En generasjon mot stupet

Og så er man tilbake til et forsøk på å blogge igjen etter minst et års fravær. Men nå er hodet faktisk innimellom ikke helt tomt og blåst, og jeg har nesten blitt beordret til å publisere det jeg skriver andre steder enn i avisa. Så får vi se da, hvor lenge det går. Men lederne kan fort havne her, sånn omtrent annenhver uke, dersom jeg kommer på noe vettugt å skrive om som ikke er for Lillehammer-internt. Og så kan det hende jeg knoter ned noe i inspirerte øyeblikk ellers også. Eller ikke. Vi får se. Etter gammel erfaring; mange innlegg i starten. Så blir det et pes å komme på noe å MÅTTE skrive eller mene noe om. Men etter oppfordring (tvang) fra kolleger, starter jeg med lederen fra i dag. (Resten av den fantastiske avisa finnes på www.byavis.no, så fikk jeg reklamert litt også!)

 «En av to har opplevd flekker i undertøyet» melder det sveitsiske selskapet GfK på oppdrag fra Geberit AS mandag denne uka. Nå vil de introdusere toaletter med «underspyling» – og føning – på det norske markedet, og sjelden har jeg satt morrakaffen så raskt i halsen, selv på en mandag. Først lo jeg. Så ble jeg litt bekymret. Har vi virkelig fått SÅ god råd, og blitt SÅ selvopptatte at vi har bruk for – og råd til (og ser nødvendigheten av) å bli spylt bak og tørket med varmluft etter en tur på lillekontoret? Jada. For i innboksen venter denne ukens Amerikabrev fra Venstre-politiker og kjønnsforsker Sanna Sarromaa. (Les mer! Følg! Fantastisk dame! http://sannasuperfeminist.wordpress.com)  Som kan fortelle om to-for-en tilbud på hårklipp og botox-behandling. Og det litt mer skremmende fenomenet analbleking. Mens barn i Afrika dør av kolera, sult, Ebola og AIDS, mens unger i Syria sprenges i fillebiter, mens rumenerne kjeppjages gjennom Europa i kampen for å overleve, så er vi i vår endeløse velstand mest opptatt av å ha et presentabelt rompehull. Gud forby også om man attpåtil skulle ha hårete legger, død hud på føttene eller slitte hårtupper. Vi er i følge Aftenpostens Joacim Lund blitt «Generation Me», en selvopptatt, bortskjemt og giddaløs generasjon av navere med seg selv i fokus. Vi er universets sentrum, med en iboende, fundamental RETT til å ha en fet leilighet i sentrum, en godt betalt lederjobb hvor vi strengt tatt ikke trenger å gjøre stort selv etter bare en bachelorgrad og null arbeidspraksis.

Vi har skyhøye forventninger til livet, fordi vi fortjener det. Fordi vi har blitt fortalt hver dag fra vi var små, at vi er unike, vi er best, og vi skal gjøre det enda bedre enn de forrige generasjonene. Bloggeren Vampus, aka Heidi Nordby Lunde, kaller Lunds verdenssyn utdatert, og mener vi heller er Generasjon We, generasjonen som generøst deler våre liv på internett. På Twitter, Facebook, Instagram og Tumblr. «Internett har gitt «Generation Me» verktøyene for fundamentalt å endre måten vi samhandler på for å tilfredsstille både vårt eget behov for individualisme og fellesskapets behov for en bærekraftig økonomi og ressursbruk. «Generation Me» er blitt «Generation We» skriver Lunde, og kaller det «collaborative consumption» - en moderne form for byttehandel som muliggjøres via internettbaserte markedsplasser og tjenestenettverk. Selv om Lunde/Vampus er en aktiv blogger og twitrer, er foreløpig de sosiale møtestedene på nett forbeholdt en ekstremt liten andel av jordas befolkning. Det er i stor grad den samme andelen som krever rett til å komme først, bli størst, bli rikest. Og som ser nytten i, og har råd til, å installere dusj og føn på dass.

Vi er en generasjon selvopptatte narsissister, enten man er enig eller ikke, som barberer, vokser, bleker, napper – og poster. Vi sørger for å oppdatere alle til enhver tid. Vi poster bilder på Instagram over den lekre, hjemmelagede, økologiske, supersunne middagen vår. Vi poster Facebook-statuser om joggeturer med familien i tidsriktig sportstøy tidlig søndag morgen uansett vær, før nybakte boller servert av den perfekte samboeren etterpå, og så er det tid for filmkos med herlige, perfekte barn som aldri sutrer, aldri krangler og aldri krever. Vi sørger for å legge ut et bilde eller to av solbrune ben på en strand med krystallklart, himmelblått vann fra den spontane ferieturen med venninnene, eller av duggfriske hvitvinsglass på terrassen med friske jordbær og trendy venninner som enda ikke har fått tre barn og hengepupper. Vi griner i avisspaltene fordi det er aaaaltfor dyrt med nyoppusset, lys, minimalistisk innredet leilighet i sentrum mens vi er studenter, selv om vi alltid har penger til øl på byen og takeaway-pizza på søndag. Forskere melder at popmusikken aldri har vært hardere, raskere, mer stressende. Vi er generasjonen som vil, må og skal ha, i et forrykende tempo.

Og vi løper i stadig større fart, på lette, teknisk avanserte barfot-løpesko mot svingdøra, og glemmer at fysikkens lover slår fast at den VIL treffe noen i trynet. Enten oss selv, eller den som løper bak oss.