Jeg tenker mye, på mye, og om mangt, særlig i dusjen (ikke vet jeg hvorfor, men jeg burde dusje oftere, for ni av ti gode ideer oppstår der). I dag sov jeg litt lenger enn planlagt, og sparte meg derfor for minst en god ide. Likevel slo det meg en tanke strenende på vei til kontoret fra bilen. Nesten i desperasjon, med hastverk så nøkler og aviser fløy rundt, rent frenetisk; hvorfor er vi så desperate etter, bruker så mye tid og penger og krefter, ja rent innimellom lar jorda omtrent spinne rundt noe så enkelt som en kopp kaffe?!
Jeg rakk ikke kaffe hjemme, verken fra fancy Tassimo-kapselmaskin eller ikke fullt så fancy kaffetrakter, og det var med skjelvende hender jeg kastet meg over kaffetrakterkolbe og de tilmålte fem skjeer brunt pulver som var det narkotika med en gateverdi på nivå med bruttonasjonalproduktet til et lite land. Halvt konsentrert om dagens avis ventet jeg til surklinga fra trakteren ga seg, før jeg satte inn en sprint bedre enn Bolt bort til Moccamasteren for dagens første brune, bitre dråper. Og det var da jeg begynte å tenke på viktigheten av noe så uviktig som kaffe.
Nest etter "Ånei, ikke allerede!" er "KAFFE!" det første jeg tenker på i det vekkeklokka ringer. Jeg elsker kaffe i alle slags former. Svart kaffe. Cappucino. Kaffe mocca med tjukk, seig sjokoladesaus i bunnen. Frappucino, søt og kald og grumsete slaps med krem og karmellsaus på toppen. Iskaffe fra sølvfargede pappbokser som egentlig bare smaker rart og man får dårlig ånde av dem resten av dagen. Espresso i små kopper. Arabisk kaffe, i enda mindre kopper, med gruff og kardemommesmak. Pulverkaffe på hytta, som smaker av innestengt vinter og furulegger og myr, og som bare er godt på hytta og aldri ellers. Men akkurat da, er det verdens beste kaffe, og slår glatt både Starbucks og Stockfleths langt ned i hipsterstøvlene.
Hver dag drikker 2,8 millioner nordmenn om lag 12 millioner kopper kaffe.Det blir noe sånt som 4,4 milliarder kaffekopper i året. Vi holder liv i utallige kaffesjapper, kaffekjeder og svenske baristaer. Ikke mange er å se uten en pappkopp i hendene, gjerne med logoen godt synlig for å vise at man er trendy og allerede har plukket opp dagens første non-fat decaf macchiato eller iced skinny soy latte. Kaffe er våknopp-drikk. Det er overleve-dagen-drikk. Det er den sosialt akseptable drikken i vennelag før øl-tid eller vin-tid. Det er der nabokjerringer møtes, der gigantavtaler signeres, der studenter griner over tusensiders eksamenspensum. Det er til kaffe de inviteres, i brylluper, konfirmasjoner, begravelser eller dåp, de som ikke er helt inne i den indre kjerne men som man likevel forplikter å invitere til noe for gammelt bekjentskaps skyld. Man ber ikke venninner på skogtur, hagestell, biltur, et glass melk og kaker eller et glass vann. Man møtes over en kopp brun, varm, bitter lykke, med eller uten melk, med eller uten sukker, med eller uten fair trade og god samvittighet, med eller uten statusstempel og trendmerking.
Jeg har drukket kaffe siden jeg var gammel nok til å sitte oppreist på mammas fang og dyppe sukkerbiter i kaffe, suge ut kaffen og dyppe igjen til sukkerbiten smuldret helt opp mellom klissete fingre. Da selskapene var over og gjestene ble ønsket farvel på trappa, snek jeg meg rundt stuebordet og tømte koppene for kaldskvetter (en gang tømte jeg glassene for konjakkskvetter, men det er en annen historie, og endte syngende på julesanger under gulvteppet i gangen). Når jeg kjenner etter, her jeg sitter med en halvlunken Evergood som begynner å smake surt og brent etter å ha stått for lenge i kolben, er ikke kaffe en gang særlig godt. Det er en rar smak, det er ikke godt på samme måte som jordbæris eller sjokolademelk, iskald Fanta eller en kald pils (som, om man tenker etter, heller ikke rent teknisk smaker så godt). Egentlig er det ikke, eller burde ikke vært, godt i det hele tatt. Hvor forferdelig usmakelig den blir i det den tipper den halve graden fra passe varm, til akkurat for kald til å drikkes og nesten kommer i retur i halsen. Smaken er en smak som ikke egentlig er en god smak, men som likevel er det beste som finnes. Som er det første jeg tenker på i det jeg setter meg i bilen på vei til jobb; jeg må komme meg inn og få på kaffetrakteren! Først da er universets stabilitet oppnådd, framtiden sikret, og dagen kan starte.
Tenk over alle situasjoner du er i i løpet av en dag, der kaffen kanskje ikke spiller hovedrollen, men iallefall er en birolle, en alltid tilstedeværende støtte, en kopp å klamre seg til når man er nervøs eller ikke vet hva man skal si, eller man er sjenert, eller venter på noe eller noen. En trygg mur mot verden. Kommer man ikke på noe vettugt å si, kan man iallefall ta en slurk av kaffekoppen. Der menigmenn og makt møtes. Der verdensproblemer løses eller skapes, der store og små ting skjer.
Der er den alltid, om lys eller mørk, søt eller bitter, varm, pisslunka eller iskald; en bitte liten porsjon lykke. Så ubetydelig i sin enkelhet, og så uendelig viktig - som Forsvaret sier og herved er adoptert; for alt vi har, og alt vi er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar