...in the world of little children, når det finnes hopetall av grupper som kårer "Norges peneste *sett inn årstall her*" helt ned til 10-11-åringer. Allerede flere år før de i det hele tatt er gamle nok til å bruke Facebook lovlig, vurderer og ranker de hverandre etter hvem som er penest, i en overflod av hjerter og smilefjes for venninna som kanskje uskyldig har fått bildet sitt opp til vurdering av den gemene hop. Kanskje er det her sammenhengen er med mitt forrige innlegg om verden har blitt farligere eller ikke. For mens besteforeldre med barnebarna på fanget møter rynkede øyebryn, annonserer ungjentene seg selv på internett i åpne fora som attraktive, sexy og søte.
Gruppene er mange, kommentarene fra andre desto flere, og heldigvis i tusentall fra mer voksne, ansvarlige personer som dessverre ikke kan gjøre annet enn å rapportere, rapportere, rapportere. I mellomtiden ligger gruppene ute, med linker til hver enkelt søte pikes profil, mens folk med høyst tvilsomme preferanser kan velte seg i lekre smårips. For det er det de prøver å framstille seg som, i sexy klær og lekker sminke.
I periodiske blaff slår mediene Facebook-gruppene stort opp, men debatten uteblir i det store og hele. Alle er enige om at det er skandaløst, unødvendig og skremmende, men veien er lang å gå for å sørge for holdningsendringer. De må nemlig starte hos aldersgruppa selv, som enda ikke er modne nok til å innse konsekvensene av å legge søte instagram-bilder av bestevenninna ut i verdensveven i håp om likes og bekreftelser. De få jeg har på vennelista som er så unge at de strengt tatt ikke burde være på Facebook, poster gjennomgående "Lik hvis at..." og "Hjerte dette hvis at" eller "Den første som liker dette skal jeg ha som min bestestebamsevenn i en hel uke".
Vi syntes gutter var ekle, og uttrykte i høylytte hvin vår avsky ovenfor "guttelus" da vi var 10-11-12. Nå har vi i stedet fått en generasjon som er både seksuelt erfarne og over gjennomsnittlig opptatt av å bli likt og elsket lenge før de er konfirmert. Bekreftelsen på at man er pen nok, søt nok, sexy nok synes å være det viktigste målet på at man er en verdig samfunnsborger, i form av likes, hjerter og smil, mens skuffelsen kanskje er enda vanskeligere å takle for dem som blir veiet og funnet for tunge. Internett er en kanal uten særlig sensur, uten hemninger og full av skjermer man kan gjemme seg bak mens man vurderer og karaktersetter andre ut fra banale mål man selv finner hensiktsmessige.
Men hvorfor gjør de dette, tross alle advarslene og kjeften fra voksne? Er det ikke vi selv som helt fra de var små, direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst har lært dem at det er SÅNN man skal vurderes? At det er viktig å være pen og sexy, og at alt blir lettere om man bare er pen nok? Har ikke vi selv satt standarden for hvordan man må og skal og bør være, og selv gitt dem verktøyene og ideene for hvordan de selv kan bli vurdert opp og ned og i mente? Er det ikke vår egen forbannede skyld at vi i så stor grad som vi gjør, vektlegger utseende framfor alt annet, og enten vi vil eller ikke, gir dette videre til oppmerksomhetshungrige ti-og tolvåringer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar