Ukjente superstjerner

Kanskje er jeg født en smule opportunistisk og vrang, iallefall har jeg fått høre det rimelig jevnt hele livet at jeg er sta, at jeg er kranglete og at det ikke nytter å fortelle meg noe. Har jeg først bestemt meg, så blir det sånn (atter andre sier at jeg er alt for lett å overtale, og de gjør det, uhemmet). Det jeg virkelig sliter med, er når noen prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hva je skal mene, hva jeg skal like - eller bør like, dersom jeg vil være "innafor".

Jeg vrengte her om dagen eder og galle både på Facebook, til sambo og tilfeldig besøkende kompis om artikkelen til bloggeren Bokdama i Dagbladet (http://bit.ly/PIRCMS), som mener Fifty shades-bøkene er god hype, men dårlig sex, og forteller om bøker man heller burde lese som har klart å selge godt uten sex, bøker jeg for min del aldri har hørt om, verken forfatterne eller titlene. Kanskje er jeg litterært tilbakestående, iallefall i enkelte kretser. Jeg nekter å lese Knausgård på trass. Jeg har prøvd å lese Ulysses, og ga opp etter fire sider.

Jeg var knapt fylt tre år, da jeg røsket Disney-boka ut av fingrene på en velmenende mormor som skulle lese meg i søvn, og ga klinkende klar beskjed om at jeg skulle lese selv. Jeg kan ikke huske at noen noen gang lærte meg bokstavene og ordene, å lese bare var der. Da andre unger på min alder lærte å skrive navnet sitt med bakvendt-e'er og vekselvise kapitaliseringer, klippet jeg i stykker spiralblokkene til opphavet, stiftet dem sammen til små bøker, og skrev historier i dem. Allerede i fjerde klasse fikk jeg amnesti i skolebiblioteket for regelen om maks tre boklån i uka. Og jeg lånte ikke tynne bøker med stor skrift og mange bilder, jeg lånte romaner og "voksenbøker". Jeg slukte hver og en av dem rått, og ble kalt løgner da jeg leste de mange bokklubb-bøkene mine en for dagen. Bibliotek-Liv med hornbrillene sukket og himlet med øynene da jeg kom utenom bibliotektimene og krevde nye bøker, dog egentlig litt dårlig skjult imponert og en aldri så liten smule stolt over at det var flere som henne.

Jeg er ikke så nøye på hva jeg leser, bare jeg har noe å lese. Jeg pløyde gjennom hele Sagaen om Isfolket og Heksemesteren på nullkommasvisj. Komplett Liza Marklund, Henning Mankell og Anne Holt. Jeg skulle bare bort og se da jeg kom hjem på ferie og det gamle skolebiblioteket hadde ryddesalg, posevis, og måtte ringe mamma og be henne om å hente meg, 56 bøker rikere. Jeg leser på melkekartonger, etiketter, reklameblader, aviser, hva som enn måtte være tilgjengelig, og jeg har aldri så mye tid til å lese som det jeg egentlig ønsker meg. Jeg HAR lest Catherine Ms seksuelle liv, Historien om O, Venusdeltaet, sågar også Sangen om den røde rubin, bøker som  (foruten den siste) alle blir anbefalt av Bokdama som alternativer til Fifty shades-hypen. Og ja, jeg har lest dem også, grovt og ulovlig piratnedlastet i påvente av papirversjonene.

Jeg bor i en by som huser Nordens største Litteraturfestival, og som journalist er jeg ofte mer enn gjennomsnittlig inne i hva som står på programmet og når. Og tanken som slår meg hvert år, er at litteratur først og fremst handler om hva noen mener man bør lese, framfor hva man kanskje vil lese. Det er viktig å lese de "riktige" bøkene, ellers kan man la være å lese. Gjerne bøker av utenlandske forfattere svært få, foruten i akademiske kretser, har hørt om. Bøker som hypes av de rødvindsdrikkende i flagrende gevanter, som ikke en gang ville blitt sett død med en Isfolket-bok. Noen (komiteen/styret/administrasjonen/landets litteraturanmeldere/forlagene) virker å bestemme hvem som er verdige en programpost i litteraturfestivalene, ikke bare her.Man finner sjelden krim-bestselgere, for ingen bør lese krim i offentlighet, det er som å lese Se & Hør. Iallefall ikke om det er topplista bøker med forfattere som ikke lider seg gjennom kunsten og forfatterskapet, men som i stedet skriver bøker folk omfavner.

Og få ting irriterer meg så grenseløst som denne akademiske eliten av bokvitere (en grå, ubestemmelig masse, men du vet likevel hvem de er) som mener noe om hvilke bøker man bør lese og hvilke forfattere man finner nådig. Jeg satte formiddagskaffen i vranga da Aftenposten i dag kunne melde om en "ukjent norsk forfatter" som har solgt 500.000 bøker. Forfatteren er Renate Josefsen, dama bak Norske Serier-serien (allerede der går rullegardina ned for mange) Stina Saga. Pocketbøker i serier, særlig klassen husmorromaner, er en absolutt hemsko. Jada, de handler ofte om unge, usedvanlig vakre jenter i 17-årsalderen i konfliktfylte kjærlighetsforhold med menn av enten høyere eller lavere stand, og det blir pulings omtrent på side 92 - i samtlige. Man kunne for mange av dem, skrevet en mal og bare byttet ut stedsnavn, karakternavn og tidsalder.

Likevel, man kan da for pokker ikke kalle en forfatter som selger 500.000 bøker UKJENT?! Det betyr at uhorvelig mange tusen jevnlig bruker tid og penger på vedkommendes bøker. Margit Sandemo var en av de første. Ellinor Rafaelsen, Frid Ingulstad, Eva Stensrud, Jane Mysen, mange mange fler. De selger bøker i opplagstall de fleste forfattere bare kan drømme om. Hva er det som gjør disse forfatterne så annenrangs at de i hovedstadsavisene bare omtales som "ukjente forfattere"?
Er det først ille om man selger dårlig, og så er det pokker meg feil om man selger for MYE også? At hvis bøkene faktisk så til de grader slår an at de selger i hundremillionervis, så KAN de ikke være gode bøker?

Frid Ingulstad alene har skrevet over 160 bøker, og de fleste kan skilte med romanserier i tosifret antall bind. De starter som vedlegg til ukebladene, og det får folk hekta. Likevel anses ikke dette i dag som verdig litteratur. Man har ikke lidd nok for kunsten. Man er ikke intelligent eller utdannet eller akademisk nok, bøkene har kommet for enkelt. Man kan da virkelig ikke bare SPY ut bøker, fire i året?? Nå skal det nevnes at jeg slett ikke er noen forkjemper for husmorpornoen, jeg leser det jeg kommer over, enten det er Sandemose eller Sandemo. Det er lettlest, det utfordrer kanskje ikke hjernebarken på det groveste. Det er noe man leser for underholdningens del, eller for å få sove om kvelden. Likevel er det nok pocketseriene som sørger for penger i kassa hos forlagene (Norske Serier-seriene gis ut under Cappelen Damm bl.a.) Fordi man evner å skrive noe den jevne mann og kvinne i gata omfavner som lettlest tidtrøyte og kjøper i hopetall, er man ikke verdig å kalle seg forfatter, det ville vært for enkelt.

Og med et språk i stadig utfordring fra ekstern påvirkning, elever som leser stadig dårligere og dalendeinteresse for bøker både på papir og som e-bok - burde det ikke da være det viktigste AT man leser, framfor HVA man leser - uten å bli sett ned på?