubben er passe nærsynt og foretrekker å ha lyset av.