Når ingen ting vil bli riktig

Opphold på rehabiliteringssenter gir alt for mye tid til å tenke. Som når man begynner å fungere på om man er sosialt tilbakestående med en gang man kommer hjemmefra. Ikke påfallende, men i små doser innimellom. Å møte nye mennesker gjør jeg jo hver eneste dag.  I haugevis. Minst en eller to nye hver dag, utenom dem man møter som man ikke har så mye med å gjøre, som hu i kassa på Kiwi eller parkeringsvakten. Og det er aldri noe problem å være slagferdig, morsom, spennende, smart. Det går automatisk, og gjør at det er morsomt å møte nye mennesker som er like slagferdige, morsomme, spennende og smarte.

Av og til møter man folk, ikke bare en eller to men kanskje flere, og føler seg likevel sosialt inkapabel. Kanskje er det et eget stammespråk "hjemme" som gjør at med en gang en reiser bort og møter nye, blir alt så feil. Det man sier, blir misoppfattet - om de i det hele tatt skjønner hva du snakker om og ikke bare humrer det bort med et litt pinlig berørt smil. Kanskje blir de blodig fornærmet av noe som de menneskene man er vant til å omgås, ikke hadde reagert på i det hele tatt. Kanskje misforstår de grovt, og blir sure, eller lei seg. Og så står man der og føler seg som en idiot og tenker "hva i all verden skjedde nå?". Av og til kommer aldri noen ting ut som det skal, eller så kommer det ut som man har tenkt, men blir ikke skjønt. Nå er det lenge siden jeg har vært noe sted som helst utenom hjemtraktene, der alle snakker samme språk, og plutselig er det ingen som forstår noe av det som blir sagt, iallefall hvordan det er ment å oppfattes.

Kanskje er det ikke dem som er problemet, kanskje jeg bare rett og slett er sosialt og mellommenneskelig retardert, og har ikke klart å knekke en eller annen kode jeg ikke visste fantes. Og det er jo litt spenstig å finne ut først etter 28 år. Og så har man dem som det rett og slett ikke funker med. Som man merker allerede før man hilser på dem, at man ikke liker, og heller aldri kommer til å like. Det er som om det er instinkt, og det viser seg som oftest å stemme. Det er alltid mennesker som evner å irritere vettet av deg, få deg til å føle deg mindre verdt, og føle deg som en idiot. De som gjør det de kan for å drite deg ut, heve seg over deg på en eller annen måte, komme med nedsettende kommentarer eller påpeke alt du gjør eller sier som er feil.

Og da er det ekstra snedig å kunne en ting eller to om kroppsspråk, som understreker at det faktisk er gjensidig, at de virkelig misliker deg sterkt og føler like mye at de ikke liker deg. Så vet man i det minste hvem man skal holde seg unna, så godt det går. Likevel er det slitsomt å føle seg som en dust, en noksagt, en idiot og en skroting, når de sukker oppgitt demonstrativt som man gjorde i fjerdeklasse når du sier noe, eller ler og dulter til sidemannen og rett og slett oppfører seg som en unge, selv om man forlengst har passert konfirmasjonsalderen. Enkelte vil alltid gjøre sitt beste for å få deg til å føle deg så jævlig som mulig.

Og da er det like greit at det er postkortsnø utenfor vinduet og at man snart skal hjem til det gamle vante.