Hvilehjem for gamle kyr

Det er det I ALLE FALL ikke å være på rehab (neinei, ikke alkohol eller narko, men MS). Planen var at nååå skulle jeg jo ha to uker med litt tid til å rekke å ta igjen alt det jeg ikke rekker til daglig, som å blogge...I stedet er timeplanene fulle av fysioterapeuter og ergoterapeuter og pleiere og sosionomer og leger og pilates og trening og mat, ikke minst mat. Vi spiser hele jævla tida. Og når vi ikke spiser, venter vi på neste måltid, og sper på med trening. Så da får jeg i det minste tatt igjen all treninga jeg ikke har tid til å klemme inn i en hektisk timeplan til hverdags.

Hva som foregår i verden utenfor er egentlig litt borte (likhetene med folkehøgskole er mer enn bare at vi spiser og sover, spiser og sover, det er faktisk påfallende mange. Bortsett fra at når kveldsmaten er ryddet bort er alle utslitt og sovner klokka ni, så der er vi litt mer eldresenter)

Det eneste jeg har fått med meg, er triste greier. Etter over 100 år er det over og ut for fabrikken i Folla. Siste papirmasseball har rullet ut, og selv om alle håper, har jeg lite tro på at det blir mer aktivitet. Det er dramatisk, når en bygd med 450 innbyggere mister 50 arbeidsplasser, 70 om man regner grovt. Det krysses finger og håpes i det vide og brede om en reddende engel fra oven, om noen som skal se viktigheten og nytten av å fortsatt drive papirmassefabrikk på et bitte lite sted med dårlige veger langt fra alt, tross at det finnes dyphavskai og gode greier. Det ropes om at kommune, stat og fylke må stille opp, staten har da sååå mye penger å bruke på andre ting!

Likevel er det et trist men like sant faktum at man neppe får noen til å spa opp millioner eller milliarder for å redde en bitteliten fabrikk i et avsidesliggende utkantstrøk i Norge. Håpet er at det skal dukke opp noen, gjerne fra utlandet, som kjøper hele sjappa. Ingen har meldt seg på de to månedene nedleggelsen har vært varslet, og ikke tror jeg det gjør det heller, med mindre det er noen med mer penger enn vett. For i den store sammenhengen, er det ikke penger nok å tjene, iallefall så lenge Europa skjelver i frykt for fullstendig økonomisk kollaps, og kineserne begynner å vise muskler som den neste, store økonomiske supermakten. Både USA og EU er på randen av bankerott, og Asia er det nye markedet. Man tjener faktisk penger på å ikke behandle folk som folk, all den tid ingen står opp for stakkarene. Og sånt går utover selv små bygder i Trøndelag.

Stusslig blir det, å ikke lenger se dampen fra pipene, rushet med biler fem over tre, ikke kjenne mosselukta eller lukta av nykappet flis og varme masseballer. Men å rope på nødhjelp fra staten eller rike utlendinger i land som har mer enn nok med å holde seg selv økonomisk flytende, holder varmen like godt som å pisse i buksa.