Mot i brystet, vett i pannen

Pudding i ben og armer!
I dag har jeg fått hjelp av englene selv, ikke erkeenglene Mikael og Gabriel, men Mikael og Christoffer, i form at to toppidrettsstudenter i PT-uniform, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er i stand til å gå i morra. Mitt alltid kjære Elixia sørger nemlig for PT-uke, hvor jeg allerede på første dag sikret meg kuppet "to menn til prisen av en" - gratis. Helt til egen, fri bruk etter egne ønsker i en hel time - oh joy! Så hva brukte jeg den timen på?

Knebøy.

Mange. Så langt ned, at man nesten setter ræva i parketten, med godt over halvparten av egen kroppsvekt på skuldrene. (Og i motsetning til hva jeg i mitt eget oppblåste ego på et tidspunkt trodde; det er ikke så mye. Det var ikke så mye da jeg tok over egen kroppsvekt i knebøy heller, dog med dårligere teknikk. Hildeborg Hugdal har pers på over 272 kilo, og da blir selv min anselige vektstang som fyrstikk å regne) Med hælene plantet på to femkilosvekter mens jeg pustet og peste som en hval (de lærte meg nemlig at man faktisk skal puste også!) Alt jeg har gjort til nå, er feil. Teknikken er ikke en gang teknikk, det lærte jeg i dag. Med sko, uten å gå under kneledds høyde, og med for lite svai. Nå har det gått en time eller to, og jeg begynner allerede å stivne helt. Nevnte jeg benkpress? Jepp, mange der også, etter å ha fått inn riktig teknikk. "Vi legger på litt til, det så så lett ut", konkluderte de, og slengte på fem kilo til. Så mye for å late som at man har peiling og forutsetninger for å gjøre det man gjør, og tilsynelatende klare det uten å spy. Jeg burde ofre karrieren på poker, dersom pokerfjeset er så sikkert at det ikke vises på utsiden at jeg er på grensen til å inngå en hestehandel med mørkemannen.
Jeg ba jo trossalt om det selv, da jeg, tøff i pysj, sa "kjør på til jeg dåner".

Markløft er heller ikke gøy etter fire sett. Foruten at man føler seg som en komplett noldus der man står med rumpa ut og svai i ryggen og peser mens man faktisk kjenner muskelfibrene ryke én etter en. Topp det hele med litt tautrekking, og man har oppskriften på midlertidig invaliditet. Planen var å i nærmeste framtid ta opp kampen mot mitt sikre endelikt - Lysgårdsbakken, eller i det minste en liten joggetur, alt etter hvordan timene strekker til.

Som her nu ser ut, er jeg redusert til en krakk med umiddelbart hjelpebehov innen Dagsnytt. Bortsett fra den curlingkampen jeg må gjennomføre på hederlig vis - en sport som innebærer både kraftige fraspark, balanse og en viss sans for presisjon og styrke kombinert i form av utfallignende slides over isen.

Akkurat det man trenger med noe sånt som åtte centimeter for korte lårmuskler og fleksibilitet som en middels sperreballong.

(PS: Det er et lite plaster på såret at mens jeg gråt og svettet og bar meg over vektstengene, hadde min bedre halvdel en rent trivelig opplevelse i fellesdusjen. Uten å gå i detalj så innebar det en annen mann med fortrinnsvis andre interesser enn min, og et sterkt ønske om å gjøre noe med det. For å sitere: "Jeg er jævlig glad jeg hadde såpe på flaske, og ikke i bit!)