God aften! Da er jeg ute av dvalen etter et uhyre langt formannskapsmøte. Ikke bare skal man holde seg våken i et rom hvor mange mennesker snakker relativt dempet i lang tid, man skal i tillegg få med seg hva de snakker om, og klare å konstruere en sak ut av det. Iallefall er det en god del av dere med MS der ute, som vet hvor enkelt det kan være... Hodet var grøt ved dagens slutt, og turen bar rett på sofaen i stedet for å gjøre ferdig sakene, ergo blir det unødvendig overtid langt utover kvelden. Der gikk joggeplanene også fløyten, iallefall de som innebar å møte opp på en bestemt tid til et bestemt sted for å løpe sammen med flere. Skuldre og nakke kjennes fortsatt ut som de er tygd på og spytta ut, så det er ingen umiddelbare planer om annet enn å drikke kaffe og skrive en stund til før jeg så mye som TENKER på å knyte på meg joggeskoa.
I stedet begynte jeg i bilen på vei hjem å tenke på nødvendigheten, viktigheten av, og betydningen av en bitte, bitte liten strek. Grunnen til at jeg føler det nødvendig å påpeke at den finnes, var en kommentar av en av formannskapsrepresentantene, som henviste til en sak jeg hadde skrevet (det skjer jo nesten aldri! yay!). "Dette er det jo journalisten som har skrevet, så vi får gå ut fra at det stemmer", sa han, og viste til lover og regler i kommunen jeg ikke kan noe om. Dumt at jeg skrev det da, sant?
Ikke når den hadde den bitte lille, unnselige streken foran seg. Det som kalles en sitatstrek. Den søte, lille saken som viser når et sitat fra noen starter. Den lille, litt lange prikken, strengt tatt, som fortalte hva en ansatt i kommunen hadde sagt om hist og hint. Det er ikke første gangen jeg blir tillagt meninger og utsagn som slett ikke er mine. For ikke lenge siden, ble jeg truet med søksmål og utskjelt per telefon av en eller annen sjæf ved Art of Sushi i Oslo, fordi jeg i en sak siterte en person i byen som, blant mange andre, hentet noe av inspirasjonen til menyen ved sitt nye spisested nettopp fra Art of Sushi. (Ja, jeg navngir restauranten, rett og slett fordi jeg ble eitranes forbanna og synes det var en jævlig kjip, urettferdig oppførsel) Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som journalist. Om jeg hadde vært der og spist? Nei, det måtte jeg innrømme, det hadde jeg ikke. Hvordan kunne jeg da PÅSTÅ at jeg visste hva jeg snakket om?! Jo, fordi jeg siterte noen på det som faktisk hadde vært der. Jeg henviste elegant til sitatstreken, og belærte vedkommende på fireåringsvis om hva en sitatstrek betyr, nemlig at det viser hva *noen* har sagt - og den *noen* er ikke meg! Jeg personlig kunne da virkelig ikke stilles til rette for det en av byens restaurantører sa, at hans nye restaurant hentet inspirasjonen fra et annet sted? At han mente nevnte restaurantør var en svindler og en bedrager, får jo stå for hans regning, for så langt (og lite) som jeg kjenner vedkommende er det en oppegående fyr. Fordi jeg har snakket med ham noen ganger, fordi jeg har skrevet saker hvor nevnte restaurantør har vært kilde. En hyggelig en, som man gjerne vil bruke flere ganger i saker hvor det kan være relevant.
"Du hører fra min advokat Elden" (ELDENELDEN!) sa han, og slengte på røret. Jeg har fortsatt til gode å snakke med nevnte Elden, men han har det sikkert travelt med å mingle med kjendisene.
DET er nemlig jobben min; jeg formidler videre til andre hva en eller to eller tre personer har sagt om en eller annen sak. De kommer til meg, de forteller, og jeg skriver. Faktisk mener jeg ekstremt lite selv, om det jeg skriver om. Først av alt fordi det ekstremt sjelden, faktisk bryr meg. Stort sett gir jeg en lang, kjølig beng i hva folk sier og mener, jeg skriver hva de sier og mener og er fornøyd med det. "Du må lese deg opp og sette deg inn i dette bedre før du skriver sånt" fikk jeg beskjed om etter en annen sak. Jeg kunne da ikke bare valse inn i hans fagområde, professoren som hadde jobbet med det i årevis, og mene hvasomhelst! Han var, som nevnt, professor på sitt felt, og definitivt en av de beste. Det burde jeg også nemlig være, dersom jeg hadde planer om å skrive om det. Gudbedre hvordan CV'en skulle sett ut, dersom jeg skulle satt meg inn like godt i det de handlet om, alle de anslagsvis nesten 2000 artiklene jeg har skrevet de siste fem åra (i snitt åtte i uka, i 46 uker i året). Ikke alle felt er så interessante at de er verd å lese seg opp på. Iallefall ikke når man faktisk SKAL produsere, i snitt, åtte saker i uka, om åtte ulike tema, i 46 aviser i året, i over fem år. Likevel mener mange at vi bør kunne like mye om alt som de selv gjør, uavhengig om det er børstemark eller børs.
Og derfor skvatt jeg litt, da formannskapsrepresentanten sa "dette er det journalisten som har skrevet". Han hadde jo helt rett, det VAR jeg som hadde skrevet det. Men det var slett ikke jeg som hadde SAGT det. Samtidig ville det jo blitt relativt latterlig dersom kildene selv skulle skrevet sine egne artikler, hurra for en fri og uavhengig presse, og sånt. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg går på jobb om morran med akkurat den samme motivasjonen som de aller fleste andre i alle andre yrker; å se kronene trille inn på konto hver 25. slik at jeg har et hus å bo i og mat på bordet. Jeg gjør det jeg skal, de timene jeg skal, og utover det er det meg i de aller fleste tilfellene klinkende likegyldig. I dag skrev jeg om forskningspark. I morgen skal jeg skrive om tenketanker og demens. Ingen av delene er meg i nærheten av vedkommende, og quite frankly gir jeg en iskald en i hva som skjer både med forskningsparker og tenketanker (DET er nemlig verd et innlegg i seg selv, for jeg blir kvalm bare jeg hører ordene). Likevel; sakene skal skrives fordi noen ringte og spurte og jeg syntes det var en interessant sak og fordi det er jobben min å skrive det folk sier. Fortrinnsvis MED sitatstrek. Neste gang du tenker "fy faen, for en udugelig journalist", husk å sjekke om de idiotiske utsagnene har en strek foran seg. Det er nemlig ikke særlig høflig å skyte hverken budbringeren eller pianisten, og når jeg selv mener noe om noe, kalles det en lederartikkel, finnes på side 2, har bildet mitt ved siden av seg, og er forhåpentligvis langt mer storkjefta enn det noen av mine kilder tør å være.
Jeg mener rett og slett ikke så fordømt mye om noen ting, i grunn. Annet enn når jeg får velge selv, og da er det rimelig tydelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar