Ikke søt nok

Av alle debatter å kaste seg inn i, er pelsdyrdebatten en av de farligste. Jeg er prinsipielt mot pelsbruk selv, mest fordi jeg ikke ser poenget i å ikle seg 32 daue mink for å vise at man har mer penger enn man har godt av.

Likevel preges pelsdyrdebatten av en grov misoppfatning og mye feilinformasjon. Ap scoret under landsmøtet noen siste, desperate velgerpoeng på å gå inn for å forby pelsdyroppdrett. I dag er det omlag 300 pelsdyrgårder i Norge. Gjennom store oppslag i mediene, fortrinnsvis frontet av dyrevernorganisasjoner, har pelsdyrnæringen de siste par åra fått en kraftig skrape i lakken. Med bilder av skadde, døde og syke dyr, avrevne tær og sårskader har de klart å framstille en hel landbruksnæring som unisont hjerterå og slem.
Pelsdyravlslaget selv vurderte å ekskludere et av sine medlemmer, en pelsdyrbonde i Rogaland tilsynelatende etter funn av skadde og døde dyr. Minst fem. I en besetning på over 50.000. Men hovedårsaken for å vurdere ekskluderingen var ikke dårlig behandling av dyra - det var dårlig behandling av de polske arbeiderne som levde under kummerlige forhold på dårlig lønn.
 Dyrevernere går, bokstavlig talt, over lik for å få «bevisene» mot en grusom næring, for å vise de mørke sidene av pelsdyroppdretten. Gjerne gjennom innbrudd på gårdene, eller å slippe løs hauger av dyr som er født og oppvokst i fangenskap uten noen forutsetning for å klare seg i det øyeblikket de er ute av buret.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete mener Arbeiderpartiet og andre som vil avvikle pelsdyroppdretten, får et forklaringsproblem når de samtidig vil opprettholde importen av pels. Fra land hvor vi ikke har verken rett eller mulighet til å kontrollere dyrenes velferd. Hvor vi ikke kan gripe inn og regulere næringen, men pent og høflig spar opp de kronene vi må for å importere pels med god samvittighet pluss moms. 

Norsk kyllingoppdrett er under all kritikk, og selv Mattilsynet advarer mot svært dårlig velferd i norsk kyllingoppdrett. Intensiv avl og fôring har ført til kyllingen vokser ekstremt raskt. Det er avlet fram et overdimensjonert brystparti, for å utnytte markedets etterspørsel etter brystfileter. Vekstfarten overbelaster kyllingens lunge- og hjertekapasitet og fører til høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Mattilsynet har registrert økt forekomst lidelser som innebærer at buken fylles med blod- og lymfevæske. Dette er smertefullt og fører ofte til at kyllingen dør. Kravene til «frittgående» høns, er et areal som knapt rommer de hormonoppblåste lørdagsmiddagene, men de er ikke like søte som sølvrev og mink, dessuten er kylling både sunt og godt og da trenger vi ikke å bry oss om de lider de få ukene de lever.
Dobbeltmoralen blant dyrevernerne er påfallende, når de på en side lukker øynene for en næring som sprengavler dyr ihjel for billig mat, samtidig som det er gruuuusomt at en håndfull av 50.000 søte dyr har sår eller skader. Ironisk nok kjemper de for å legge ned enda mer av bondenæringa i Norge, til fordel for pelsoppdrett i utlandet og pelsimport hit. En pelsdyroppdrett vi ikke ser, ikke kan kontrollere, og som er langt mer inhuman enn vår egen, uten de samme lover, pålegg og retningslinjer vi trossalt har for næringen. Som kommentator Kato Nykvist i Nationen også sier; Isolert sett er det vanskelig å fastslå at pelsdyrnæringen skulle være noe verre enn for eksempel kyllingproduksjonen. Likevel lever altså pelsdyroppdretterne med kniven på strupen, mens ingen ville finne på å forby kyllingoppdrett. Vi lar andre avle pelsene i stedet.

For da er det greit at dyr lider, selv søte, nusselige mink og rev, så lenge vi slipper å se det selv?



(Leder i Lillehammer Byavis 25.04.2013)