Når jeg ikke har noe annet å gjøre eller venter på noen eller bare trenger en pause på jobb, surfer jeg gjennom noen nettaviser. De faste, for å oppdatere meg på hva som skjer, VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv, lokalavisene. Og noen, bare for avvekslingens skyld; KK, Det Nye, Klikk og lignende sider. Og innimellom tar jeg meg grenseløst i å irritere meg over hvordan det virker som det er forventet at jeg "skal" være. Det generaliseres over en lav sko, og siden jeg er utstyrt med pupper og innovertiss, bør/må/skal jeg visst tenke på bare enkelte, livsviktige bekymringer vi damer sliter med i hverdagen. Selvsagt bryr man seg bare om det som angår en selv i de artiklene, enten det er i dameblader eller på nett. Men det jeg blir så heidundrande lei av, er så uhyre overflatisk alt er.
Man har gjerne gutteproblemer. Har man kjæreste, så er han en øldrikkende slamp som har en hel guttegjeng av kompiser han ser fotball med. Han slenger sure boksere og sokker rundt omkring i vår perfekte, IKEA-innredde shabby chic-leilighet, og kan ikke om det så sto om livet lage et måltid mat. Han er en ordentlig testosteron-basse, hekta på PlayStation og må ha faste kvelder med gutta på by'n. Innimellom krangler vi så busta fyker, men da kjøper han blomster og så er alt greit.
Jeg sliter voldsomt med små, meningsløse utseendeproblemer. Som dårlige hårdager, skjoldete selvbruningskrem, flassende neglelakk og såre tær av de fantastisk høye hælene jeg til enhver tid går rundt i. For det er livsviktig å være trendy, derfor oversvømmes vi av saker som "Slik får du stilen til *superstjerne jeg ikke vet hvor er kjent fra*". iPad'en skal matche antrekket. Jeg elsker ekstremt ubehagelige, men kule sko, designervesker og smykker, og tråler butikker etter heftige vintage-antrekk. Jeg drømmer om å ha råd til designerklær, men styler heller opp ting jeg tilsynelatende fant helt tilfeldig på fantastiske måter med et smalt, rødt skinnbelte, og ser smashing ut.
Jeg jobber på et moderne, trendy og innovativt kontor sammen med unge, freshe, moderne og like trendy kolleger, gjerne i en kreativ bransje. Jeg kjøper takeaway-latte med dårlig samvittighet inkludert i prisen på vei til jobb hver dag, og spiser lunsj i timeslange pauser med venninnene eller kollegene på en hipp restaurant. Fortrinnsvis, en lunsjbar. På fritiden trener jeg pilates og zumba i sexy yogapants uten en eneste valk på slipp, uten å svette og aldri med bustete hår. Jeg elsker sjokolade, grinefilmer, jentekvelder med venninnene (ansiktsmasker, te og fotbad inkludert), synes Robbie Williams er verdens kjekkeste fyr (etter Alexander Skarsgård) og jakter alltid designerfunn til den nevnte, lyse og lekre shabby chic-leiligheten.
Man har jo aldri inngrodde hår, svettemerker, ubarberte legger eller hybelkaniner. I damebladene er det ikke plass til regningsbunker, plenklipp og hundebæsj (veskehunder bæsjer jo som kjent marshmellows). Jeg har valker så det holder på steder jeg trodde ting ikke kunne valke seg, jeg ser ikke ut i månelys når jeg står opp om morran, iallefall langt fra superfresh, energisk og rett-ut-av-senga-og-på-jobb-klar. Jeg har et nesten hundre år gammelt hus som det alltid trengs noe å fikses på, enten det lekker i taket i gangen, parketten spriker eller det er insekter i kjelleren. Pengene jeg i dameblad-verden skulle brukt til Birkin-veske, går dessverre til maling av uteveggene neste år, ellers råtner de og ramler ned. Jeg kan ikke bevege meg på høye hæler, som snubler i mine egne bein selv i tøfler. Gubben hater fotball, lager middag til jeg kommer hjem, rydder opp skittentøyet sitt og vi krangler faktisk ikke. Kompisgjengen er heller ikke nevneverdig interessert i fotballkvelder på pub'en. Den grisedyre fuktighetskremen jeg MÅÅÅÅ ha, ryker til fordel for kommunale avgifter, og Spenol duger like fint til sju kroner flaska. Jeg vet ikke navnet på mer enn fire designere, og trives best i fjellbuksa. Jeg går ikke ut med de like hippe og trendy venninnene mine på coctailbar i korte kjoler og lekre sko på en hverdagskveld. Ikke ellers heller, forresten. Sist drakk vi oss drita på billig vin hjemme, til vi ble lei og sovnet. Jeg jobber på et knøttlite kontor med stort sett bare aldrende menn, hyler innpå det jeg rekker av traktekaffe før jobb og er jeg heldig rekker jeg å trykke ned en banan ved lunsjtider.
Og jeg liker å tro at mitt liv, er betraktelig nærmere gjennomsnittet enn damebladenes fantasipiker. Har jeg ikke lov til å være lykkelig da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar