Galskap! Galskap!

Av og til får man sånne sinnssyke ideer, sånne man vet er helt bak mål, dertil direkte livsfarlige, hjerneløse og idiotiske. Gjerne i fylla, gjerne som fjortis. Og av og til klink edru og voksen (jeg liker å tro det, jeg ble kalt "kvinne" for første gang i dag, det var nesten skummelt). Som når en god venninne foreslår "vi skal ikke ta en joggetur'a?" og man kommer med det eminente svaret "vi skal ikke løpe Lysgårdsbakken'a?"

Lysgårdsbakken ja, denne kronen på verket i lillehammersk OL-entreprenørskap, et prydverk i hoppsporten, stedet der Jens Weissflog ga finger'n til nordmennene og barten et ansikt. Stedet der Bredesen briljerte, fortsatt ung og uhyre kjekk for en 12 år gammel svermende liten pike (Den eneste som var kjekkere, var Andreas Goldberger, til han ble dophue og forsvant). En K-90 og en K-123, en lekker stolheis og tilskuerplass til noe sånt som 40.000. Økaw Arkitekters store stolthet, toppet med 954 herlige strekkmetalltrappetrinn med ujevn steglengde. 

DER skulle jeg opp. Sist var for to år siden. Det året løp jeg 50 mil, slet ut to par joggesko, og tyna meg gjennom Oslo Maraton. I konkurranse med PT'n som løper bakken på sju minutter, klarte jeg å presse meg opp på 8.21. Den gang så jeg sånn ut: 

Altså, betraktelig slankere, sprekere og mer oppegående enn i dag (men kjekk motivasjon å ha). Det der er på toppen, og jeg ser fortsatt ut som jeg er relativt i live. I dag var jeg mer i tvil allerede i den første trappa. 

Dette er synet som møter en fra starten: 

Trappevidunderet er det til venstre i bakken, langs gjerdet. Med løpelista på øret og godt mot tross alt for lite oppvarming, startet jeg turen med en lett jogg. Det holdt i 14 trinn. Så stivnet leggene. Etter 36 skritt var jeg kvalm, pustet som en hval, og hadde enda 918 trinn igjen til toppen. Jeg enset ikke lenger musikken, bare pulsslagene i ørene. Lårene sved, leggene sved, armene ble hovedsaklig brukt til å slepe meg oppover. Bak meg trippet E., tilsynelatende ubesværet. Nesten opp den første trappa (helt i det øverste høyre hjørnet i tribunen der) ventet medlidende blikk fra en dame som nøt sola fra øverste rad. Jeg kunne SE hva hun tenkte! Men like forbannet, det er enda verre å gå ned, opp må man. Ved hoppkanten må man bytte side, og videre opp trappa på høyre side av bakken. Jeg vurderte et øyeblikk å rømme til skogs på venstre flanke i stedet. Det er ikke gøy, når det eneste man skuer, er dette: 

Trapper. Endeløse trapper. Et hett helvete i galvanisert strekkmetall og tidlig 90-talls ingeniørkunst. Med blodsmak i halsen, og enda noe sånt som 150 trinn igjen til toppen. Det er da man har lyst til å bare legge seg ned og grine. Rope på mamma, og i trass denge nevene i søla til noen kommer og bærer deg ned. Det ER ingen til å bære deg ned. Ikke opp heller. Ikke en gang en bitte liten japansk turist, som bakken ellers er full av. Det er bare å tråkke videre, smertefulle skritt for skritt, mens man tappert svelger blod, tårer og dagens frokost. Jeg hater trapper. Jeg hater intenst trapper. Jeg vil ha rulletrapper, eller enda bedre, rulleBÅND over alt. Trapper er djevelens verk, iallefall om de ikke har 18 trinn og bærer til soverommet, til senga, varm dyne og fred. Ikke med stiv nordavind og knirkende stål. Når pulsen slår så hardt, at man ikke engang lenger hører at man puster. Bak er det lydløst, ikke en gang et lite syt, et lite knirk, en bitte liten klage. Der kommer solstrålen selv! 

Og etter noe sånt som 19 minutter, altså godt over 10 minutter dårligere tid enn sist, når man toppen. Da var jeg så sliten at jeg ikke en gang klarte å knipse et bilde. Jeg husker knapt at jeg var der, bare at jeg forbannet den spreke Swix-familien som kom bak (far, datter og sønn i full Swix langrennsuniform) som jogget fjærlett opp de siste trinnene til toppen, som de sikkert hadde gjort hele veien fra bunnen av bakken før de fant igjen mor (hun som solte seg i tribunen, fant vi ut) og sikkert jogget lett hjem til ferdig gourmet søndagsmiddag med stek og brunsaus og surkål og lavkalori riskrem til dessert. Vi kjørte forbi dem på vei ned igjen (DET husker jeg. Jeg tror ikke jeg var kjørbar). Jeg vurderte å kjøre dem ned. 

Likevel, dagen måtte avsluttes med en opptur, en halvtimes lett jogg langs Strandpromenaden, i strålende sol og gjørmebad. For å lette på trykket (og fordi jeg allerede var søkkvåt og gjørmete og kald) besluttet jeg å være skikkelig barnslig, og ta rennafart rett i den dypeste søledammen jeg fant. Den første var for liten. Den andre var nærmere 10 cm dyp, og ga rett sprut. Nok til at det var verd å legge inn en liten spurt og et skikkelig spensthopp for så å lande midt i, med begge fotsålene så hardt det gikk. Og da ser man sånn ut: 

Det ser ikke så ille ut som det faktisk var. Nå er skoene til vask, og jeg har unnskyldning til å ikke ta en løpetur før de er tørre igjen. Forhåpentligvis tar det et døgn eller tre. I mellomtiden blir jeg overvåket. Den ligger der og lurer, ikke en gang som en småskummel skygge, men i full, frekk og uanstendig vulgær åpenhet, fra tre av stuens fire vinduer. Ondskapen selv. Hoppbakken fra helvete. Min Nemesis.